er The UNNATURAL HISTORY of the SEA av Callum Roberts.
Velskrevet, velkomponert, informativt om et tema som alle burde være opptatt av: Hvordan det står til i havene.
At det ikke står så bra til bør de fleste ha fått med seg, men hvor ille er det egentlig? Alt er relativt; en fiskebestands relative sunnhet må sees relativt til den ufiskede bestanden.
Fallet er dypt. Roberts går igjennom en lang rekke historiske kilder, og hver eneste en viser det samme mønsteret: Først, bokstavelig talt eventyrlige fangster (og fortjenester!) for de første som fisker på en bestand; så en boom, som følger det klassiske mønsteret med først stigende, så fallende ROI; etterfulgt av kollaps. Det som gjorde mest inntrykk på meg var beskrivelsen av fiskeriene på østkysten av Nordamerika... utrolig... William Byrd II om sild (alewife)i Virginia, 1728:
When they spawn, all streams and waters are completely filled with them, and one might believe, when he sees such terrible amounts of them, that there was as great a supply of herring as there is water. In a word, it is unbelievable, indeed, indescribable, as also incomprehensible, what quantity is found there. One must behold oneself.
Arten er nå på NOAAs bekymringsliste...
Og tilsvarende historier for torsk, stør, bass (havabbor?) etc. etc. Først tar vi Newfoundland-bankene, så tar vi New England... Roberts skriver
In my work as a scientist, I find that few people really appreciate how far the oceans have been altered from their pre-exploitation state, even among professionals like fishery biologists or conservationists. A collective amnesia surrounds changes that happened more than a fev decades ago, as hardly anyone reads old books or reports. People also place most trust in what they have seen for themselves, which often leads them to dismiss as far-fetched tales of giant fish or seas bursting with life from the distant, or even the recent, past. The worst part of these "shifting environmental baselines" is that we come to accept the degraded condition of the sea as normal. Those charged with looking after the oceans set themselves unambitious management targets that simply attempt to arrest declines, rather than try to rebuild to the richer and more productive states that existed in the past.
Roberts snakker om seriell overfisking, hvor art etter art, bestand etter bestand, område etter område fiskes ned til det er bare en skygge av sitt uutbyttede jeg, mengden fisk bare noen promille av det oprinnelige... men likevel har fiskeriene klart, opp gjennom nesten hele historien, å bringe i land mer og mer fisk, år etter år: ved å gå etter neste art på lista; ved å dra lenger til havs; ved å sette inn flere båter, større båter, bedre redskap, større redskap, ekkolodd, GPS... Roberts sammenfatter dette i en variabel, "fishing power" ("fiskekraft" blir liksom ikke helt riktig).
Nesten hele historien:
Peak Fish var i 1988.
Og fishing power har ikke falt; tvert i mot.
Vi fisker mer og mer, og mer og mer effektivt, og får mindre og mindre fisk! Folkens, dette er liksom en fornybar ressurs. Men vi er godt på vei til å knekke nakken på'n!
(I praksis er et fiskeri som det moderne dyphavstråleriet ikke fornybart -- for det første ødelegger det de svært langsomt voksende korallene etc som fisken lever av/blandt, for det andre vokser dyphavsfisk så langsomt at de, når de først er fisket ned, ikke kommer tilbake i vår levetid).
Roberts fremhever at det ER mulig å redde, til og med forbedre drastisk, mange fiskerier; fredningssoner virker i de fleste tilfeller veldig bra. Men ganske mye må fredes - ca en tredel av havene bør fredes for best resultat; og fiskeriene må reguleres ganske annerledes enn i dag.
Innlegg
