Introduksjon til Peak Oil

Takk til Gregor for å henlede min oppmerksomhet på denne: An Explanation of Oil Peaking (R. W. Bentley). Gregor kommenterer: "Bentley does such a good job of explaining in direct terms a simple model for peak oil, without excluding any of the attendant complexity. (This would be a very good introduction for someone new to the subject)".

Paper'et til Bentley er veldig bra og anbefales på det varmeste, MEN jeg ville kanskje ikke begynt i akkurat den enden. Jeg ville begynt med The End of Cheap Oil (PDF!, Campbell & Laherrère, dieoff.org (opr. Scientific American); på Energy Bulletin (kun tekst)) -- selv om den inneholder en (vel, to egentlig) ikke helt heldig unøyaktighet (som de gjentar flere ganger): At toppen kommer når "omtrent halvparten" av den utvinnbare oljen er produsert. Som Bentley oppsummerer: "The production peak in [a] region occurs when typically something less than half the region’s ultimately recoverable reserves (URR) have been produced; and often closer to one-quarter of the URR if the latter includes a significant allowance for reserves growth" (p. 65, mine uthevinger). (Den andre uheldige unøyaktigheten er at de assosierer Hubbert med teorien om at produksjonen vil følge en symmetrisk bjellekurve. Men som L. F. "Buz" Ivanhoe, som kjente Hubbert og som som pensjonist startet "M. King Hubbert Center for Petroleum Supply Studies" skriver i Hubbert Center newsletter #97/1 (som jeg også vil anbefale folk å lese, men den bør nesten printes ut først, pga måten grafene er presentert på):

Hubbert wrote virtually nothing about details of the “decline side” of his Hubbert Curve, except to mention that the
ultimate shape of the decline side would depend upon the facts and not on any assumptions or formulae. The decline
side does not have to be symmetrical to the ascending side of the curve - it is just easier to draw it as such, but no rules
apply. The ascending curve depends on the skill/luck of the explorationists while the descending side may fall off more
rapidly due to the public’s acquired taste for petroleum products - or more slowly due to government controls to reduce
consumption.

Campbell og Laherrère er klarere enn Bentley på hvorfor "Reserves" vokser etterhvert som tiden går, selv om det ikke blir funnet mer olje:

In the U.S., the Securities and Exchange Commission allows companies to call reserves “proved” only if the oil lies near a producing well and there is “reasonable certainty” that it can be recovered profitably at current oil prices, using existing technology. So a proved reserve estimate in the U.S. is roughly equal to a P90 estimate.

... og P90 er, videre, roughly tilsvarende Bentleys "Proved" el "1P". Tenk på et oljefelt som en terning. "Geologisk analyse" forteller oss at det er en tisidet "terning" ("d10" i rollespillsjargong). Da er P90-estimatet, som vi får lov å føre i regnskapet, 2: Det er 100% sikkert at vi får 1 eller bedre, og 90% sikkert at vi får 2 eller bedre. P10 ("3P") - best case - er 10, og P50 ("2P") er 6. Fra et finansperspektiv er det nok best å bruke P90, men P50 gir det mest sannsynlige over mange felt. (Snittet på en d10 er strengt tatt 5,5 -- eksempelet er ment som en enkel illustrasjon).

Det må dog bemerkes at SEC nå legger om disse reglene, noe flere analytikere er bekymret for at skal frarøve oljeselskapenes rapporterte reserver sin mening, og hevder de nye reglene kan oppsummeres som "tenk på et tall".

---

Bentley skriver: "So what really drives the peak? It is the decline in discovery."

MAO -- dersom vi nå plutselig begynner å finne MYE olje, så er Peak Oil utsatt på ubestemt tid. Men husk at selv om 2009 var det beste funnåret på lenge, så ble det bare funnet ca. en tredel av forbruket... forøvrig interessant å se funnkurven for Tyskland (i Bentley-paper'et)... jamfør WebHubbleTelescopes Monte Carlo of Dispersive Discovery/Oil Shock model.

Michael Lardelli

... er i utgangspunktet australsk genetiker. Men han er også en Peak Oiler (og medforfatter av Peak of the Oil Age (pdf!) -- intervju med ham i den anledning på Scitizen), som har skrevet en rekke strålende essays om problemene vi står ovenfor, publisert på det australske nettstedet On Line Opinion.

Jeg er faktisk litt sjalu. Han skriver NØYAKTIG det jeg mener, men klarere og med mer tyngde enn jeg kan... Les:

Peak oil means peak food as well

Common myths of the population debate

The oil-economy connection

Jeff Rubin på The Business of Climate Change - konferansen 2009

Veldig bra tale av Jeff Rubin, fra september i fjor riktignok, men toppet dagens Drumbeat på TOD. Kort og godt fortalt... han er en strålende taler (med en meget amerikansk aksent (OK, han er kanadier... same difference)). Han sier riktignok at OPEC står for 65% av verdens oljeproduksjon -- det er omvendt; 65% av verdens olje produseres utenfor OPEC. Men det lar vi passere som en thinko...



"If we stay in recession, we have nothing to worry about"

Mat vs. drivstoff, nok en gang

Global threats in 2010 revealed by report (BBC News)

Underinvestment in energy and agriculture are among the biggest economic threats facing the world in 2010, according to [the World Economic Forum's Global Risks study].

Commodity-Cost Jump Threatens to Stifle Rebound (Wall Street Journal)

From corn to crude, prices for a wide range of commodities are on the rise across the globe, a trend that underscores -- but could also hinder -- a gathering economic recovery.

In recent months, global food prices have been growing at a rate that rivals some of the wildest months of 2008, when food riots erupted across the developing world. Higher prices could be a positive sign that companies are gearing up for a rebound in consumer spending, or the harbinger of a return to the upward spiral that plagued consumers before the recession took hold.

Food Shortages Coming? Famed Investor Jim Rogers Thinks So (Daily Finance)

A severe food shortage is on its way, according to well-regarded investor Jim Rogers. Food inventories are the lowest in decades and "[m]any farmers cannot get loans to buy fertilizer now, even though we have big shortages developing," Rogers said on CNBC.

Forfatteren av den siste artikkelen, Bruce Watson, tror Rogers tar feil. Watson siterer en Rafael Goldberg:

"If farmers were no longer incentivized to feed cows corn, and if we could derail our cannibalistic policy choices that couple food and fuel, we could get a clue as to the actual relationship between food supply and demand," he said, referring to the inflation in corn and soybean prices over the last few years.

Ja, det er helt klart to faktorer som er med på å drive matvareprisene opp. Men jeg er ikke med på at problemet forsvinner dersom de to fjernes. Problemet er fundamentalt; det mest lønnsomme og produktive jordbruket er det vestlige industrijordbruket, som bruker store mengder kunstgjødsel og ugrasmidler -- som er energikrevende å lage -- og maskiner som gjerne går på diesel. Ca 85% av primærenergien kommer pr. nå fra fossile kilder; dvs at det er en nær sammenheng mellom prisen på fossile brensler og prisen på mat. Olje er kongen av de fossile brenslene:

(graf fra Agriculture as provider of both food and fuel (GES, pdf!))

Jeg mener Watson ikke ser skogen for bare trær: det som er viktig å fokusere på her, er det store bildet, ikke detaljene... det store bildet er at det er en lang rekke (ball? blåknute?) sammenfiltrede feedback-løkker (fri assosiasjon og generalisering over lav tøffel her, mao "jeg tenkte det men det er ikke sikkert jeg mener det" 8-): Folk trenger mat. For å kjøpe mat må de ha en jobb. Dersom de skal ha en jobb, må økonomien generelt gå sånn noenlunde. Dersom økonomien generelt skal gå sånn noenlunde, må det være god tilgang på drivstoff. Oops, veksten i verdens oljeproduksjon begynner å avta sent nittitall og går inn i en platåfase ca 2004. Massive investeringer i oljeleting/utvinning (ikke helt uten virkning, men alt i alt ekstremt underveldende), massive økonomiske støttetiltak fra diverse sentralbanker, satsning på biodrivstoff. Støttetiltakene driver etterspørsel/forbruk i været, som driver energiprisene videre opp, som får biodrivstoff til å se bra ut, etc. Men så viser det seg at alt ikke vokser inn i himmelen likevel, mange av prosjektene som ble finasiert med billig gjeld vil aldri bli lønnsomme, men gjelda består. Den gode (langsiktige) løsningen ville vært å la de dårlige "investeringene" gå konk, skrive av gjelda... men isteden blir de holdt oppe - sånn ca - med enda mer økonomisk støtte. Dette binder opp kapital som kunne vært investert i lønnsomme prosjekter, og gjør systemet langt mindre omstillingsdyktig. Imens fortsetter de aller fleste som før, så olje, gass og kull brukes opp med nesten samme fart som før... men investeringer i erstatningskapasitet får seg en alvorlig knekk. En friskmeldt økonomi vil helt klart føre til høyere energipriser og høyere matpriser... og høyere etterspørsel etter biodrivstoff... men verdensøkonomien tåler ikke høyere energipriser. Aller minst USA sin, verdens "økonomiske lokomotiv", utsteder av verdens reservevaluta, og verdens største oljekonsument. Men dersom det trekker ut med "tilfriskning" i økonomien, er det likevel sannsynlig at oljeprisene vil gå drastisk opp, på grunn av de høye - og stigende - fallratene.

I begge tilfelle -- høye energipriser, høye matpriser, mer sult blandt verdens fattige, nytt økonomisk crash for den rike verden.

Alternativet er at økonomien crasher helt av seg selv.

Jeg ser ingen vei utenom.

Tilbud og etterspørsel må balanseres, og det skjer enten ved at tilbudet øker... det har vi prøvd, uten større suksess... da gjenstår å redusere etterspørsel. Det er tre måter å gjøre det på: bedre energieffektivitet; lavere levestandard; færre folk.

Min spådom er at vi de neste tiårene kommer til å se alle tre.

Samma gamle leksa (nesten)

Serving Two Masters(Forbes)

Call it the Sophie's Choice of globalization: make middle-class consumers out of the global poor and they create new business, but they deplete resources and damage the environment. Move to conserve resources and protect the planet, and you condemn hundreds of millions of people to life as second-class citizens.

But it doesn't have to be that way, says C.K. Prahalad, a professor of corporate strategy at the University of Michigan's business school. He's the creator of something like a Grand Unification Theory of Globalization: that environmentalism, development and profitmaking are not only compatible but also interdependent.

Som en kan forvente av et finansmagasin, artikkelen handler om hvordan man kan tjene penger på å følge miljøforskrifter og produsere for de mange som ønsker å ta steget inn i den globale middelklassen... argumenter vi har hørt før, fra økonomer som Galbraith d.y. og Reinert. Overbevisende nok, så langt de går; men det er økonomer vi snakker om her, og jeg er ikke overbevist om at de har klart å fri seg fra myten om infinite substitutability, at Den Hellige Hånd med teknomagi skal trylle fram alternativer til olje og gass (og mere vann, og ...) når vi trenger dem, i de kvanta vi trenger dem.

Getting governments on board with regulation is important, says Prahalad, but not nearly as much as convincing businesses to stop fretting over the cost of environmental laws. "The industrial system as we have it today cannot deal with another 4 billion people," he says. "What you see is the fairly early stages of the next industrial revolution, and the emerging markets are becoming the laboratory for that."

Vakre ord, men jeg har store problemer med å se at jordbruket som vi har det i dag kan håndtere fire milliarder til -- vi tapper allerede ned vannreservoarer fortere enn de fylles opp; og energiskvis sender gjødselprisene opp, som effektivt setter tak for jordbruksproduksjonen.

Dersom de fire milliardene skal kjøre Tata Nano... la oss si fire i hver, for en rund milliard Nano'er... så vil det ha en innvirkning på energiprisene.

Stigende energipriser vil tvinge fram flere kraftverk (det er Den Hellige Hånd god på); og siden kull vinner roughly 3:1 EROEI-messig over vind, som er den beste fornybare kilden med stort vekstpotensiale (kull vinner ikke like overlegent kostnadsmessig, men det har vel mere med det å gjøre at prisen settes etter den marginale produsenten, her har nok kull en hel del å gå på), så er utfallet nærmest gitt. Les f.eks. Gregor: Coal? Sold! to the Developing World, eller eller ta en titt på denne:

Hvor bærekraftig er denne utviklingen? Sånn rent bortsett i fra effekten på klimaet. Hvor langt unna er Peak Coal? Hirsch-rapporten trekker fram Coal-to-Liquids (CTL) som et effektivt tiltak mot Peak Oil; mine helter Höök & Aleklett er skeptiske:

Conversion ratios for CTL are generally estimated to be between 1-2 barrels/ton coal. This puts a strict limitation on future CTL capacity imposed by future coal production volumes, regardless of other factors such as economics, emissions or environmental concern. Assuming that 10% of world coal production can be diverted to CTL, the contribution to liquid fuel supply will be limited to only a few Mb/d. This prevents CTL from becoming a viable mitigation plan for liquid fuel shortage on a global scale. However, it is still possible for individual nations to derive significant shares of their fuel supply from CTL, but those nations must also have access to equally significant coal production capacities. It is unrealistic to claim that CTL provides a feasible solution to liquid fuels shortages created by peak oil. For the most part, it can only be a minor contributor and must be combined with other strategies.

(A review on coal to liquid fuels and its coal consumption, min utheving)

Peak gass er nærmere enn P. kull -- igjen, Hirsch-rapporten foreslår Gas-to-Liquids (GTL) som en (del)løsning, men det er utopisk på grensen til farlig.

Å tro at biodrivstoff kan fylle gapet (en synd jeg selv har vært skyldig i) er enda mer utopisk -- fra et rent fysisk perspektiv (god kommentar av "carnot" på TOD) er det tvilsomt om det er kan spille en stor rolle; fra et økonomisk perspektiv (Washington Post -- søk på "The unintended ripples from the biomass subsidy program" i google news dersom du stopper i en paywall) driver det opp prisen på trevirke til dels dramatisk, bra for deg hvis du er skogeier eller Norske Skog (hum, hum, Senterpartiet hype'r biodrivstoff og NS planlegger BTL på Follum...) men en smule fordyrende for alle andre; og fra et miljø/bærekraft/biologisk mangfold - perspektiv er det en katastrofe. Legg merke til at Biomass-to-Liquids (BTL) er den prosessen som ser ut til å være best fra et teknisk/kommersielt synspunkt; men det er essensielt den samme prosessen som CTL, men med langt mindre konsentrerte råvarer... Den mest bærekraftige prosessen ser ut til å være "biogass":

The greatest potential for biofuel production within the present agricultural system lies in using inedible fractions such as residues and organic waste, e.g. mould attacked matter and crops of inferior quality. Biogas production has a greater potential than ethanol production since a higher proportion of the residues can be used for energy production. The calculated global potential of biogas production is in theory sufficient to cover up to one fourth of the present consumption of fossil fuels within the global transport sector. However, there are infrastructural challenges with biogas production and distribution, and it is expensive to upgrade to motor fuel quality. Hence biogas could possibly be of better use in other applications than as motor fuel. Its use within agriculture would reduce agriculture’s dependency on fossil energy, improving food security.

(Johansson, Liljequist, Ohlander, Aleklett: Agriculture as provider of both food and fuel (PDF!), min utheving)

"[I]nfrastructural challenges" tolker jeg dithen at det er dyrt -- kapitalkrevende, både i realkapital og finanskapital. Og i dagens økonomiske klima betyr det at det ikke kommer til å skje så veldig mye i den retningen.

Så der jeg før mente at vi kommer til å dure rundt i farkoster med forbrenningsmotor også etter P. olje, men med syntetisert drivstoff, anser jeg nå det for å være en smule naivt.

Fremtiden går på strøm -- i den grad den går i det hele tatt.

Men også i strømproduksjonen er vi i ferd med å låse oss inne i en blindgate; vi gjør oss mer og mer avhengige av kull, som riktignok for øyeblikket har bra EROEI, men den vil falle, til dels dramatisk, og det er grunnlag for å mistenke at en P. kull ikke er fryktelig langt unna.

Vi trenger desperat en energikilde - av stor skala - med stabilt høy EROEI og lite fotavtrykk. Så vidt jeg kan se knytter det seg størst håp til "fjerdegenerasjons" kjernekraft (Höök, PDF!), det er bare en liten hake:

Fjärde generationens kärnkraftverk kommer att stå klara att användas kommersiellt kring år 2030 om allt går som planerat.

For å unngå trøbbel burde gen-iv kjernekraft ha den posisjonen kull har i dagens energimiks i 2030. Seriøs utbygging burde begynt FOR tjue år siden, ikke OM tjue år. (Men i det minste ser opinionen ut til å være i ferd med å snu -- Greenpeace endrer mening)

Det er for sent å lade muskedunderen med sølvkuler når varulven allerede har satt tenna i strupen på deg.

Nevermind at varulven ikke er alene, og du trenger et maskingevær, ikke en muskedunder...

Har jeg nevnt at jeg er utrolig glad jeg bor i Norge, som har rikelig med vannkraft og ferskvann, og som i globalt perspektiv har en svært moderat befolkning?

Gazprom

Russian energy group with the power to plunge Europe into darkness(Guardian, 2010.01.11)

Gazprom has so much natural gas under the tundra of Siberia that its energy resources are equivalent to all the oil and gas fields owned by western energy companies put together

Da er det bra at Gazprom er vår venn; bare hør her:



Skål!

Nu går alt så meget bedre

... jaffal i Mexico, der børsen har nådd nye høyder:

(via Zero Hedge)

Så da er alt hunky dory i Mexico, no?

Øøøh. Se for eksempel I voldens grep (Morgenbladet, 2010.1.8):

Mexico synker stadig lenger ned i konflikten mellom staten og narkokartellene. 2010 kan bli et blodig år i Mexico.

og/eller

Mexico: A Collapse Update (Jeff Vail, TOD, 2009.3.8)

I’ve been predicting the collapse of the Mexican Nation-State since 2006. It turns out that was a bit premature. But with violence flaring, the potential for collapse in Mexico is once again in the headlines. Oil production continues to fall, border violence is up, and the government is preparing for a showdown with the drug cartels. I’ll argue below that the government will keep the wheels on through 2009, but that the Mexican state will collapse shortly thereafter, ushering in the beginning of the end of the Nation-State.

Bildene som dukker opp i hodet mitt her er fra en eller annen eldre amerikansk film som jeg ikke husker navnet på, eller hva plot'et gikk ut på eller engang hvem som spilte hovedrollen for den saks skyld (men jeg er sikker på at han er veldig kjent), vel uansett, settingen var et Havana midt oppi den Castro'ske revolusjon, og hovedpersonen satt på et casino og drakk whisky og spilte poker, og jo heftigere skytingen utenfor ble, jo større ble potten...

Penger, gjeld og enda flere ubetydeligheter

gaius marius tar tankegangen fra Penger, gjeld og andre ubetydeligheter ett steg (minst) videre i what does negative net national savings mean?

[høy giring i finanssektoren] would further explain the lack of any "net savings" improvement since the start of the crisis -- as the financial sector was suddenly and rapidly thrown into delevering, assets were being destroyed and money disappearing from the system. the resultant loss of savings in spite of the government's best efforts could explain how the current account deficit suddenly improved while "net savings" actually declined.

Innsikstfullt, spekulativt og med bra linker. meg like

Action på gjeldsfronten!

Dagens store nyhet nr. 1 er at den islandske presidenten har lagt ned veto mot loven (som ble vedtatt i Alltinget) om nye betingelser for "tilbakebetaling" av gjelden etter bankkonkursene i forfjor (OMG som tia går!); se f.eks.

ISLAND: Nekter å underskrive gjeldsavtale (e24)

Aftenposten og e24 mener dette er "risikofylt", "uansvarlig" og at "regjeringen kan trekke seg".

Jeg er så uenig som det vel er mulig å bli -- det vil være økonomisk selvmord for Island å forsøke å betale, som igjen langt på vei kunne gjort ende på Island som selvstendig stat (EU-medlemskap eller ei), og jeg kan ikke se at verken det islandske folket eller staten er moralsk ansvarlig. De islandske bankene fulgte tvilsom forretningspraksis og tok enorm risiko, men det gjorde faen meg britiske banker også. Britene har til nå klart å holde bankene sine sånn ca. på fote, men det har kostet dem dyrt:

Pimco move to sell gilts raises spectre of a UK sovereign debt crisis (Telegraph)

Fears that Britain may be heading for its first sovereign debt crisis since the 1970s hit a new intensity after Pimco, the world's biggest bond house, declared that it is starting to sell off its holdings of gilts.

The American investment group said it will be a net seller of UK Government bonds this year, at the very point when the Bank of England brings its £200bn programme of purchases to and end and the Treasury attempts to raise unprecedented sums through the capital markets.

[...]

Paul McCulley, a managing director at Pimco, said: "We are currently cutting back in the US and UK because... supply and demand dynamics are likely to be negatively affected as borrowing rises and central bank buying declines."

"Supply and demand dynamics are likely to be negatively affected"! Han får sagt det!

Denninger kommer med adskillig klarere tale:

Folks, PIMCO has a record of being not only right but privvy to "analysis" that you and I simply never, ever have or will get access to. How that happens is the matter of some conjecture - there are many, myself included, who believe that they're privvy to information sources that "ordinary peons" never will be given access to and in the debt markets insider trading is (for the most part) legal.

As a result when an announcement like this is made you're a rank idiot to ignore it or believe "it doesn't matter." It most certainly does matter and the odds are that they're right - and if you go against them you will be proved in the fullness of time to not only be wrong but poor on top of it.

(A Warning To Western Governments And Investors)

So much for Britain.

Hva med høirepressens spådommer om at Sagaøya vil synke i havet om de ikke betaler? Jeg lar Bill Mitchell svare på det:

The recent history of Argentina is worth reflecting on in this regard. Argentina successfully defaulted on significant international debt obligations in 2002. Initially, FDI dried up completely when the default was announced. However, the Argentine government could not service the debt as its foreign currency reserves were gone and realised, to their credit, that borrowing from the International Monetary Fund (IMF) would have required an austerity package that would have precipipated revolution. As it was riots broke out as citizens struggled to feed their children.

Despite stringent criticism from the World’s financial power brokers (including the International Monetary Fund), the Argentine government refused to back down and in 2005 completed a deal whereby around 75 per cent of the defaulted bonds were swapped for others of much lower value with longer maturities.

[...]

The data is instructive. The resumption of growth has been strong and persistent (8.8 per cent in 2003, 9.0 per cent in 2004, 9.2 per cent in 2005, 8.5 per cent in 2006 and 8.7 per cent in 2007). Real wages have also risen modestly over the same period.

Official data shows that poverty rates (measured either as extreme poverty defined as not being able to eat properly and a more general poverty line defined by the minimum income needed for basic needs) have fallen dramatically since the abandonment of the neo-liberal fixed exchange rate system. Argentina demonstrated something that the World’s financial masters didn’t want anyone to know about. That a country with huge foreign debt obligations can default successfully and enjoy renewed fortune based on domestic employment growth strategies and more inclusive welfare policies without an IMF austerity program being needed. And then as growth resumes, renewed FDI floods in.

One commentator wrote a few years ago that that the Argentinian Government appears to have perpetuated the perfect crime. The Government offered the world financial markets a ‘take-it-or-leave-it’ settlment which was favourable to the local economy. At the time, the rhetoric claimed that countries that treat foreign creditors so badly would surely stagnate and suffer a FDI boycott. This is the standard neo-liberal line that is used to coerce debtor nations into compliance with the needs of ‘first-world’ capital largely defined through the aegis of the IMF. But the Argentinian case shows this paradigm to be toothless because the Government defied the major players including the IMF and the Argentine economy went on to boom despite it.

(fra Why pander to the financial markets?)

Denninger er selvsagt helt med:

A Cautionary Tale og Hint To Other Nations: Here's The Bill (forsiktig, jeg tror ikke noen har godt av å lese mer enn ett Denninger-stykke for dagen)

Uansett: Stå på Island! Ikke gi etter for trusler!

Irak!

Stuart Staniford har et strålende essay om Irak oppe på bloggen sin, Early Warning:

However, I think it's important to note that a potential game-changer has developed recently that could render that point of view [at vi er på et bølgende platå] obsolete (which is a kinder, gentler way of saying "wrong" :-). A couple of years ago, Iraqi oil production was declining and it didn't seem too likely the country would stabilize any time soon to allow that to change. However, the post-surge stabilization of Iraq has now allowed Iraqi oil production to start creeping up, and in 2009 the Iraqi oil ministry has announced large numbers of contracts with major oil companies to bring production up from the current 2.5mbd or so to 12 mbd over the course of the next 6-7 years. It is also announcing a series of projects to increase the physical export capacity of the country in line with these oil production projects.

It seems to me that the possibility that Iraq may actually succeed in doing this should be taken seriously.

Dersom dette slår til vil Iraks produksjonskurve se ca. sånn ut:

Jepp. Jeg må tenke på Aleklett i Aberdeen-videoen (eller var det Edinburgh? same difference), når han lister opp beliggenheten av de få feltene som fremdeles har uutnyttet kapasitet i verdensklasse: "Iraq... Iraq... Iraq... Iraq... Iraq...".

Jeg har ingen problemer med å tro at Irak har olje, mye olje, og olje som i alle fall teknisk sett ikke er noe problem å utvinne i høy takt. Dette er en potensiell "game-changer", i alle fall på middels sikt. Som Staniford påpeker, på kort sikt er det fare for en oljeskvis selv om irakerne lykkes, og på lengre sikt kan det kun utsette Peak Oil -- og flytte toppen litt opp, men ikke oppheve den.

Likevel, og selv om vi antar at utbyggingen tar lengre tid og toppen blir lavere enn forespeilet, dette er gode nyheter. Det gir oss ekstra tid, sårt tiltrengt, til å bygge ut ikke-fossil energi og fase inn el-biler etc. (som forutsetter at vi bruker nådefristen vår på omstilling og ikke ytterligere hodeløs vekst, jeg er litt pessimistisk på det punktet men det er lov å håpe. Og agitere).

Men det er Midt-Østen vi snakker om her, det er ikke bare en oljetønne men også en kruttønne. Staniford trekker fram to grunner til optimisme, for det første, tilstandene i Irak er mye bedre enn for bare et par år siden, med "bare" et par hundre sivile dødsfall i måneden pga diverse voldshandlinger; for det andre, den usedvanlige personligheten bak planen, den irakiske oljeministeren Hussein al-Shahristani, som framstår som en mann med total integritet -- usedvanlig dyktig og fullstendig ubestikkelig.

Den som lever får se... imens er det jo også litt spennende hva som skjer i nabolandet: Irans andre revolusjon? (Dagsavisen)

Spesielt mtp hva som skjedde med oljeproduksjonen deres forrige gang, i 1979:

Stupid

Ser sjelden på TV, men 1ste januar gjorde jeg... i pausen i nyttårshopprennet ble det svitsjet til Age of Stupid.

Kan ikke si noe annet enn at jeg ble skuffa. Jeg er helt på linje med premisset for filmen, at vi er på vei mot en katastrofe og at kursendring er tvingende nødvendig... men i løpet av de få minuttene jeg så, presenterte de så mange tvilsomme fakta og trakk så mange tvilsomme konklusjoner at... vel... dette er ikke en film som overbeviser -- eller bør overbevise -- kritisk tenkende mennesker. Noen eksempler:

De sier at maten vi spiser krever 80 kalorier fossilt brennstoff per kalori mat på tallerkenen... den er ganske drøy. Det tallet jeg har sett andre steder som ser tilforlatelig ut er opp til 10:1, og den største posten er tilberedning (en stekeovn er veldig lite energieffektiv).

Et intervjuobjekt -- en nigeriansk dame -- sier at Nigerias oljeproduksjon er 1 million tønner pr. dag. Den ligger på ca 2:

OK, intervjueren er ikke ansvarlig for hva intervjuobjektet sier, men i en dokumentar som vil tas alvorlig burde man vel gjøre oppmerksom på en bom på 100%?

Og sist men ikke minst, de terper på linja om at det er det kapitalistiske systemet som får oss til å gjøre alt dette mot oss selv. Jeg er veldig lei av den linja, av en rekke grunner. For det første, det er direkte feil. Den gjeldende verdensrekorden i ikke bærekraftig utvikling innehas av Sovjetunionen m/ allierte, som sjelden beskrives som kapitalistiske. Det egentlige problemet er vekstparadigmet... som også behersket sovjetstatene. For det andre, det er en taktisk bommert. Sikkert en fin måte å få kudos-poeng i menigheten på, men også en fin måte å garantere at ingen i målgruppen til Dagens Næringsliv eller Finansavisen tar deg alvorlig... vel, det er godt mulig de tar deg alvorlig, men i så fall som fiende.

Alt i alt, ikke en film jeg kommer til å se i sin helhet, og ikke en film jeg vil anbefale noen å se. Dessverre. Det er et skrikende behov for å spre budskapet, men det må gjøres på en troverdig måte. Det er ikke nødvendig å overdrive; situasjonen er ille nok. Overdrivelser bare undergraver troverdigheten. Det er... dumt.