Dette er noe jeg har grublet på lenge: Påstanden om at "vi har et økonomisk system som krever vekst for å fungere". Jeg tror jeg plukket den opp første gang fra Chris Martensons Crash Course, men den dukker opp igjen og igjen i diskusjoner om dagens økonomiske situasjon.
Jeg syntes til å begynne med at det var innlysende... men så begynte jeg å tenke. Kan ikke inflasjon simulere vekst? Dersom problemet er rent finansielt - at systemet er basert på gjeld, på gjeld betaler man renter, og dersom man skal kunne betale tilbake lån og renter må man vokse... og når alle har gjeld og må vokse, så må systemet som helhet vokse. Eller verdien av gjelden må falle.
(Eller må det det? Er tanken uungåelig at dersom økonomien er et nullsumspill, hvor leierne overfører verdier til eierne... og kapitalen med tiden akkumuleres hos eierne, og vi får en Marxiansk kollaps/revolusjon... At vekst av systemet tillater leierne som klasse å gå i null (eller tom litt i pluss), men hvor eierne fortsatt vokser fortest? At det er veksten i seg selv som har forhindret revolusjonen/kollapsen? Og hva nå, hvor alt tyder på at vekstens tidsalder er over?)
Clouet med inflasjon er at det reduserer verdien både av eiernes akkumulerte kapital og leiernes lån+renter.
Og siden gjeld har pengenatur, skulle det økende gjeldsopptaket føre til inflasjon, ja?
Ehh, vel. Denninger sier i Where We Are, Where We're Heading (2009) at
Debt is inherently deflationary. The inflationary impact of additional credit creation is temporary; in the longer run debt always has a deflationary impact. This is obvious and inescapable if you use your head; since debt must be repaid with interest, it therefore must deflate (decrease) the monetary base since interest is a non-productive "charge" against income and (thus) earnings. This, by the way, is the fatal flaw in Bernanke's Doctoral Thesis; by refusing to recognize that all modern monetary systems (including ours) are debt-based he also fails to recognize that there are limits to being able to "print" your way out of a deflation since what you are printing is in fact debt and eventually you reach an "inflection point" where the spiral tightens - that is, the more "printing" you do the worse the problem gets!
Legg merke til at begrepene inflasjon og deflasjon brukes på veldig mange måter; spesielt MSM er fæle til å kalle prisstigning "inflasjon". Jeg holder meg til betydningen Ilargi og Stoneleigh på TAE bruker, nemlig at det er rent monetære femomen, økning og minkning i effektiv pengemengde (EP) (sånn ca penger+kreditt x omløpshastighet). Dersom alt annet er likt, så vil en økning i EP bety at priser generelt vil stige (men med et etterslep i tid). Dvs prisstigning kan være et symptom på inflasjon - det kan for eksempel også være et symptom på økt etterspørsel ift tilbud, eller synkende tilbud ift etterspørsel. Likeledes er ikke et prisfall - ikke engang et bredt et - nødvendigvis et tegn på deflasjon; det kan feks være forårsaket av teknologisk framskritt/økt produktivitet. Men Denninger ser iaf ut til å bruke begrepene i "min" betydning.
Jeg tror likevel at Denningers utsagn er bare delvis riktig. Jeg tror gjeld kan være inflatorisk mer eller mindre indefinitely, så lenge gjeldsveksten (i %) er større enn renten leierne må ut med. Det vil si at dersom gjeld skal være inflatorisk, må gjeldsopptaket være eksponensielt økende. Problemer oppstår allerede når gjeldsveksten faller under den effektive renten!
Dette stemmer jo unektelig ganske godt overens med empirien - det har iaf vært både inflasjon og eksponensielt økende gjeld i vesten de siste 30 årene eller deromkring.
Mange kommentatorer (som Denninger) kaller dagens gjeldsopptak for "absurd". Jeg tror ikke det er det... nødvendigvis. Problemet er først og fremst menneskelig persepsjon. På grunn av det før nevnte etterslepet i tid for prisstigning, så kan det åpne seg et stadig større gap mellom gjeld og priser... og mellom gjeldsbyrde og lønninger. Men er det gitt at et slikt gap vil danne seg?
-----------------
Men selv om jeg er overbevist om at jeg er på riktig spor her, så har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal formalisere dette... det hadde vært über-kult å bygge en modell hvor jeg kan eksperimentere med alle disse sammenfiltrede effektene... men da må jeg nok pusse opp matteferdighetene mine først...
-----------------
Steve Keen ser på denne typen av effekter bla i It’s Hard Being a Bear (Part Five): Rescued?
Kydland and Prescott observed at the end of their paper that:Introducing money and credit into growth theory in a way that accounts for the cyclical behavior of monetary as well as real aggregates is an important open problem in economics.
I couldn’t agree more, but unfortunately they—and neoclassical economists in general—did bugger all about it. On the other hand, the Post Keynesian group, of whom I am one, have continued to try to construct models of the economy in which credit plays an essential role.
I’ve recently developed a genuinely monetary, credit-driven model of the economy, and one of its first insights is that Obama has been sold a pup on the right way to stimulate the economy: he would have got far more bang for his buck by giving the stimulus to the debtors rather than the creditors.
I kommentarene gir han en link til en samling papers av norske Trond Andresen som ser veldig lovende ut... satt på leselista.
Et essay som jeg har lest, som også berører er-vekst-nødvendig - tematikken, er Nudge Nudge, Wink Wink, Say No More (PDF!, Steve Keen om Says lov):
Thus as Marx emphasises in the immediate term and Veblen in the long term, a capitalist’s supply, if he is successful, is greater than his demand. There is an inherent inequality at the core of capitalist society, and the simple balance of Say’s Law collapses. In its place arises a far more complex vision of the functioning – and potential malfunctioning – of a market economy.
Innlegg
