Robert Rapier om Peak Oil

Dessverre litt vanskelig å høre hva intervjueren sier, og det er vel heller ikke helt heldig at hun avslutter intervjuet med å si "I'm good", men: Rapier er en svært fornuftig og jordnær fyr som veit hva han prater om. Vel bortsett fra at han er litt uheldig med timingen av utsagnet "We're still in recession", iom at Its Official: Recession Ended June 2009 samme dag som videoen ble lagt ut.

Men ellers bra oppsummering av problemstillingen.

Steven Schneider på Egde

Schneider er død,

Stanford climate researcher Stephen H. Schneider, a long-time friend, colleague and Edge contributor, died last month at the age of 65 of a heart attack while on a flight to London.

og i den anledning har Edge en nekrolog hvor de blant annet reposter en video av et intervju fra 2008.

Videoen er 20 minutter lang og svært severdig.

Det mest interessante var der han beskriver et prosjekt hvor han og studentene hans kobler sammen en "enkel" klimamodell og en "enkel" økonomisk modell:

It turned out that all those parameters that mattered to the climate model, and all those parameters that mattered to the economics model, while they still mattered a bit in the coupled model, were completely trumped by two parameters that controlled the behavior of the coupled system. Climate sensitivity was the big gorilla from the climate side, and the discount rate—how much we value the future—emerged as dominant from the economic side.

(mine uthevinger)

Klimaets følsomhet er det neppe mye vi får gjort med, men hva med vår discount rate? Her er et av Nate Hagens essays om temaet:

Living for the Moment while Devaluing the Future

(Jeg må le litt av Hagens innimellom, for eksempel når han skriver at

Everyone is familiar with the 'discount rate' in the financial markets.

Øøøh alle som har en finansbakgrunn som Hagens, sikkert, men ellers en ørliten overdrivelse kanskje? Vel, han forklarer begrepet, så han mente det vel ikke helt bokstavelig 8-)

Uansett,

The original neoclassical assumption was that the discount rate curve was exponential, meaning that we discounted the same from period to period. Actual economic experiments however show that the shape of the discount curve is hyperbolic, or as Harvard economist David Laibson prefers quasi-hyperbolic. This means that the early periods have much steeper discount rates than later periods. Laibsons research indicates that peoples discount rates are 12% during days 0-5 but drop to 4% in days 20-25. We REALLY prefer the present.

og til slutt

Understanding that stress increases peoples discount rates suggests to me that the events surrounding peak oil (and perhaps climate change) will reach an inflection point. We need to hit the emotional triggers well ahead of peak oil. Once people are stressed and things become difficult, accessing peoples rational minds will be all the harder.

Dersom dette skal gå bra må vi ("vi" = verdenssamfunnet) tilskrive fremtiden større verdi. Det er en vanskelig nok ting å oppnå i seg selv.

Det blir ikke lettere av at vi har dårlig tid.

Mer CRB

Peter Boockvar noterte på The Big Picture fredag at CRB raw industrials index breaks out to highest since May ’08.

Denne grafen viser CRB Raw Industrials månedsvis:

(fra Commodity Research Bureau. Continuous Commodity - indeksen som omtales i forrige post finnes også der, og viser et lignende mønster, men med mer dempete utslag).

Utviklingen i seg selv trenger ikke egentlig å si så mye, men la oss sammenligne med Dow Jones - indeksen:

(fra Spiegel Online manager magazin)

Interessant nok spiller det liten rolle hvilken (vestlig) børsindeks vi velger. Oslo Børs ser skremmende lik ut.

Indeksene går ganske i takt, men ikke helt.

Begge har en topp i '07 og en i '08, men den absolutte Dow-toppen er i '07, for CRB i '08. Lett å se for seg her at høye råvarepriser sugde penger ut av børsene...

Råvarer har en bunn i '09 men den er ikke så tydelig som for børsene, og den absolutte bunnen er sent i '08 versus våren '09 for børsene.

Men det som virkelig fanger øyet mitt her er utviklingen i år: At råvareindeksen og børsindeksen topper samtidig i april før de faller litt tilbake. Men mens børsene fremdeles er under april-toppen er råvarer nå godt over.

Jeg har lenge tenkt at neste fase i det internasjonale finansuværet begynner når oljeprisen slutter å gå i takt med børskursene. Men det gjør den, enn så lenge; se her f.eks.

Men det hadde jo vært litt for enkelt... alle følger med på oljeprisen.

Til pass om råvarer i bred forstand stikker av!

(For ordens skyld: Jeg spiller ikke på børs e.l. Min interesse er kun akademisk og amatørmessig).

P.S. 21/9:

Hum, hum. CRB-siden kan jo også lage dobbeltgrafer med f.eks. Dow, som viser prosentvis utvikling fra starttidspunktet. Her er en ukentlig en:

Mønsteret er nesten helt makent, men råvarene stiger jevnt og trutt mens dow går sidelengs og gapet blir større og større.

Adm. og org.

Phuu... da var vi iaf tilbake til noe brukbart.

Konklusjon: Automat-layout-systemet til Blogger ser fancy ut, men er fullstendig useless. Ting må gjøres manuelt. Tar lenger tid men da blir det sånn jeg vil ha det.

For the record så skriver jeg i HTML-modus (dvs manuelt), og bruker Firefox-plugin'en BBCodeXtra til å få fart på ting.

Arbeidstimer pr. råvareindeks

Fantastisk graf, via Barry Ritholz:

CRB er et mål på prisen av commodities, et begrep jeg ikke kjenner noe godt ord for på norsk. "Råvare" er nære men ikke helt blink; fra Wikipedia:

A commodity is a good for which there is demand, but which is supplied without qualitative differentiation across a market. It is fungible, i.e. equivalent no matter who produces it. Examples are petroleum, notebook paper, milk or copper.[1] The price of copper is universal, and fluctuates daily based on global supply and demand. Stereo systems, on the other hand, have many aspects of product differentiation, such as the brand, the user interface, the perceived quality etc. And, the more valuable a stereo is perceived to be, the more it will cost.

In contrast, one of the characteristics of a commodity good is that its price is determined as a function of its market as a whole. Well-established physical commodities have actively traded spot and derivative markets. Generally, these are basic resources and agricultural products such as iron ore, crude oil, coal, ethanol, salt, sugar, coffee beans, soybeans, aluminium, copper, rice, wheat, gold, silver, palladium, and platinum. Soft commodities are goods that are grown, while hard commodities are the ones that are extracted through mining.

There is another important class of energy commodities which includes electricity, gas, coal and oil. Electricity has the particular characteristic that it is either impossible or uneconomical to store, hence, electricity must be consumed as soon as it is produced.

Commoditization occurs as a goods or services market loses differentiation across its supply base, often by the diffusion of the intellectual capital necessary to acquire or produce it efficiently. As such, goods that formerly carried premium margins for market participants have become commodities, such as generic pharmaceuticals and silicon chips.

Uansett, jeg tror "råvare" er den vanlige oversettelsen så jeg bruker det.

Det absolutte bunnpunktet er ved årsskiftet 2001/2002. iom at dette er minimum antall timer den jevne USAianer måtte jobbe pr. andel råvareindeks, altså maks utbytte pr. arbeidsinnsats, må vel det kunne sies å være "Peak USA". Det hadde vært veldig veldig interessant å se tilsvarende grafer for EU, OECD, Kina og verden under ett... jeg mistenker at historien er svært lik for vesten/OECD, men muligens ikke for Kina o.l. Uansett, legg også merke til bunnen før Bunnen, som er ved årsskiftet 1998/1999. Den bunnen sammenfaller med den tidligere omtalte bunnen i oljeprisen. Så stiger råvareprisene sammen med børsene inn i 2000, og faller igjen med børsene etter krakket. Sammenlign Dow Jones Wilshire 5000 på nittitallet (Wikipedia):

I mesteparten av perioden stiger børskursene mens avkastingen i realressurser øker - det må kalles ekte vekst, i produktivitet såvel som (materiell) velstand. 1999-2000 ser ut som en spekulativ boble (eller budkrig); børskursene stiger langt fortere enn trend, men ikke mot et bakteppe av lavere, men tvertimot høyere arbeidskost pr. råvare.

Endringen i trend er helt soleklar å se - litt for klar, den hadde nok ikke vært så tydelig dersom grafen hadde gått et tiår eller to lenger tilbake i tid. Den sinnsyke volatiliteten og det høye nivået på søttitallet er i stor grad politisk betinget (oljekrisene, OPEC og alt det derre). Men det er ikke sikkert dataseriene går så langt tilbake. I så fall hadde grafen blitt ærligere om den hadde startet i 1985, eller 1982 da gjøres det iaf ingen overdrivelse. Uansett er trenden(e) soleklar(e) - synkende fram tom 2001. Stigende etterpå. Utviklingen 2007-08 ser ut som en boble - stiger raskere enn trend, og faller så ned et godt stykke under. Men legg merke til at vi nå er roughly tilbake på trend igjen.

Dette kan tas til inntekt for teorien om at verden nådde Vekstens Grenser i 2001. Men selv om USA er verdens økonomiske lokomotiv aldri så mye, de er ikke hele verden, og dette kan like godt være et tegn på at USAs maktposisjon har vært synkende siden '01. Derav ønsket om å se lignende kurver for andre land/regioner. Eller det kan skyldes økende sosial (økonomisk, politisk) ulikhet internt i USA. Dataserien som er brukt er "Earnings Of Production Workers"; en tilsvarende for finansfolk kan se ganske annerledes ut. Hadde vært gøy å sjekke ut - men det får bli en annen dag. Jeg tok en rask titt på sidene til BLS... de har mye data, jeg ble helt svimmel.

Uansett, om jeg i forrige uke mente at finanskronikken er et rent finansfenomen, så føler jeg i dag at det hovedsaklig skyldes ressursbegrensninger.

RED.: For bedre flyt
RED. igjen: For klarhet

Endringer i bloggen

PS: OMG! Det blei heeelt jævlig! Og den malen jeg hadde er vekk! Vræææl


Driver og rydder opp i blogglistene - kaster ut steder jeg har vokst fra (Denninger og Automatic Earth, f.eks) og legger inn nye (spesielt MMT'er-blogger). Omkategoriserer - jeg har aldri funnet noen god kategoriinndeling. Vanskelig iom at så mange av de jeg følger skriver nettop om temaer som må trekke inn flere fagfelter. Deler inn i flere kategorier. Eksperimentere litt i dagene og ukene som kommer. Også med layout. Tror jeg skal prøve å ha en tredelt side, med hovedtekst i midten, bloggmatinger i den ene margen og "ressurser" i den andre.

Velvel,

Linker, onsdag 4de agust 2010

Nothing Grows Forever (Mother Jones)

Bra om nullvekst-økonomi, om enn overfladisk.

I samme gata:

kritikk av Daly i siste rwer, "Beyond growth or beyond capitalism" av Richard Smith;

lignende argument i Is De-Growth Compatible with Capitalism? av Alejandro Nadal (triple crisis);

og Ecological Economics and Money: Nadal Responds to Daly. Ingressen fra siste:

The Triple Crisis Blog and The Daly News blog are engaged in an interesting discussion of how the field of Ecological Economics treats money, partly in response to Alejandro Nadal’s piece on Triple Crisis, “Money Matters, Mr. Daly.” Herman Daly posted a comment there and posted a piece on the subject on his own blog, “Money and the Steady State Economy.” Rob Dietz also has a related post there, “Money is a COW.” Here, Nadal, author of the forthcoming volume from Zed Books, on the macroeconomics of sustainability, responds:

Dessverre har verken Daly'erne eller Nadal grok'et MMT, så diskusjonen blir litt på tværs av det som hadde vært mest hensiktsmessig. Men det er mange interessante poenger her likevel.


Only scientist in Commons 'alarmed' at MPs' ignorance (The Independent)

Bombe. Not.

Global Crude Oil Supply Update (Gregor McDonald)

Ikke helt ny, men interessant diskusjon i kommentarene

Følg med på hveteprisen her:
http//futures.tradingcharts.com/chart/ZW/90

Litt Hansen:

Implications of "peak oil" for atmospheric CO2 and climate (Kharecha & Hansen, arXiv)

Options for Near-Term Phaseout of CO2 Emissions from Coal Use in the United States (Kharecha et al / Environmental Science & Technology)

Target atmospheric CO2: Where should humanity aim? (Hansen & al, arXiv)

ooog...
Experts: Climate change challenges global food security

Framtidsscenarier

OK, en ny runde. Rekapitulering, oppsummering og reformulering.

Det er aksiomatisk at den moderne verden, roughly ved årtusenskiftet, skiftet takt. Noen indisier:

• Børskursene i USA, verdens største økonomiske enhet og ofte referert til som "verdensøkonomiens lokomotiv", krakket i år 2000 (det såkalte "tech wreck"). Målt i inflasjonsjusterte dollar, eller i mengden gull eller olje en andel av en aksjeindeks kan kjøpe, var toppen i 2000 all time high.
• I 1998 var oljeprisen i snitt 12$ fatet; i et kvartal rundt årsskiftet '98/'99 var den sågar under 10$. I 2000 var snittprisen over 27$ fatet, i perioder over 30$ (EIA, Weekly All Countries Spot). 200% økning på halvannet år!
  I 2001, i den økonomiske nedbremsningen som kom etter 2000-krakket, falt prisen igjen. Men når Greenspan trår til med historisk lave renter og annet snadder tar US-økonomien seg opp igjen, med tilhørende økning i oljeforbruk og -priser. I andre halvdel av 2004 går verdens oljeproduksjon inn i en platåfase som varer til dags dato.
  I retrospekt virker det opplagt at verdens utvinningskapasitet for olje var strukket utenfor komfortsonen allerede i 2000; men det blir ofte oversett pga de mer spektakulære prissvingningene i andre halvdel av '00-tallet.
• Det var ikke bare olje som hadde en kraftig prisøkning i månedene (og årene) før "finanskrisen" 2008; det gjaldt en lang rekke råvarer, også matvarer. Prisene på det meste stupte andre halvdel av 2008 og første kvartal 2009, men deretter tok de seg opp til et nivå som riktignok er langt under toppnivået i '08, men fremdeles svært høyt i historisk sammenheng. "Welcome to the New Normal" blir det sagt: for OECD-landene ser det ut til å bety at høye priser kombinert med høy arbeidsledighet er her for å bli.

Så kan vi diskutere årsakene til dette til vi blir blå i trynet. Men det er i grunnen to (hypo)teser som kniver om førsteplassen:

1) Dette var mer eller mindre et rent finans"uhell". Prof. Steve Keen gir etter min mening den beste forklaringen på den effekten, med sin blanding av Minsky og Circuit Theory. Mekanismene Keen legger fram har helt klart potensiale til å skape en slik krise som vi opplevde i 2008 (og som ikke er over ennå - gjeldsoverhenget i privat sektor i "den vestlige verden" vil ta et tiår eller to å jobbe ut av systemet. Og dersom offentlig sektor gjør noe domt i mellomtida, som å si at "nei nå får dere jaggu klare dere selv", så er krisen tilbake før noen får sagt kake).

2) Vi har nådd, eller er veldig nær, Vekstens Grenser. Verden er full av mennesker og menneskelige installasjoner; det er ikke mer plass til å ekspandere. Og naturrressursene er i ferd med å bli brukt opp, i alle fall de høyverdige ressursene.

En annen måte å beskrive det på er at enten var det 1) etterspørselen som sviktet (først gikk amok pga spekulasjon/pyramidespill, og siden kollapset); eller så var det 2) tilbudet som var utilstrekkelig.

Jeg må innrømme at jeg vakler mellom de to nærmest fra dag til dag. Akkurat i dag er jeg tilbøyelig til å legge mest vekt på 1); mengden gjeld både blandt husholdninger og firmaer i vesten er historisk, og det er ikke til å stikke under en stol at spilling på børsen var blitt noe i nærheten av en folkesport, også med lånte penger. Det stinker boble lang vei, og da mener jeg ikke Volkswagen. Samtidig er det klart at det var direkte knapphet på matvarer i perioder, hovedsaklig på grunn av oppstart av storskala produksjon av biodrivstoff i USA. Og det er også en vekselvirkning mellom tilbud og etterspørsel, i det at dersom etterspørselen går opp men tilbudet er konstant, så oppstår det en budkrig, som driver prisen opp, som (i teorien iaf) driver etterspørselen ned igjen.

Så jeg tror egentlig begge deler: "Finanskrisen" var nettop det. (Jeg har lyst til å si "er", men den er nå over i en kronisk fase. Så den burde egentlig omdøpes "Finanskronikken" elns.) Men den er rammet inn av en rekke ikke bærekraftige trender som når eller er i ferd med å nå det punktet der de ikke bærer lenger nettop i disse dager. Det er høyst tvilsomt om vi kan vokse oss ut av problemene denne gangen.

Så da er vi endelig inne på det jeg hadde tenkt å skrive om: Hvor er vi i, si, 2050? Da er jeg forhåpentligvis fremdeles i live, og pensjonert.

Det er en rekke muligheter.

1. Business as Usual (BAU).
   
   Beskrivelse: Verden fortsetter med fossile brensler som hovedenergikilde. Det kommer tekniske gjennombrudd i utvinning av bitumen og kerogen ("shale oil"), skifergass er den "game changer"en det blir hypet som, Saudi Arabia og Irak har mere olje enn noen drømte om, metanhydrat viser seg å være enkelt å høste med en modifisert trål etc osv mm. De store vyene for genmodifiserte planter slår til, så det blir ikke noe problem å fø verdens befolkning.
   
   Effekt: Dette er James Hansens mareritt. Total og komplett klimakatastrofe, men de værste effektene manifesterer seg ikke før 2100 og etter. Men økonomisk og befolkningsvekst kan fortsette som før. Og ødeleggelsen av alt som kan kalles natur.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Dette er tross alt skrekkvisjonen store deler av "miljøbevegelsen" deler. Men det er grunn til å være skeptisk til alle punktene i beskrivelsen - dvs jeg har vanskelig for å se at alle slår til. Ett eller to, ja. Kanskje. Men er det nok?
   
   
2. Fagre nye grønne verden
   
   Beskrivelse: Solkraft, vindkraft og bioenergi er bra nok og billig nok til å utkonkurrere fossile brensler fulltendig før 2030, elbiler er like bra som bensin/dieselbiler og dessuten er det mye morsommere og sunnere å sykle, for ikke å snakke om hvor koselig det er å kjøre tog, og "bærekraftig utvikling" og "rasjonell ressursutnyttelse" sørger for at alle får nok mat og tak over hodet.
   
   Effekt: Kardemomme by for det tredje millennium. Men tapet av biologisk mangfold fortsetter - kan også gå fortere her enn i BAU-scenariet, siden bioenergi har så enorme arealkrav.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Dette er tross alt ønske-fremtidsvisjonen store deler av "miljøbevegelsen" deler. Hva energikildene gjelder, vindkraft har akseptabel EROEI men er pr nå trøblete å passe inn på elnettet uten å balansere med vann- eller gasskraft; vi leser stadig vekk ekstatiske pressemeldinger om solkraft men EROEI ser ut til å være beskjeden, og så er det lagrings- og intermittensproblemer; og bioenergi lar seg hverken kombinere med ønsket om å fø verdens befolkning, eller med ønsket om å stoppe tapet av biologisk mangfold, eller for den saks skyld med idéen om å reversere klimaendringene vha utstrakt produksjon av "biochar".
   
   
3. Kollaps / Olduvai (Duncan) / Bottleneck (Catton)
   
   Beskrivelse: Fossile brensler forlater oss, så gjør kjernebrensel, og "fornybar energi" er ikke bra nok, går ikke med stort nok energioverskudd, til drive en moderne sivilisasjon i skala 7-10 mrd mennesker.
   
   Effekt: Først brenner vi all oljen, så brenner vi all gassen, så alt kullet, deretter alle trærne, så all torva, og når alt er brent så klapper sivilisasjonen sammen, uten sivilisasjon kan vi ikke produsere nok mat, og da dør vi alle sammen, for når vi har kommet så langt er livsgrunnlaget på jorda fullstendig rasert. Muligens overlever en håndfull reproduserende par... dette er Cattons "flaskehals".
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Ikke like populært som de to første scenariene, men har en rekke blodfans, de såkalte "doomers". Doomer'e er ofte reflekterte, velutdannede mennesker, så dette er et feinschmecker-valg. Det er helt klart at jorda ikke kan fø 7 mrd jeger/samlere; ei heller 7 mrd økologiske bønder. 7+ mrd krever kunstgjødsel, RoundUp, kunstig vanning, genmodifiserte planter, et velutbygd internasjonalt transport- og handelsnett etc etc. Spørsmålet blir: Er fornybar energi bra nok til å være sivilisasjonsbærende eller ikke? Hva med kjernekraft - er det nok uran? Er uran nødvendig i det hele tatt?
   
   
4. Forfall / Powerdown (Trainer) / Catabolic collapse (Greer)
   
   Beskrivelse: Det 20de århundres utvikling var ikke bærekraftig, og når de fossile brenslene tar slutt, så må også veksten ta slutt og gå i revers. Vi må leve på fornybar energi, og den kan ikke oppnå samme flytrate som den konsentrerte fossile. Men de fossile brenslene forlater oss ikke plutselig; vi får tid til å gjøre justeringer og tilpasninger underveis.
   
   Effekt: Dette er også et slags kollaps-scenario, idet det forutsier at vi må/vil reversere den eksplosjonsartede veksten vi hadde i det 20de århundre, jaffal hva angår materiell levestandard. Men i motsetning til hard-core kollaps-scenariet, så blir det stein tilbake på stein, og om verdensbefolkningen krymper, så gjør den det i så fall gradvis. I motsetning til de andre scenariene presentert så langt, har dette faktisk potensiale til å stoppe tapet av biologisk mangfold, iaf hvis vi følger Trainers råd og gjør dette frivillig og planmessig.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Dette er det historisk presedens for; tenk Vestrommeriket, som etter toppen i makt og herlighet har en lang forfallsperiode, over flere hundre år, og når regimet til slutt faller er det en lettelse for bøndene. Når det er sagt, Vestromerriket var ikke verdensomspennende, de hadde ikke gjort et ærlig forsøk på å utradere alt liv i havet, eller bygge et caldarium ut av hele føkkings kloden, de led av under-, ikke overbefolkning, jordbruksteknologien de levde av kunne videreføres på hver enkelt gård, etc etc. Et minimumskrav for at dette scenariet skal funke er vidstrakt utbredelse av en eller annen (eller mange) form(er) for "resilient communities".
   
   
5. Teknologisk Singularitet
   
   Beskrivelse: Den teknologiske utviklingen fortsetter å akselerere, til det oppstår eller lages supermenneskelig intelligens. Enten ved at det konstrueres intelligente datamskiner, eller det smeltes sammen mennesker og datamaskiner (en pågående prosess), eller det lages... modifiserte... mennesker, eller et eller annet form for nettverk... våkner.
   
   Effekt: Det er intelligensen som har brakt menneskeheten dit den er i dag; vi ser effekten av den teknologiske utviklingen ikke bare i sivilisasjonens evne til å lage masse intrikate ting, men også i at mengden arbeidsoppgaver som krever menneskelig handling minker. Mer og mer automatiseres, og vi får teknologisk arbeidsledighet. Hva skjer den dagen ikke bare kreativitet, men genialitet kan masseproduseres? Og dersom disse masseproduserte geniene kan "ernære" seg direkte fra solen, vha solcellepaneler som er ti ganger så effektive som planters fotosyntese? Dette er gode nyheter hva gjelder intelligent liv på jorden. Det er ikke gode nyheter hva menneskeheten angår, eller annet biologisk liv her på kloden. Men på den andre siden, det gjør klimaendringer litt beside the point.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Det er en ikke ubetydelig mengde teknologer (som vet, eller i alle fall bør vite, hva de snakker om) som anser dette scenariet for sannsynlig. Jeg mener det står eller faller på fortsatt økonomisk (og derfor energimessig) vekst: Det er for det første en klar sammenheng mellom energiforbruk og økonomisk aktivitetsnivå. Og det er ubestridelig at teknologisk framgang skaper økonomisk framgang; og den teknologiske framgangen er igjen avhenging av mengden ressurser som settes av til forskning og utvikling, som igjen er større jo bedre økonomien går. Således er Singulariteten ikke kompatibel med "Kollaps" eller "Forfall".
   
   

Og selvsagt en lang rekke variasjoner over temaene over. Skal bare kort omtale to: Barry Brooks (og James Hansens) kjernekraftscenario, som på de fleste måter ligner sterkt på "Fagre nye grønne verden"; og det som nå ser ut som om faktisk skjer, som er at det bygges ut fornybar energi der det gir økonomisk mening (hovedsaklig vind, biomasse og biodrivstoff), men der den fornybare energien ikke går til å fordrive fossile brensler, men til å drive ytterligere vekst.

Linker, onsdag 21te juli 2010

Veldig interessant debatt mellom James K. "Jamie" Galbraith og Paul Krugman. En god oppsummering (iflg ingen ringere enn Scott Fullwiler) er Paul Debates Jamie and MMT (letsgetitdone/Corrente). Det hele ser ut til å ha startet med Galbraith’s statement to the Commission on Deficit Reduction som er... skal vi si hvasst? Skåldende? Han avslutter med:

10. The Best Place in History (for this Commission) Would be No Place At All.

Most people assume that “bipartisan commissions” are designed to fail: they are given thorny (or even impossible) issues and told to make recommendations which Congress is free to ignore or reject. In many cases — yours is no exception — the goal is to defer recognition of the difficulties for as long as possible.

You are plainly not equipped by disposition or resources to take on the true cause of deficits now and in the future: the financial crisis. Recommendations based on CBO’s unrealistic budget and economic outlooks are destined to collapse in failure. Specifically, if cuts are proposed and enacted in Social Security and Medicare, they will hurt millions, weaken the economy, and the deficits will not decline. It’s a lose-lose proposition, with no gainers except a few predatory funds, insurance companies and such who would profit, for some time, from a chaotic private marketplace.

Thus the interesting twist in your situation is that the Republic would be better served by advancing no proposals at all.

Thank you again for the opportunity to present this statement.

Krugman svarer: I Would Do Anything For Stimulus, But I Won’t Do That (Wonkish) og videre More On Deficit Limits.

Flere linker i kommentarene til Full employment apparently equals 12.2 per cent labour wastage (Mitchell).

------

Interessant paper om energikilders arealkrav:

Energy Sprawl or Energy Efficiency: Climate Policy Impacts on Natural Habitat for the United States of America (McDonald et al/PLoS ONE; lesbar nettversjon, pdf nedlastbar (anbefales da nettversjonen er lite lesevennlig))

Climate change is now acknowledged as a potential threat to biodiversity and human well-being, and many countries are seeking to reduce their emissions by shifting from fossil fuels to other energy sources. One potential side effect with this switch is the increase in area required by some renewable energy production techniques [1]–[5]. Energy production techniques vary in the spatial extent in which production activities occur, which we refer to as their energy sprawl [2], [3], defined as the product of the total quantity of energy produced annually (e.g., TW hr/yr) and the land-use intensity of production (e.g. km2of habitat per TW hr/yr). While many studies have quantified the likely effect of climate change on the Earth's biodiversity due to climate-driven habitat loss, concluding that a large proportion of species could be driven extinct [6]–[8], relatively few studies have evaluated the habitat impact of future energy sprawl. It is important to understand the potential habitat effects of energy sprawl, especially in reference to the loss of specific habitat types, since habitats vary markedly in the species and ecosystem processes they support.

[...]

The land-use intensity of different energy production techniques (i.e., the inverse of power density [16], [17]), as measured in km2 of impacted land in 2030 per terawatt-hour per year, varies over three orders of magnitude (Fig. 3). Nuclear power (1.9–2.8 km2/TW hr/yr), coal (2.5–17.0 km2/TW hr/yr) and geothermal (1.0–13.9 km2/TW hr/yr) are the most compact by this metric. Conversely, biofuels (e.g., for corn ethanol 320–375 km2/TW hr/yr) and biomass burning of energy crops for electricity (433–654 km2/TW hr/yr) take the most space per unit power. Most renewable energy production techniques, like wind and solar power, have intermediate values of this metric.

Den grafen avstedkommer umiddelbart tre Åj! - bobler over hodet mitt: 1) hvor likt fotavtrykket til vind og sol er fotavtrykket til olje og gass; 2) alle former for biomasse har et horribelt enormt fotavtrykk; og 3) hvor lite fotavtrykket til kjernekraft er.

(PS: også interessant at vannkraft breier seg så mye og kull så lite)
(ED: korrektur)

En metablogg

eller, "Hvor jeg blogger om blogging":

Det lave aktivitetsnivået akkurat nå skyldes sommerferie - har knapt skrudd på data'n på nærmere en månte.

Sånn rent bortsett fra det: Jeg skriver for å finne ut hva jeg tenker. (Tanken stammer fra en eller annen reflektert amerikaner(?) som jeg ikke husker navnet på. Velvel: PWN!!!1 ...slagordet er herved mitt).

Essayet er uten sammenligning det beste verktøyet i så måte; men å skrive essays er mye jobb. Nå er riktignok mye av "mye jobb" nettop den læringsprosessen jeg ønsker å oppnå; men med mindre jeg begynner å skrive profesjonelt og spesialiserer meg på ett tema, kommer jeg aldri til å produsere mer enn en håndfull gode essays i året. Jeg ække Isaac Asimov, heller.

Det er helt klart noe patetisk over å skrive på denne måten, "bare mene ting ut i det store intet". Men det har hatt stor verdi for meg så langt. Læringsverdien er allerede nevnt: jeg tenker på den, grovt, som splittet i to deler, den "tekniske" og den "kognitive".

Den "tekniske" er effekten av å tvinges til å skaffe referanser, jakte opp sitater og tallmateriale. Det er helt forbausende (skremmende egentlig) hvor mange feil og unøyaktigheter jeg oppdager hver gang jeg setter meg ned med den jobben. En uvurderlig korreksjon, og langt lettere å akseptere følelsesmessig enn en korreksjon utenfra.

Det "kognitive" bidraget er mer subtilt men minst like viktig. Det bør sikkert deles i mange undermekanismer, men for å gi et eksempel på en mulig type mekanisme:

[...]the practice of asking oneself questions could arise as a natural side effect of asking questions of others, and its utility would be similar: it would be a behavior that could be recognized to enhance one's prospects by promoting better-informed action-guidance. All that has to be the case for this practice to have this utility is for the preexisting access-relations within the the brain of an individual to be less than optimal. Suppose, in other words, that although the right information for some purpose is already in the brain, it is in the hands of the wrong specialist; the subsystem in the brain that needs the information cannot obtain it directly from the specialist -- because evolution has simply not got around to providing such a "wire". Provoking the specialist to "broadcast" the information into the environment, however, and then relying on an existing pair of ears (and an auditory system) to pick it up, would be a way of building a "virtual wire" between the relevant subsystems.

Such an act of autostimulation could blaze a valuable new trail between one's internal components. Crudely put, pushing some information through one's ears and auditory system may well happen to stimulate just the sorts of connections one is seeking, may trip just the right associative mechanism, tease just the right mental morsel to the tip of one's tongue.

(Daniel C. Dennett, Consciousness Explained, s. 195 f)

"An act of autostimulation" altså. Merk at Dennetts eksempel virker like godt om koblingen er fingre -> tastatur -> skjerm -> øye.

På norsk kan vi kanskje kalle det "tastaturonani"?

(En digresjon i parangtes: Jeg har i årevis tenkt på forfattere som elsker å vise frem hvor litterære de er ved å bruke mange og "vanskelige" ord, men som kanskje ikke egentlig har så mye til budskap å komme med, som "tastaturronkere". Sml. begrepet "gitarronker" fra musikkverdenen).

Nei -- det er noe langt mer enn onani som fåregår her. Det er ikke snakk om, som Onan, å la sæden flyte ut på marken.

Det det er snakk om her, er en form for selvbefruktning. Nærmest som Set: "Jeg har skapt meg selv, da jeg er utgått fra mine egne lender".

Vel, nok om det.

En annen måte bloggen har vært / er verdifull på, er som oppslagsverk. En glimrende måte å ta vare på linker på; det er langt lettere å finne dem igjen når de er vevd inn i en historie. Browserens bokmerkefunksjon er ikke bryet verd etter min mening: dersom du sitter på en annen maskin enn din vanlige, eller må reinstallere systemet, eller... Nettbaserte bokmerker løser det problemet, men godt resultat krever likevel mye omtanke ved arkiveringen. Mye jobb, og et enkelt søk finner ofte det du lette etter uansett. Det er ikke noe særlig mer jobb å lage et blogginnlegg med tittel "linker [ukedag dato]", med linker, representative utdrag fra hver artikkel og en setning eller tre om hvorfor den var interessant. Jeg skal bli mye flinkere til å gjøre det.

Kors på halsen.

Tilbake til saken

Long time no blog.

Flere grunner til det, Dragon Age kanskje den viktigste av dem... jeg er svak for sånt.

En annen grunn er at jeg har passert et knekkpunkt på læringskurven min når det gjelder de temaene som har vært fremherskende på denne bloggen så langt; ting har ikke lenger nyhetenes interesse, jeg snubler sjelden over nye spennende tanker lenger, og å videreutvikle mine egne tanker krever mere jobb.

Men det er på tide med en ny oppsummering av hvor min vurdering av situasjonen står hen pr. nå.

Først økonomisk: Jeg er nå helt overbevist om at MMTerne har den beste forståelsen av hvordan penger virker; MMT er alle andre rammeverk for forståelse av penger LANGT overlegent. Grunnprinsippene er veldig enkle; konklusjonene subtile og konterintuitive. Det lukter av sannhet. Og, som Steve Keen fremholdt rundt juletider, MMTerne er de eneste som både forutså finanskrisen og verdensøkonomiens respons på de mange redningspakkene.

Så jeg leser Bill Mitchells blog med interesse. Ikke alt og ikke daglig - stilen hans er litt slitsom, han skriver alt for mye, og temaet er for vanskelig til det - men jevnlig.

De viktigste gjengangspunktene er (terminologien er stunt-oversatt av meg og vil for alt jeg vet få det til å gå kaldt nedover ryggen på fagfolk):

1. Valuta-kontrollerende stater er ikke finansielt begrenset. De kan ikke gå tom for penger, og de trenger heller ikke låne penger av/på "finansmarkedene".
2. Det er ikke sånn at statlig pengebruk "fortrenger" privat og setter i gang en unødvendig budkrig. Den kan gjøre det, men det er bare dersom summen av offentlig og privat etterspørsel overstiger summen av varer og tjenester som tilbys.
3. I en finanskrise som den vi er inne i, er et av problemene at etterspørselen plutselig faller bort. At stater går inn og erstatter privat etterspørsel vil ikke føre til budkrig.
4. At stater "trykker penger" for å finansiere dette vil heller ikke gi inflasjon. Glem de skremmende grafene over pengemengde - de har ikke egentlig noe med saken å gjøre. Inflasjon er først og fremst et resultat av den budkrigen som oppstår når etterspørselen (forsøker å) overstige(r) tilbudet.
5. EMU er dysfunksjonell og kan ikke overleve i sin nåværende form. Jo før den reformeres eller avskaffes, jo bedre, spesielt for... alle andre enn Tyskland.

Det store spørsmålet som melder seg er: Dersom stater ikke trenger å låne penger for å kjøre underskuddsbudsjetter... hvorfor gjør de det da?

Det er flere svar på det; de to jeg finner mest opplysende (de utfyller hverandre) er:

• De har ikke tatt konsekvensene av fiat-valuta inn over seg; sitter så å si fast i en gullstandard-mentalitet.
• Statlige lån = pengeutdeling til finansindustrien. Finansindustrien er veldig interessert i at stater skal fortsette å "låne" penger av dem, og den har makt. Lobbyvirksomhet, ideologisk favorisering, propaganda...

En god Mitcell fra forrige uke er Doublethink, hvor han kommenterer et essay av Noam Chomsky (som han i det store og hele er enig med). Mitchell skriver

I wrote several papers some years back (2002) about the pressure the big financial market institutions (particularly the Sydney Futures Exchange) were placing on the then federal government to continue issuing public debt despite the government running increasing surpluses. Nowhere did we read the contradiction of this position.

Which is: according to all the logic that the government and these institutions continually pumped out that the government was financially constrained and had to issue debt to “finance” itself – so if they are running surpluses, they should not be issuing debt! Of-course, the beginning logic is nonsense in the first place but they don’t know that or at least, admit to it publicly.

So the bottom line in this debate (which led to a Treasury Inquiry) was that the demand for continued public debt-issuance even though the federal government was running increasing surpluses appeared to be special pleading by an industry sector for public assistance in the form of risk-free public securities for investors as well as opportunities for trading profits, commissions, management fees, and consulting service and research fees.

In a Submission to Debt Review, that I wrote with my friend and sometime co-author Warren Mosler, we observed that:

Furthermore, and ironically, their arguments are inconsistent with rhetoric forthcoming from the same financial sector interests in general about the urgency for less government intervention, more privatisation (for example, Telstra), more welfare cutbacks, and the deregulation of markets in general, including various utilities and labour markets.

In other words, that is, in blog language, they were just self-serving greedy hypocrites.

Men det som virkelig skremmer meg er at Mitchell stadig gjentar at velferdsstater - hele pakka med sosial liket og mulighet - avhenger av økonomisk vekst.

Og som vi husker fra før, i et større perspektiv så er vekst problemet.

Staniford om mat

Stuart Staniford kommenterer på Food Security: The Challenge of Feeding 9 Billion People.

Jeg hadde skannet den noen dager før og funnet den uinteressant -- den er holdt i svært generelle termer, så generelle at det hele blir nærmest meningsløst. Men Stanifords kommentarer er interessante; det er også hans to år gamle TOD-essay The Fallacy of Reversibility (som han linker til i en kommentar).

"Food Security:..." refererer til Forecasting Agriculturally Driven Global Environmental Change (Science / Tilman et al.)
som har litt mer kjøtt på beina...

During the first 35 years of the Green Revolution, global grain production doubled, greatly reducing food shortages, but at high environmental cost (1-5). In addition to its effects on greenhouse gases (1, 6, 7), agriculture affects ecosystems by the use and release of limiting resources that influence ecosystem functioning (nitrogen, phosphorus, and water), release of pesticides, and conversion of natural ecosystems to agriculture. These sources of global change may rival climate change in environmental and societal impacts (2, 8). Population size and per capita consumption are assumed to be the two greatest drivers of global environmental change. Humans currently appropriate more than a third of the production of terrestrial ecosystems and about half of usable freshwaters, have doubled terrestrial nitrogen supply and phosphorus liberation, have manufactured and released globally significant quantities of pesticides, and have initiated a major extinction event (2-4, 8-10).

.

Welling intervjuer Koo

via Zero Hedge (pdf direkte), langt og veldig bra intervju med den garva (sentral)bankieren Richard Koo.

Koo har, som det går fram i intervjuet, førstehåndskjennskap både til Feds håndtering av den latinamerikanske bankkrisen på åttitallet og til japanernes håndtering av sin krise. Som han sier, han prøvde å forklare hva som faktisk skjedde i Japan med de konvensjonelle verktøyene, uten større hell...

...Koos syn på saken føles som en syntese av teoriene til Steve Keen og Bill Mitchell, men Keen og Mitchell er teoretikere, Koo er empiriker. Koos budskap er heller ikke ulikt James Galbraiths, men med (minst) en viktig forskjell: Koo er bankmann, og tro mot sin stand bagatelliserer han bankenes rolle i å legge til rette for krisene, og sukker oppgitt over dem som vil legge skyld på dem... Galbraith er en "politisk økonom" og en sterk kritiker av bankene spesielt og finanssystemet generelt.

Utdrag fra intervjuet (Welling i fet, Koo i normal skrift):

Maybe. But with its massive store of savings, Japan didn’t have to worry about depending on the kindness of creditors in China and the Mideast as its bond rates scraped along at zero. The U.S. does.

The truth is that Japan was actually in that same precarious position, a decade ago. With Japanese government debt skyrocketing because of massive fiscal deficits, all of the ratings agencies, the IMF, the OECD — they all issued horrendous warnings against Japan. Japanese bond investors remember very well that JGBs were downgraded repeatedly, to the point where Japan’s debt was rated lower than that of Botswana, because the ratings agencies were so sure that at some point the whole thing would come crashing down and that interest rates would soar. But it never happened. And the reason is easy to understand, once you grasp the concept of a balance sheet recession. The amount of money that the government has to
borrow and spend to sustain GDP is exactly equal to the amount of excess savings generated within the private sector of the economy. So that money is actually available within the private sector, even in the U.S., even in the U.K.
And the U.S. is no longer a low savings rate country; the last statistic was over 6%, higher than Japan. What’s more, with companies also increasing their savings, there’s no “crowding out” and banks are only too happy to lend to the government, as the last borrower standing — and also because they don’t have to keep as much capital against loans to the government as they would against private sector loans, allowing the banks to rebuild their profits and balance sheets.

It sounds almost too good to be true —

It’s not. I believe that as more and more people in the U.S. realize that this is the mechanism at work, the fear of interest rates rising will be increasingly reduced, and I won’t be surprised to see long bond rates in the U.S. falling from
where they are now. In any event, whether you start with a high savings rate or a low savings rate, once a country enters a balance sheet recession because the private sector is paying down debts, you end up having excess savings in the private sector and it is those excess savings that the government has to borrow and spend. It doesn’t have to borrow externally. So the U.S. doesn’t have to borrow from China or anywhere else. But because that’s contrary to the mind set
for the last 10 or 20 years, it’s very hard for people to come around to that realization.

You spend quite a few pages of your book discussing why so many economists
haven’t seen what you see —

Well, I think it is because so-called neo-classical economics starts from the very premise that the private sector is maximizing profits and everything
is built off that premise. Besides, it was also a question of what data they have been looking at. For most of the post-war period, people were maximizing profits in the West, so no one had to look for other possibilities. But
during the Depression, and in the 1990s in Japan, the private sector was actually minimizing debt, not maximizing profits. As I wrote, people minimizing debt are never anxious to advertise that they’re effectively bankrupt. As a result, the true nature of a balance sheet recession was invisible, inaudible. Companies working
to minimize debt are the least likely to share that fact with the outside world.

Det er en ganske stor kontrast mellom dette og den hyperventileringen som får så mye spalteplass... Her er Niall Ferguson, f.eks.:

What we in the western world are about to learn is that there is no such thing as a Keynesian free lunch. Deficits did not “save” us half so much as monetary policy – zero interest rates plus quantitative easing – did. First, the impact of government spending (the hallowed “multiplier”) has been much less than the proponents of stimulus hoped. [Koo derimot sier: So we have a situation where fiscal policy is actually controlling the effectiveness of monetary policy. It’s a complete reversal of what almost everyone alive today learned in school — that monetary policy is the way to go.]Second, there is a good deal of “leakage” from open economies in a globalised world. Last, crucially, explosions of public debt incur bills that fall due much sooner than we expect

For the world’s biggest economy, the US, the day of reckoning still seems reassuringly remote. The worse things get in the eurozone, the more the US dollar rallies as nervous investors park their cash in the “safe haven” of American government debt. This effect may persist for some months, just as the dollar and Treasuries rallied in the depths of the banking panic in late 2008.

Yet even a casual look at the fiscal position of the federal government (not to mention the states) makes a nonsense of the phrase “safe haven”. US government debt is a safe haven the way Pearl Harbor was a safe haven in 1941.

(A Greek crisis is coming to America, Niall Ferguson/Financial Times, min utheving)

...stort mer 180° fra Koos synspkt er det vel ikke mulig å komme...

To ting her: En, jeg er overbevist om at Koos versjon av hvordan systemet virker er riktig... vel, riktigST i det minste... To, Ferguson er en god talsmann for den "konvensjonelle visdom"... og på kort sikt er det den saueflokken, eh, "investorene" styrer etter... og det er den vestlige politikere må gi inntrykk av å styre etter, dersom de ønsker å bli gjenvalgt...

Men kanskje den viktigste tingen å ta med seg fra Koo er at å fikse det underliggende problemet -- for mye gjeld i privat sektor-- vil og må ta tid.

.

Jamie Galbraith snakker ut

i et intervju med Lars Schall på det tyske nettstedet MMNews:

There is no return to self-sustaining growth

(Takk til Gail the Actuary på TOD for fangsten -- finnes også på new deal 2.0)

Galbraiths kunnskaper utmerker seg både med sin bredde og sin dybde, samtidig som han ikke er redd for å si "vet ikke" når han ikke vet.

Artikkelen oppgir også masse referanser, se feks lister over Galbraith-materiale ved University of Texas Unequality Project og Lyndon B. Johnson School of Public Affairs

Mind the Gap

... sier Pimco-sjefen El-Erian, som føyer seg inn i rekken av observatører som påpeker at dette, iaf for USA sin del, er like mye en politisk sykdom som en økonomisk en:

I am not a political expert but I respect and listen to the insights of many who are. Their messages are eerily consistent, and quite concerning.

The political atmosphere in Washington is tense and increasingly polarized. Bipartisan backing for measures is harder. With the political center shrinking, the ability to “manage to the middle” is growing more elusive while the more partisan wings don’t command sufficient broad-based support.

The situation isn’t helped by the diminished trust in key institutions, both public and private

[...]

These are consequential political and economic questions. They speak to a more protracted post-crisis resetting of the U.S. economy -- what Pimco labeled last year as a bumpy multiyear journey to a new normal.

All this is consistent with the academic literature on post-crisis periods. Such research reminds us of the extent to which massive disruptions -- such as the one experienced in 2007-09 -- expose structural cracks that, at best, can only be masked temporarily by a massive cyclical policy response.

Resetting the U.S.

To make things even more complex, the resetting of the U.S. is occurring in the context of secular shifts in global growth and wealth dynamics -- principally on account of some systemically important emerging economies (such as Brazil, China and India) having reached development breakout stages.

The evidence is overwhelming: Economic and political indicators are urging us to adopt a forward-looking structural mindset. Yet too many markets -- and, I would also argue, too many private and public institutions -- seem hostage to cyclical forces.

Bull Market Can’t Last If You Mind the Gap: Mohamed A. El-Erian (El-Erian / Bloomberg News; gjengitt på ZH; mine uthevinger)

Raringer

Det er mange raringer der ute, men de her tar faen meg kaka så langt:

Libertarian National Socialist Green Party

Libertarianere: Høyre-anarkister, motstandere av all form for stat, tilbedere av personlig frihet og initiativ;

Nazister: Godt ut til høyre, og deler vel med libertarianere disses forakt for fagforeninger, men har vel ikke akkurat noe imot en sterk stat, og deler vel heller ikke libertarianernes syn på dette med personlig frihtet o.l.;

Grønne: Jobber for et bærekraftig samfunn og miljøvennlige løsninger.


OK, det ser ut som det har vært dårlig med aktivitet der siden i fjor høst, men... jeg plukker ikke opp det minste hint av ironi. Ikke virker de dumme heller, snarere tvert i mot: observante og veltalende.

Men... Libertarianske. Grønne. Nazister. Jeg kunne ikke funnet på noe bedre om jeg skulle diktet opp det ultimate skrulling-partiet for en Monty Python - sketsj.

Virkeligheten ikke bare etterligner kunsten; den overgår den

Introduksjon til Peak Oil

Takk til Gregor for å henlede min oppmerksomhet på denne: An Explanation of Oil Peaking (R. W. Bentley). Gregor kommenterer: "Bentley does such a good job of explaining in direct terms a simple model for peak oil, without excluding any of the attendant complexity. (This would be a very good introduction for someone new to the subject)".

Paper'et til Bentley er veldig bra og anbefales på det varmeste, MEN jeg ville kanskje ikke begynt i akkurat den enden. Jeg ville begynt med The End of Cheap Oil (PDF!, Campbell & Laherrère, dieoff.org (opr. Scientific American); på Energy Bulletin (kun tekst)) -- selv om den inneholder en (vel, to egentlig) ikke helt heldig unøyaktighet (som de gjentar flere ganger): At toppen kommer når "omtrent halvparten" av den utvinnbare oljen er produsert. Som Bentley oppsummerer: "The production peak in [a] region occurs when typically something less than half the region’s ultimately recoverable reserves (URR) have been produced; and often closer to one-quarter of the URR if the latter includes a significant allowance for reserves growth" (p. 65, mine uthevinger). (Den andre uheldige unøyaktigheten er at de assosierer Hubbert med teorien om at produksjonen vil følge en symmetrisk bjellekurve. Men som L. F. "Buz" Ivanhoe, som kjente Hubbert og som som pensjonist startet "M. King Hubbert Center for Petroleum Supply Studies" skriver i Hubbert Center newsletter #97/1 (som jeg også vil anbefale folk å lese, men den bør nesten printes ut først, pga måten grafene er presentert på):

Hubbert wrote virtually nothing about details of the “decline side” of his Hubbert Curve, except to mention that the
ultimate shape of the decline side would depend upon the facts and not on any assumptions or formulae. The decline
side does not have to be symmetrical to the ascending side of the curve - it is just easier to draw it as such, but no rules
apply. The ascending curve depends on the skill/luck of the explorationists while the descending side may fall off more
rapidly due to the public’s acquired taste for petroleum products - or more slowly due to government controls to reduce
consumption.

Campbell og Laherrère er klarere enn Bentley på hvorfor "Reserves" vokser etterhvert som tiden går, selv om det ikke blir funnet mer olje:

In the U.S., the Securities and Exchange Commission allows companies to call reserves “proved” only if the oil lies near a producing well and there is “reasonable certainty” that it can be recovered profitably at current oil prices, using existing technology. So a proved reserve estimate in the U.S. is roughly equal to a P90 estimate.

... og P90 er, videre, roughly tilsvarende Bentleys "Proved" el "1P". Tenk på et oljefelt som en terning. "Geologisk analyse" forteller oss at det er en tisidet "terning" ("d10" i rollespillsjargong). Da er P90-estimatet, som vi får lov å føre i regnskapet, 2: Det er 100% sikkert at vi får 1 eller bedre, og 90% sikkert at vi får 2 eller bedre. P10 ("3P") - best case - er 10, og P50 ("2P") er 6. Fra et finansperspektiv er det nok best å bruke P90, men P50 gir det mest sannsynlige over mange felt. (Snittet på en d10 er strengt tatt 5,5 -- eksempelet er ment som en enkel illustrasjon).

Det må dog bemerkes at SEC nå legger om disse reglene, noe flere analytikere er bekymret for at skal frarøve oljeselskapenes rapporterte reserver sin mening, og hevder de nye reglene kan oppsummeres som "tenk på et tall".

---

Bentley skriver: "So what really drives the peak? It is the decline in discovery."

MAO -- dersom vi nå plutselig begynner å finne MYE olje, så er Peak Oil utsatt på ubestemt tid. Men husk at selv om 2009 var det beste funnåret på lenge, så ble det bare funnet ca. en tredel av forbruket... forøvrig interessant å se funnkurven for Tyskland (i Bentley-paper'et)... jamfør WebHubbleTelescopes Monte Carlo of Dispersive Discovery/Oil Shock model.

Michael Lardelli

... er i utgangspunktet australsk genetiker. Men han er også en Peak Oiler (og medforfatter av Peak of the Oil Age (pdf!) -- intervju med ham i den anledning på Scitizen), som har skrevet en rekke strålende essays om problemene vi står ovenfor, publisert på det australske nettstedet On Line Opinion.

Jeg er faktisk litt sjalu. Han skriver NØYAKTIG det jeg mener, men klarere og med mer tyngde enn jeg kan... Les:

Peak oil means peak food as well

Common myths of the population debate

The oil-economy connection

Jeff Rubin på The Business of Climate Change - konferansen 2009

Veldig bra tale av Jeff Rubin, fra september i fjor riktignok, men toppet dagens Drumbeat på TOD. Kort og godt fortalt... han er en strålende taler (med en meget amerikansk aksent (OK, han er kanadier... same difference)). Han sier riktignok at OPEC står for 65% av verdens oljeproduksjon -- det er omvendt; 65% av verdens olje produseres utenfor OPEC. Men det lar vi passere som en thinko...



"If we stay in recession, we have nothing to worry about"

Mat vs. drivstoff, nok en gang

Global threats in 2010 revealed by report (BBC News)

Underinvestment in energy and agriculture are among the biggest economic threats facing the world in 2010, according to [the World Economic Forum's Global Risks study].

Commodity-Cost Jump Threatens to Stifle Rebound (Wall Street Journal)

From corn to crude, prices for a wide range of commodities are on the rise across the globe, a trend that underscores -- but could also hinder -- a gathering economic recovery.

In recent months, global food prices have been growing at a rate that rivals some of the wildest months of 2008, when food riots erupted across the developing world. Higher prices could be a positive sign that companies are gearing up for a rebound in consumer spending, or the harbinger of a return to the upward spiral that plagued consumers before the recession took hold.

Food Shortages Coming? Famed Investor Jim Rogers Thinks So (Daily Finance)

A severe food shortage is on its way, according to well-regarded investor Jim Rogers. Food inventories are the lowest in decades and "[m]any farmers cannot get loans to buy fertilizer now, even though we have big shortages developing," Rogers said on CNBC.

Forfatteren av den siste artikkelen, Bruce Watson, tror Rogers tar feil. Watson siterer en Rafael Goldberg:

"If farmers were no longer incentivized to feed cows corn, and if we could derail our cannibalistic policy choices that couple food and fuel, we could get a clue as to the actual relationship between food supply and demand," he said, referring to the inflation in corn and soybean prices over the last few years.

Ja, det er helt klart to faktorer som er med på å drive matvareprisene opp. Men jeg er ikke med på at problemet forsvinner dersom de to fjernes. Problemet er fundamentalt; det mest lønnsomme og produktive jordbruket er det vestlige industrijordbruket, som bruker store mengder kunstgjødsel og ugrasmidler -- som er energikrevende å lage -- og maskiner som gjerne går på diesel. Ca 85% av primærenergien kommer pr. nå fra fossile kilder; dvs at det er en nær sammenheng mellom prisen på fossile brensler og prisen på mat. Olje er kongen av de fossile brenslene:

(graf fra Agriculture as provider of both food and fuel (GES, pdf!))

Jeg mener Watson ikke ser skogen for bare trær: det som er viktig å fokusere på her, er det store bildet, ikke detaljene... det store bildet er at det er en lang rekke (ball? blåknute?) sammenfiltrede feedback-løkker (fri assosiasjon og generalisering over lav tøffel her, mao "jeg tenkte det men det er ikke sikkert jeg mener det" 8-): Folk trenger mat. For å kjøpe mat må de ha en jobb. Dersom de skal ha en jobb, må økonomien generelt gå sånn noenlunde. Dersom økonomien generelt skal gå sånn noenlunde, må det være god tilgang på drivstoff. Oops, veksten i verdens oljeproduksjon begynner å avta sent nittitall og går inn i en platåfase ca 2004. Massive investeringer i oljeleting/utvinning (ikke helt uten virkning, men alt i alt ekstremt underveldende), massive økonomiske støttetiltak fra diverse sentralbanker, satsning på biodrivstoff. Støttetiltakene driver etterspørsel/forbruk i været, som driver energiprisene videre opp, som får biodrivstoff til å se bra ut, etc. Men så viser det seg at alt ikke vokser inn i himmelen likevel, mange av prosjektene som ble finasiert med billig gjeld vil aldri bli lønnsomme, men gjelda består. Den gode (langsiktige) løsningen ville vært å la de dårlige "investeringene" gå konk, skrive av gjelda... men isteden blir de holdt oppe - sånn ca - med enda mer økonomisk støtte. Dette binder opp kapital som kunne vært investert i lønnsomme prosjekter, og gjør systemet langt mindre omstillingsdyktig. Imens fortsetter de aller fleste som før, så olje, gass og kull brukes opp med nesten samme fart som før... men investeringer i erstatningskapasitet får seg en alvorlig knekk. En friskmeldt økonomi vil helt klart føre til høyere energipriser og høyere matpriser... og høyere etterspørsel etter biodrivstoff... men verdensøkonomien tåler ikke høyere energipriser. Aller minst USA sin, verdens "økonomiske lokomotiv", utsteder av verdens reservevaluta, og verdens største oljekonsument. Men dersom det trekker ut med "tilfriskning" i økonomien, er det likevel sannsynlig at oljeprisene vil gå drastisk opp, på grunn av de høye - og stigende - fallratene.

I begge tilfelle -- høye energipriser, høye matpriser, mer sult blandt verdens fattige, nytt økonomisk crash for den rike verden.

Alternativet er at økonomien crasher helt av seg selv.

Jeg ser ingen vei utenom.

Tilbud og etterspørsel må balanseres, og det skjer enten ved at tilbudet øker... det har vi prøvd, uten større suksess... da gjenstår å redusere etterspørsel. Det er tre måter å gjøre det på: bedre energieffektivitet; lavere levestandard; færre folk.

Min spådom er at vi de neste tiårene kommer til å se alle tre.

Samma gamle leksa (nesten)

Serving Two Masters(Forbes)

Call it the Sophie's Choice of globalization: make middle-class consumers out of the global poor and they create new business, but they deplete resources and damage the environment. Move to conserve resources and protect the planet, and you condemn hundreds of millions of people to life as second-class citizens.

But it doesn't have to be that way, says C.K. Prahalad, a professor of corporate strategy at the University of Michigan's business school. He's the creator of something like a Grand Unification Theory of Globalization: that environmentalism, development and profitmaking are not only compatible but also interdependent.

Som en kan forvente av et finansmagasin, artikkelen handler om hvordan man kan tjene penger på å følge miljøforskrifter og produsere for de mange som ønsker å ta steget inn i den globale middelklassen... argumenter vi har hørt før, fra økonomer som Galbraith d.y. og Reinert. Overbevisende nok, så langt de går; men det er økonomer vi snakker om her, og jeg er ikke overbevist om at de har klart å fri seg fra myten om infinite substitutability, at Den Hellige Hånd med teknomagi skal trylle fram alternativer til olje og gass (og mere vann, og ...) når vi trenger dem, i de kvanta vi trenger dem.

Getting governments on board with regulation is important, says Prahalad, but not nearly as much as convincing businesses to stop fretting over the cost of environmental laws. "The industrial system as we have it today cannot deal with another 4 billion people," he says. "What you see is the fairly early stages of the next industrial revolution, and the emerging markets are becoming the laboratory for that."

Vakre ord, men jeg har store problemer med å se at jordbruket som vi har det i dag kan håndtere fire milliarder til -- vi tapper allerede ned vannreservoarer fortere enn de fylles opp; og energiskvis sender gjødselprisene opp, som effektivt setter tak for jordbruksproduksjonen.

Dersom de fire milliardene skal kjøre Tata Nano... la oss si fire i hver, for en rund milliard Nano'er... så vil det ha en innvirkning på energiprisene.

Stigende energipriser vil tvinge fram flere kraftverk (det er Den Hellige Hånd god på); og siden kull vinner roughly 3:1 EROEI-messig over vind, som er den beste fornybare kilden med stort vekstpotensiale (kull vinner ikke like overlegent kostnadsmessig, men det har vel mere med det å gjøre at prisen settes etter den marginale produsenten, her har nok kull en hel del å gå på), så er utfallet nærmest gitt. Les f.eks. Gregor: Coal? Sold! to the Developing World, eller eller ta en titt på denne:

Hvor bærekraftig er denne utviklingen? Sånn rent bortsett i fra effekten på klimaet. Hvor langt unna er Peak Coal? Hirsch-rapporten trekker fram Coal-to-Liquids (CTL) som et effektivt tiltak mot Peak Oil; mine helter Höök & Aleklett er skeptiske:

Conversion ratios for CTL are generally estimated to be between 1-2 barrels/ton coal. This puts a strict limitation on future CTL capacity imposed by future coal production volumes, regardless of other factors such as economics, emissions or environmental concern. Assuming that 10% of world coal production can be diverted to CTL, the contribution to liquid fuel supply will be limited to only a few Mb/d. This prevents CTL from becoming a viable mitigation plan for liquid fuel shortage on a global scale. However, it is still possible for individual nations to derive significant shares of their fuel supply from CTL, but those nations must also have access to equally significant coal production capacities. It is unrealistic to claim that CTL provides a feasible solution to liquid fuels shortages created by peak oil. For the most part, it can only be a minor contributor and must be combined with other strategies.

(A review on coal to liquid fuels and its coal consumption, min utheving)

Peak gass er nærmere enn P. kull -- igjen, Hirsch-rapporten foreslår Gas-to-Liquids (GTL) som en (del)løsning, men det er utopisk på grensen til farlig.

Å tro at biodrivstoff kan fylle gapet (en synd jeg selv har vært skyldig i) er enda mer utopisk -- fra et rent fysisk perspektiv (god kommentar av "carnot" på TOD) er det tvilsomt om det er kan spille en stor rolle; fra et økonomisk perspektiv (Washington Post -- søk på "The unintended ripples from the biomass subsidy program" i google news dersom du stopper i en paywall) driver det opp prisen på trevirke til dels dramatisk, bra for deg hvis du er skogeier eller Norske Skog (hum, hum, Senterpartiet hype'r biodrivstoff og NS planlegger BTL på Follum...) men en smule fordyrende for alle andre; og fra et miljø/bærekraft/biologisk mangfold - perspektiv er det en katastrofe. Legg merke til at Biomass-to-Liquids (BTL) er den prosessen som ser ut til å være best fra et teknisk/kommersielt synspunkt; men det er essensielt den samme prosessen som CTL, men med langt mindre konsentrerte råvarer... Den mest bærekraftige prosessen ser ut til å være "biogass":

The greatest potential for biofuel production within the present agricultural system lies in using inedible fractions such as residues and organic waste, e.g. mould attacked matter and crops of inferior quality. Biogas production has a greater potential than ethanol production since a higher proportion of the residues can be used for energy production. The calculated global potential of biogas production is in theory sufficient to cover up to one fourth of the present consumption of fossil fuels within the global transport sector. However, there are infrastructural challenges with biogas production and distribution, and it is expensive to upgrade to motor fuel quality. Hence biogas could possibly be of better use in other applications than as motor fuel. Its use within agriculture would reduce agriculture’s dependency on fossil energy, improving food security.

(Johansson, Liljequist, Ohlander, Aleklett: Agriculture as provider of both food and fuel (PDF!), min utheving)

"[I]nfrastructural challenges" tolker jeg dithen at det er dyrt -- kapitalkrevende, både i realkapital og finanskapital. Og i dagens økonomiske klima betyr det at det ikke kommer til å skje så veldig mye i den retningen.

Så der jeg før mente at vi kommer til å dure rundt i farkoster med forbrenningsmotor også etter P. olje, men med syntetisert drivstoff, anser jeg nå det for å være en smule naivt.

Fremtiden går på strøm -- i den grad den går i det hele tatt.

Men også i strømproduksjonen er vi i ferd med å låse oss inne i en blindgate; vi gjør oss mer og mer avhengige av kull, som riktignok for øyeblikket har bra EROEI, men den vil falle, til dels dramatisk, og det er grunnlag for å mistenke at en P. kull ikke er fryktelig langt unna.

Vi trenger desperat en energikilde - av stor skala - med stabilt høy EROEI og lite fotavtrykk. Så vidt jeg kan se knytter det seg størst håp til "fjerdegenerasjons" kjernekraft (Höök, PDF!), det er bare en liten hake:

Fjärde generationens kärnkraftverk kommer att stå klara att användas kommersiellt kring år 2030 om allt går som planerat.

For å unngå trøbbel burde gen-iv kjernekraft ha den posisjonen kull har i dagens energimiks i 2030. Seriøs utbygging burde begynt FOR tjue år siden, ikke OM tjue år. (Men i det minste ser opinionen ut til å være i ferd med å snu -- Greenpeace endrer mening)

Det er for sent å lade muskedunderen med sølvkuler når varulven allerede har satt tenna i strupen på deg.

Nevermind at varulven ikke er alene, og du trenger et maskingevær, ikke en muskedunder...

Har jeg nevnt at jeg er utrolig glad jeg bor i Norge, som har rikelig med vannkraft og ferskvann, og som i globalt perspektiv har en svært moderat befolkning?

Gazprom

Russian energy group with the power to plunge Europe into darkness(Guardian, 2010.01.11)

Gazprom has so much natural gas under the tundra of Siberia that its energy resources are equivalent to all the oil and gas fields owned by western energy companies put together

Da er det bra at Gazprom er vår venn; bare hør her:



Skål!

Nu går alt så meget bedre

... jaffal i Mexico, der børsen har nådd nye høyder:

(via Zero Hedge)

Så da er alt hunky dory i Mexico, no?

Øøøh. Se for eksempel I voldens grep (Morgenbladet, 2010.1.8):

Mexico synker stadig lenger ned i konflikten mellom staten og narkokartellene. 2010 kan bli et blodig år i Mexico.

og/eller

Mexico: A Collapse Update (Jeff Vail, TOD, 2009.3.8)

I’ve been predicting the collapse of the Mexican Nation-State since 2006. It turns out that was a bit premature. But with violence flaring, the potential for collapse in Mexico is once again in the headlines. Oil production continues to fall, border violence is up, and the government is preparing for a showdown with the drug cartels. I’ll argue below that the government will keep the wheels on through 2009, but that the Mexican state will collapse shortly thereafter, ushering in the beginning of the end of the Nation-State.

Bildene som dukker opp i hodet mitt her er fra en eller annen eldre amerikansk film som jeg ikke husker navnet på, eller hva plot'et gikk ut på eller engang hvem som spilte hovedrollen for den saks skyld (men jeg er sikker på at han er veldig kjent), vel uansett, settingen var et Havana midt oppi den Castro'ske revolusjon, og hovedpersonen satt på et casino og drakk whisky og spilte poker, og jo heftigere skytingen utenfor ble, jo større ble potten...

Penger, gjeld og enda flere ubetydeligheter

gaius marius tar tankegangen fra Penger, gjeld og andre ubetydeligheter ett steg (minst) videre i what does negative net national savings mean?

[høy giring i finanssektoren] would further explain the lack of any "net savings" improvement since the start of the crisis -- as the financial sector was suddenly and rapidly thrown into delevering, assets were being destroyed and money disappearing from the system. the resultant loss of savings in spite of the government's best efforts could explain how the current account deficit suddenly improved while "net savings" actually declined.

Innsikstfullt, spekulativt og med bra linker. meg like

Action på gjeldsfronten!

Dagens store nyhet nr. 1 er at den islandske presidenten har lagt ned veto mot loven (som ble vedtatt i Alltinget) om nye betingelser for "tilbakebetaling" av gjelden etter bankkonkursene i forfjor (OMG som tia går!); se f.eks.

ISLAND: Nekter å underskrive gjeldsavtale (e24)

Aftenposten og e24 mener dette er "risikofylt", "uansvarlig" og at "regjeringen kan trekke seg".

Jeg er så uenig som det vel er mulig å bli -- det vil være økonomisk selvmord for Island å forsøke å betale, som igjen langt på vei kunne gjort ende på Island som selvstendig stat (EU-medlemskap eller ei), og jeg kan ikke se at verken det islandske folket eller staten er moralsk ansvarlig. De islandske bankene fulgte tvilsom forretningspraksis og tok enorm risiko, men det gjorde faen meg britiske banker også. Britene har til nå klart å holde bankene sine sånn ca. på fote, men det har kostet dem dyrt:

Pimco move to sell gilts raises spectre of a UK sovereign debt crisis (Telegraph)

Fears that Britain may be heading for its first sovereign debt crisis since the 1970s hit a new intensity after Pimco, the world's biggest bond house, declared that it is starting to sell off its holdings of gilts.

The American investment group said it will be a net seller of UK Government bonds this year, at the very point when the Bank of England brings its £200bn programme of purchases to and end and the Treasury attempts to raise unprecedented sums through the capital markets.

[...]

Paul McCulley, a managing director at Pimco, said: "We are currently cutting back in the US and UK because... supply and demand dynamics are likely to be negatively affected as borrowing rises and central bank buying declines."

"Supply and demand dynamics are likely to be negatively affected"! Han får sagt det!

Denninger kommer med adskillig klarere tale:

Folks, PIMCO has a record of being not only right but privvy to "analysis" that you and I simply never, ever have or will get access to. How that happens is the matter of some conjecture - there are many, myself included, who believe that they're privvy to information sources that "ordinary peons" never will be given access to and in the debt markets insider trading is (for the most part) legal.

As a result when an announcement like this is made you're a rank idiot to ignore it or believe "it doesn't matter." It most certainly does matter and the odds are that they're right - and if you go against them you will be proved in the fullness of time to not only be wrong but poor on top of it.

(A Warning To Western Governments And Investors)

So much for Britain.

Hva med høirepressens spådommer om at Sagaøya vil synke i havet om de ikke betaler? Jeg lar Bill Mitchell svare på det:

The recent history of Argentina is worth reflecting on in this regard. Argentina successfully defaulted on significant international debt obligations in 2002. Initially, FDI dried up completely when the default was announced. However, the Argentine government could not service the debt as its foreign currency reserves were gone and realised, to their credit, that borrowing from the International Monetary Fund (IMF) would have required an austerity package that would have precipipated revolution. As it was riots broke out as citizens struggled to feed their children.

Despite stringent criticism from the World’s financial power brokers (including the International Monetary Fund), the Argentine government refused to back down and in 2005 completed a deal whereby around 75 per cent of the defaulted bonds were swapped for others of much lower value with longer maturities.

[...]

The data is instructive. The resumption of growth has been strong and persistent (8.8 per cent in 2003, 9.0 per cent in 2004, 9.2 per cent in 2005, 8.5 per cent in 2006 and 8.7 per cent in 2007). Real wages have also risen modestly over the same period.

Official data shows that poverty rates (measured either as extreme poverty defined as not being able to eat properly and a more general poverty line defined by the minimum income needed for basic needs) have fallen dramatically since the abandonment of the neo-liberal fixed exchange rate system. Argentina demonstrated something that the World’s financial masters didn’t want anyone to know about. That a country with huge foreign debt obligations can default successfully and enjoy renewed fortune based on domestic employment growth strategies and more inclusive welfare policies without an IMF austerity program being needed. And then as growth resumes, renewed FDI floods in.

One commentator wrote a few years ago that that the Argentinian Government appears to have perpetuated the perfect crime. The Government offered the world financial markets a ‘take-it-or-leave-it’ settlment which was favourable to the local economy. At the time, the rhetoric claimed that countries that treat foreign creditors so badly would surely stagnate and suffer a FDI boycott. This is the standard neo-liberal line that is used to coerce debtor nations into compliance with the needs of ‘first-world’ capital largely defined through the aegis of the IMF. But the Argentinian case shows this paradigm to be toothless because the Government defied the major players including the IMF and the Argentine economy went on to boom despite it.

(fra Why pander to the financial markets?)

Denninger er selvsagt helt med:

A Cautionary Tale og Hint To Other Nations: Here's The Bill (forsiktig, jeg tror ikke noen har godt av å lese mer enn ett Denninger-stykke for dagen)

Uansett: Stå på Island! Ikke gi etter for trusler!

Irak!

Stuart Staniford har et strålende essay om Irak oppe på bloggen sin, Early Warning:

However, I think it's important to note that a potential game-changer has developed recently that could render that point of view [at vi er på et bølgende platå] obsolete (which is a kinder, gentler way of saying "wrong" :-). A couple of years ago, Iraqi oil production was declining and it didn't seem too likely the country would stabilize any time soon to allow that to change. However, the post-surge stabilization of Iraq has now allowed Iraqi oil production to start creeping up, and in 2009 the Iraqi oil ministry has announced large numbers of contracts with major oil companies to bring production up from the current 2.5mbd or so to 12 mbd over the course of the next 6-7 years. It is also announcing a series of projects to increase the physical export capacity of the country in line with these oil production projects.

It seems to me that the possibility that Iraq may actually succeed in doing this should be taken seriously.

Dersom dette slår til vil Iraks produksjonskurve se ca. sånn ut:

Jepp. Jeg må tenke på Aleklett i Aberdeen-videoen (eller var det Edinburgh? same difference), når han lister opp beliggenheten av de få feltene som fremdeles har uutnyttet kapasitet i verdensklasse: "Iraq... Iraq... Iraq... Iraq... Iraq...".

Jeg har ingen problemer med å tro at Irak har olje, mye olje, og olje som i alle fall teknisk sett ikke er noe problem å utvinne i høy takt. Dette er en potensiell "game-changer", i alle fall på middels sikt. Som Staniford påpeker, på kort sikt er det fare for en oljeskvis selv om irakerne lykkes, og på lengre sikt kan det kun utsette Peak Oil -- og flytte toppen litt opp, men ikke oppheve den.

Likevel, og selv om vi antar at utbyggingen tar lengre tid og toppen blir lavere enn forespeilet, dette er gode nyheter. Det gir oss ekstra tid, sårt tiltrengt, til å bygge ut ikke-fossil energi og fase inn el-biler etc. (som forutsetter at vi bruker nådefristen vår på omstilling og ikke ytterligere hodeløs vekst, jeg er litt pessimistisk på det punktet men det er lov å håpe. Og agitere).

Men det er Midt-Østen vi snakker om her, det er ikke bare en oljetønne men også en kruttønne. Staniford trekker fram to grunner til optimisme, for det første, tilstandene i Irak er mye bedre enn for bare et par år siden, med "bare" et par hundre sivile dødsfall i måneden pga diverse voldshandlinger; for det andre, den usedvanlige personligheten bak planen, den irakiske oljeministeren Hussein al-Shahristani, som framstår som en mann med total integritet -- usedvanlig dyktig og fullstendig ubestikkelig.

Den som lever får se... imens er det jo også litt spennende hva som skjer i nabolandet: Irans andre revolusjon? (Dagsavisen)

Spesielt mtp hva som skjedde med oljeproduksjonen deres forrige gang, i 1979:

Stupid

Ser sjelden på TV, men 1ste januar gjorde jeg... i pausen i nyttårshopprennet ble det svitsjet til Age of Stupid.

Kan ikke si noe annet enn at jeg ble skuffa. Jeg er helt på linje med premisset for filmen, at vi er på vei mot en katastrofe og at kursendring er tvingende nødvendig... men i løpet av de få minuttene jeg så, presenterte de så mange tvilsomme fakta og trakk så mange tvilsomme konklusjoner at... vel... dette er ikke en film som overbeviser -- eller bør overbevise -- kritisk tenkende mennesker. Noen eksempler:

De sier at maten vi spiser krever 80 kalorier fossilt brennstoff per kalori mat på tallerkenen... den er ganske drøy. Det tallet jeg har sett andre steder som ser tilforlatelig ut er opp til 10:1, og den største posten er tilberedning (en stekeovn er veldig lite energieffektiv).

Et intervjuobjekt -- en nigeriansk dame -- sier at Nigerias oljeproduksjon er 1 million tønner pr. dag. Den ligger på ca 2:

OK, intervjueren er ikke ansvarlig for hva intervjuobjektet sier, men i en dokumentar som vil tas alvorlig burde man vel gjøre oppmerksom på en bom på 100%?

Og sist men ikke minst, de terper på linja om at det er det kapitalistiske systemet som får oss til å gjøre alt dette mot oss selv. Jeg er veldig lei av den linja, av en rekke grunner. For det første, det er direkte feil. Den gjeldende verdensrekorden i ikke bærekraftig utvikling innehas av Sovjetunionen m/ allierte, som sjelden beskrives som kapitalistiske. Det egentlige problemet er vekstparadigmet... som også behersket sovjetstatene. For det andre, det er en taktisk bommert. Sikkert en fin måte å få kudos-poeng i menigheten på, men også en fin måte å garantere at ingen i målgruppen til Dagens Næringsliv eller Finansavisen tar deg alvorlig... vel, det er godt mulig de tar deg alvorlig, men i så fall som fiende.

Alt i alt, ikke en film jeg kommer til å se i sin helhet, og ikke en film jeg vil anbefale noen å se. Dessverre. Det er et skrikende behov for å spre budskapet, men det må gjøres på en troverdig måte. Det er ikke nødvendig å overdrive; situasjonen er ille nok. Overdrivelser bare undergraver troverdigheten. Det er... dumt.