Stilstudie i feildisponering

• 
  Best å skrive ned dette, så ikke en verdifull lærepenge går i glemmeboken...
  Dessuten er det en God Historie. Historier om folk som gjør dumme ting mot bedre vitende er gjerne det...
  
  Det dreier seg altså om Seigmann triatlon, 1/2 ironman, NM langdistanse-triatlon 2008.
  
  Svømmingen gikk strålende. Etter min klokke var jeg oppe av vannet etter 36'15'', fire minutter bedre enn i fjor, til tross for grov feilnavigering - jeg så ikke den hvite bøya (en av tre, de to andre var orange), og antok at de 15 eller så svømmerne jeg så foran meg var på riktig spor. Dårlig antagelse, dårlig resultat; da jeg fikk øye på bøya var jeg 50 m unna - på helt feil side, så jeg måtte svinge 90 grader for å komme tilbake til og rundt den. Følelsen var god hele veien, var aldri andpusten, begynte aldri å kave, ikke sliten. Hadde fint kunnet kjørt samme distansen en gang til; dette lover godt for Kalmar om en måned!
  
  Skifting gikk veldig greit - stoler i skiftesone fungerer strålende, jeg har aldri hatt så god oversikt før, og helt fritt for interferens. Total skiftetid 2'08'', og det fra jeg satte fot på stranda til begge skoene var på føttene og skoene i pedalene - det er først da skiftingen er over, har jeg lært av å ha balet med en ondsinnet spenne som hadde snudd seg 180 grader på Oslo Tri i fjor; og en cleat som plukket med seg en stor, fersk og veldig, veldig seig tyggegummiklyse, som igjen plukket med seg rikelig med pukk, på Bogstad tidligere i år...
  
  Oppildnet av den bra starten tok jeg fatt på syklingen. I stå-og-trå - kneika rett før vi kommer opp på hovedveien blir jeg syklet forbi av et fjes jeg kjenner igjen fra diverse Kondis-reportasjer og O3-forside-bilder; startnummer 9 i dag, Vibeke Stærkebye Nørstebø. Vel oppe på veien tar hun seg god tid med å komme opp i fart, og jeg tar henne igjen. Raskt blikk på pulsklokka; 170-og-noe (terskel på sykkel anslagsvis 160). Men jeg føler meg BRA! Sterk i dag!!! Jeg henger meg på henne. Etter noen kilometer synes jeg det går litt for sakte, og kjører like godt forbi. Ved vending 9 km henger hun på meg, jeg hører en funksjonær rope: "Nummer søtten! Nummer ni!" Et par kilometer eller så etterpå kjører hun forbi, men jeg henger på, jeg føler meg fremdeles helt uanstrengt. Etter vending 18 km skjer det samme som første gang, hun er raskere enn meg opp bakken men bruker lang tid på å komme opp i fart. Jeg kjører forbi igjen! Og trekker inn til vending 27 km; så sykler hun forbi igjen, på samme sted som sist, og jeg følger henne inn til vending 36 km. Nå begynner jeg å kjenne presset, ja. Ut på hovedveien for tredje gang gjør det meg ingen ting at hun bruker tid på å komme opp i fart, godt med en pustepause nå. Jeg henger på inn til vending 45 km, men så drar hun fra, og jeg er sjanseløs.
  
  Nå begynner ting å gjøre vondt. Strekken jeg fikk bak i rompa under Fredrikstadløpet. Korsryggen som ikke er godt nok tilvendt lang og hard jobbing i tempobøyle. I det hele tatt er alt helt generelt vondt. "OK", tenker jeg, "så langt alt for fort. Slippe seg tilbake nå til en fart som kan holdes helt inn. Holde posisjonen! Har passert Dörthe, har passert August, har passert Gerhard, og mange andre som var bedre enn meg i fjor og som jeg kjenner fjeset på men som jeg ikke vet hva heter. Du klarer ikke øke luka, men du kan holde den!"
  
  Klarte jeg det?
  
  Nei.
  
  Analyse av pulsklokkefil gir følgende for sykkeletappen:
  
  Første 18 km: 34.8 km/t
  Andre 18 km: 33.8 km/t
  Tredje 18 km: 32.6 km/t
  Fjerde 18 km: 31.6 km/t
  Femte og siste 18 km: 30.9 km/t
  
  Snittfart alle 90 km: 32.3 km/t
  
  En fin, rett strek i Polar ProTrainer, som faller mot høyre. Det fryktede SKRÅPLANET!!! Og det kan jeg si til alle som vil høre på, at det å være på skråplanet er ikke gøy. Det er vondt. Hver eneste celle i kroppen skriker, "Bryte! bryte nå!!! Du påstår du holder på med dette fordi det er GØY??! DETTE er VONDT! Dette er IKKE gøy!!!" Og så begynner alle de du syklet fra i begynnelsen å ta deg igjen, og sykle fra deg...
  
  Totalt tok syklingen 1:45, ett minutt dårligere enn i fjor. Å fullføre den syklingen, og så legge ut på løp, tror jeg er det hardeste jeg har gjort. Å gå av sykkelen var en pine. Å gå i skiftesonen var en pine. Å begynne å løpe var tortur. Langt borte hørte jeg noen si, "Kom igjen Karl Otto, du er ikke den eneste som var stiv etter syklinga." Jeg mistenker at beskjeden egentlig ble ropt mindre enn en meter fra øret mitt. Jeg hadde tunnellsyn. Gresset jeg "løp" på var merkelig grått. Men det gikk. Og nærmest ved et mirakel så gikk ting lettere en stund, beina løste seg opp og jeg klarte faktisk å løpe. De tre første rundene gikk på 22-23 minutter, skjema til halvmaraton på 1:50 - 1:55, det vil si der jeg mente jeg burde ligge, etter følgende beregning:
  
  Jeg løp Fredrikstadløpet på 1:40 i våres. Legg på 5-6-7 min for hard løype, pluss 5-6-7 min for i triatlon. I fjor løp jeg Fredrikstadløpet på 1:57 og på 2:03 i Seigmann (men presset sannsynligvis ikke på langt nær så hardt som jeg kunne i FL). Jeg er altså en langt raskere løper i år enn i fjor, ikke minst fordi jeg er 5 kilo lettere.
  
  Pulsen lå nå også der den burde ligge, midt på 150-tallet (løpeterskel ca 165); høyt i sone 2 (OT) altså, ettersom jeg regner med at jeg har litt cardiac drift såpass langt ut på dagen. Et tempo jeg kan holde _lenge_. Med to runder igjen å løpe tenker jeg: "Nå har jeg vært ute i 4:30, i fjor brukte jeg 5:32, så langt i overkant av 22 min per runde, selv om farta daler drastisk to siste runder og det blir to 25-minuttersrunder så kommer jeg inn på 5:20, pers med over ti min, kjempepent egentlig."
  
  Det var ikke godt tenkt.
  
  Jeg gikk tom.
  
  

  

  
  De to siste rundene på løpinga ble like harde som de to siste på syklinga. Det var lettere å motivere seg nå, iom at enden var så nær, og det også var gode utsikter til solid pers. Men for hvert steg økte følelsen av utmattelse, mengde overtalelse kroppen trengte for å forsette. Farta dalte. Pulsen dalte. Til slutt klarte jeg ikke engang å presse pulsen ut av sone 1, til tross for skyhøy RPE. Siste runden tok godt over en halvtime. Totalt brukte jeg 2:04 på løpingen, ett minutt dårligere enn i fjor.
  
  Oppsummering og konklusjon: Svømmingen gikk veldig bra, rolig og avslappet men likevel den raskeste triatlon-svømmingen jeg har gjort. Svøm på under 1:15 i Kalmar er innen rekkevidde!
  
  Syklingen var ikke bestått. Med en fornuftig pacing på syklingen kunne jeg klart samme snittfart, med langt mindre smerte og krefter til overs til å stå løpingen fullt ut. Det ER bedre å begynne litt under evne og øke etterhvert, enn å begynne over evne og tilbringe resten av dagen i skjærsilden. Men uansett pacing er det også tydelig at jeg ikke har vært flink nok til å trene på å ligge i bøylen.
  
  Hadde det hjulpet å ta det roligere fra start på løpingen? Jeg tror ikke det. Tempoet, takten og presset kjentes naturlig ut. Skulle jeg løpt saktere måtte det blitt i en unaturlig, hoppende joggestil som ikke akkurat er energibesparende. Jeg gikk opp den værste kneika på alle fem rundene. Det totale resultatet, 5:30 i år mot 5:32 i fjor, tross langt bedre løpeform og sterkt forbedret svømmeteknikk, må sies å være skuffende. Det er dog fire lyspunkter:
  
  


• Svømmingen går bedre enn noensinne;
  
  


• Årsaken til den dårlige tiden og den dårlige opplevelsen er åpenbar, og bør være lett å fikse;
  


• Iliotibialåndet på høyre side, som har murra i halvannet år nå, lot ikke høre fra seg, hverken under løpet eller dagene etterpå;
  
  


• Jeg brøt ikke, selv om jeg ikke kan huske å ha hatt så vondt så lenge før. Og selv om den anstrengelsen det var å stå distansen ut nok har tømt de mentale batteriene, så har jeg nå en måneds taper frem mot Kalmar til å lade dem opp igjen på. Det bør være rikelig.