IMF er enig med meg!

Vel, to eks-IMF'ere i alle fall:

Welcome to America, the World's Scariest Emerging Market (Desmod Lachman i The Washington Post):

My long career with the International Monetary Fund and on Wall Street had taken me to "emerging markets" throughout Asia, Eastern Europe and Latin America, and I thought I'd seen it all. Yet I still recall the shock I felt at a meeting in Russia's dingy Ministry of Finance, where I finally realized how a handful of young oligarchs were bringing Russia's economy to ruin in the pursuit of their own selfish interests, despite the supposed brilliance of Anatoly Chubais, Russia's economic czar at the time.

[...]

Over the past year, I've been getting Russia flashbacks as I witness the AIG debacle as well as the collapse of Bear Sterns and a host of other financial institutions. Much like the oligarchs did in Russia, a small group of traders and executives at onetime venerable institutions have brought the U.S. and global financial systems to their knees with their reckless risk-taking -- with other people's money -- for their personal gain.

Negotiating with Argentina's top officials during their multiple financial crises in the 1990s was always an ordeal, and sparring with Domingo Cavallo, the country's Harvard-trained finance minister at the time, was particularly trying. One always had the sense that, despite their supreme arrogance, the country's leaders never had a coherent economic strategy and that major decisions were always made on the run. I never thought that was how policy was made in the United States -- until, that is, I saw how totally at sea Treasury Secretaries Henry Paulson and Timothy F. Geithner and Federal Reserve Chairman Ben S. Bernanke have appeared so many times during our country's ongoing economic and financial storm.

og

The Quiet Coup (Simon Johnson, i The Atlantic Online):

But I must tell you, to IMF officials, all of these crises looked depressingly similar. Each country, of course, needed a loan, but more than that, each needed to make big changes so that the loan could really work. Almost always, countries in crisis need to learn to live within their means after a period of excess—exports must be increased, and imports cut—and the goal is to do this without the most horrible of recessions. Naturally, the fund’s economists spend time figuring out the policies—budget, money supply, and the like—that make sense in this context. Yet the economic solution is seldom very hard to work out.

No, the real concern of the fund’s senior staff, and the biggest obstacle to recovery, is almost invariably the politics of countries in crisis.

Typically, these countries are in a desperate economic situation for one simple reason—the powerful elites within them overreached in good times and took too many risks. Emerging-market governments and their private-sector allies commonly form a tight-knit—and, most of the time, genteel—oligarchy, running the country rather like a profit-seeking company in which they are the controlling shareholders. When a country like Indonesia or South Korea or Russia grows, so do the ambitions of its captains of industry. As masters of their mini-universe, these people make some investments that clearly benefit the broader economy, but they also start making bigger and riskier bets. They reckon—correctly, in most cases—that their political connections will allow them to push onto the government any substantial problems that arise.

[...]

The government, in its race to stop the bleeding, will typically need to wipe out some of the national champions—now hemorrhaging cash—and usually restructure a banking system that’s gone badly out of balance. It will, in other words, need to squeeze at least some of its oligarchs.

Squeezing the oligarchs, though, is seldom the strategy of choice among emerging-market governments. Quite the contrary: at the outset of the crisis, the oligarchs are usually among the first to get extra help from the government, such as preferential access to foreign currency, or maybe a nice tax break, or—here’s a classic Kremlin bailout technique—the assumption of private debt obligations by the government. Under duress, generosity toward old friends takes many innovative forms. Meanwhile, needing to squeeze someone, most emerging-market governments look first to ordinary working folk—at least until the riots grow too large.

På den andre siden: begge IMF'erne terper på dette med ansvarlighet og budsjettbalanse... jeg heller mot standpunktet til Galbraith i No Return to Normal (ikke lest den ennå? gjør det nå)(og forsåvidt også i The Predator State), at det som trengs er et kjempe-stimulusprogram, et rekord-budsjettunderskudd... men pengene må jo selvsagt pløyes ut i "realøkonomien" og ikke bare puttes i lommene til banksterne.

Predator State anmeldt

Jeg sendte inn følgende anmeldelse til amazon.co.uk i går:

An Important Book

Galbraith is writing from a uniquely interesting vantage point, as a scholarly economist (son of one of the most celebrated economists of the past century) who has also spent a lot of time in the political system of the U.S. As such, he is itching to point out the numerous and serious discrepancies between political doctrine - not of any one political party, but the premises of the entire political debate - and economic reality. He sets out to do this in part one of the book.

In part two, he asks the all-important question: Who benefits?
Answer: The predators - those private parties who feast on institutions built up for the public good, using lobbyists and bought politicians, exploiting the free-market dogma to privatize gains and socialize losses.

In part three, he takes a look at what can - must - be done. The most important point here, in my view, is the need for long-term planning, and its implicit need for greater governmental control. Markets don't plan; governments can.

Sadly, I think Galbraith is too far ahead of the curve. He takes the free-market ideology as not only wrong, but self-evidently wrong. And, while I am inclined to agree with him on this, I suspect it will only make its adherents throw the book away in disgust.

Indeed, many of the more important points, points contrarian to views often encountered (indeed dominant) in mainstream media, he doesn't really argue at all. He states in the preface that

"This is a short book, lightly referenced, written for a general audience, and not especially for a scholarly one. I have by no means attempted to cover every argument or document every point [...] Readers who have followed my work will recognize this as a departure from my usual methods; some may be disappointed. A price of accessibility is that the evidence behind some of the strongest factual claims made here cannot be laid out in full; I rely on the reader's trust that while errors are certainly possible, claims are stated in good faith, based on what I believe to be true".

I found the resulting lack of depth a bit frustrating; I don't quite buy the idea of fighting rampant misperception and disinformation by relying "on the reader's trust".

But then again, psycology has shown that our perceptions of the world have little to do with actual truth and a lot to do with the claims about the world we hear repeated frequently... this may be Galbraith's attempt to up the frequency of sane claims in the meme-stream.

Further, Galbraith covers a lot of ground here. Fully arguing every point would require ten thick volumes and a lifetime of work... in this respect, the current book is likely a good trade-off: Its timing is superb, as the American public should be experiencing a rude awakening right about now, and Galbraith is offering both a very reasonable explanation of what's wrong, and an equally reasonable course of action.

But still: For my (largely intellectual) purposes, the book would have gained greatly by a (possibly short) list of references or suggested further reading. This wouldn't necessarily have to be in the book, but could be made downloadable on the publisher's website... (Free Press, that's a hint for you).

Ikke helt fornøyd med mitt eget arbeid her, egentlig. Tonen ble ganske negativ, selv om jeg jo likte boken godt (og ga den fire av fem stjerner). Og jeg ser nå noen blomster jeg gjerne skulle retta opp ("indeed" to ganger i samme setning f.eks.)... Men jeg kommer ikke til å få tid til noe særlig skriving i helga, så det måtte gjøres i går.

Den største mangelen er at jeg ikke nevner en av de mer sentrale innsiktene Galbraith kommer med, nemlig at jevn fordeling av godene i et samfunn fostrer effektivitet. Han bruker Danmark som eksempel, et av verdens rikeste land, og også et av de med minst forskjeller i inntekt (land som Norge eller Sveits er dårlige eksempler, de nyter godt av spesielle geografiske/geologiske forhold). Konklusjonen er: det som er godt for folk flest, er godt for økonomien. Et punkt jeg sikkert kommer til å utforske i en egen post...

Geithner-planen

Gjestepost hos Ritholz: Dark Musings, 2009-03-24

Utdrag:

The news of today is the Geithner plan. I think this plan might work very well in terms of repairing bank balance sheets.

Of course the whole notion of repairing bank balance sheet is a lie and misdirection. The balance sheets we should want to see repaired are household balance sheets. Banks have failed us profoundly. We want them reorganized, not repaired. A world in which the banks are all fixed but households are still broken is worse than what we have right now. Too-big-to-fail banks restored to health are too-big-to-fail banks restored to power. The idea that fixing legacy banks is prerequisite to fixing the broad economy is a lie perpetrated by legacy bankers.

I think that critics of the Geithner plan are missing some of its tactical brilliance. My guess is that behind the scenes, Geithner has arranged a kind of J.P. Morgan moment. You know the story. During the Panic of 1907, J.P. Morgan locked a bunch of bankers in a room and insisted they lend to stave a panic.

Gaius Marius kommenterer (blant annet) samme artikkel i PPIP bids and the geithner put, men er, som alltid, litt mer skeptisk... han påpeker at det ikke er nødvendig å postulere noen konspirasjon:

but the reality is that you don't need to get anywhere near such conspiratorial fraudulence to posit inflated bids because the embedded put option of non-recourse finance will support unrealistic bids. nemo at self-evident illustrates how, over a series of deals of varying value, overbidding on price is a reasonable outcome that realizes a high probability of investor return and guaranteed losses for the provider of leverage, ie the FDIC. [...]

" The bank unloaded assets worth $5000 for $8400. So the private investor gained $100, the Treasury gained $100, and the bank gained $3400. Somebody must therefore have lost $3600…

…and that would be the FDIC, who was so foolish as to offer 6:1 leverage to purchase assets with a 50% chance of being worthless. But no worries. As long as the FDIC has more expertise in evaluating the risk of toxic assets than the entire private equity and banking worlds combined, there is no way they could be taken to the cleaners like this. What could possibly go wrong?"

En kommentar hos Ritholz siterer et intervju med Stiglitz:

The US government plan to rid banks of toxic assets will rob American taxpayers by exposing them to too much risk and is unlikely to work as long as the economy remains weak, according to Nobel Prize-winning economist Joseph Stiglitz.
“The Geithner plan is very badly flawed,” Stiglitz said [...] “Quite frankly, this amounts to robbery of the American people. I don’t think it’s going to work because I think there’ll be a lot of anger about putting the losses so much on the shoulder of the American taxpayer.”

Vi tar den en gang til: "Quite frankly, this amounts to robbery of the American people".

Hørte jeg noen si "bankster"?

Noen linker, kommentert

The Big Takeover. I Rolling Stone, intet mindre. Det er i ferd med å gå opp for amerikanerne at de er blitt utsatt for en "hostile takeover"... Jeg håper amerikanerne etterhvert blir sinna nok til å faktisk få til en reform av statssystemet sitt i demokratisk retning; for tiden ser det mer ut som de er på vei mot en variant av den russisk/postkommunistiske modellen. Lobbyistene og de kjøpte politikerne må vekk, men av Obama ser det ikke ut til at USA får "change" annet enn i betydningen "vekslepenger"...

No Return to Normal James K. Galbraith forklarer hvor dyp krisen egentlig er, og hvor sterk medisin som må til. (Men før dr.Obama kan dele ut den påkrevde medisinen må han først erobre tilbake apoteket fra junkiene som har okkupert det; se "The Big Takeover").

The End Fra desember 08 riktignok, men en fantastisk beskrivelse av tilstandene på Wall Street. (Mmm, artikkelen kunne vært enda bedre dersom den hadde vært skrevet av Hunter Thompson... Fear and Loathing on Wall Street, liksom... men dette er nesten like bra).

Alle tre må leses.


Hva angår de større spørsmålene:

Cold Fusion Experimentally Confirmed
Singulariteten (se Interesting Times) er fortsatt innen rekkevidde...

...men den har dårlig tid: Famed Social Sciences Author Jared Diamond Predicts 49 Percent Chance of Civilization Collapse

Hvis du ikke har vært manisk/depressiv før, så får du lov av meg nå.

Mer gull fra Galbraith

No Return to Normal - Why the economic crisis, and its solution, are bigger than you think.

Så skriver James K. Galbraith. Artikkelen er en absolutt må-leses... noen utdrag:

The deepest belief of the modern economist is that the economy is a self-stabilizing system. This means that, even if nothing is done, normal rates of employment and production will someday return. Practically all modern economists believe this, often without thinking much about it. (Federal Reserve Chairman Ben Bernanke said it reflexively in a major speech in London in January: "The global economy will recover." He did not say how he knew.)

Troen på at økonomien er selvstabiliserende er en snodig greie... Fra naturen kjenner vi mange selv-regulerende systemer, og meta-systemer av sammenfiltrede selvregulerende systemer, etc. Vi snakker feedback-løkker... slike systemer er studert ganske grundig, innenfor ingeniørkunsten, innenfor biologien... og etterhvert også innen økonomi.

Så vidt jeg skjønner mener markedsfundamentalister, tilhengere av den østerrikske økonomiskolen o.l. at økonomien bokstavelig talt ville være selvstabiliserende dersom diverse myndigheter lot være å gripe inn i markedet og lot den Den Hellige (Usynlige) Hånd styre showet... det synet mener jeg er svært naivt.

James Watt revolusjonerte dampmaskinen; en av tingene han gjorde var å utstyre den med en regulator (hverken regulatoren eller dampmaskinen var hans oppfinnelser) bestående av to tunge kuler på enden av hver sin stang, koblet til en aksling som roterer i en fart som avhenger av trykket i dampkjelen; jo høyere trykk, jo fortere. Jo fortere, jo lengre opp og ut roterer kulene; og de er igjen koblet til en ventil, som slipper ut damp av kjelen - jo høyer kulene flyr, jo mer damp slippes ut. Utslipp av damp reduserer trykket, som gjør at kulene roterer saktere, som gjør at ventilen lukkes, som gjør at trykkfallet stopper.

Fra Wikipedia:
In a largely overlooked passage of his famous 1858 paper to the Linnean Society (which led Darwin to publish his monumental On the Origin of Species) Wallace says of the evolutionary principle:

The action of this principle is exactly like that of the centrifugal governor of the steam engine, which checks and corrects any irregularities almost before they become evident; and in like manner no unbalanced deficiency in the animal kingdom can ever reach any conspicuous magnitude, because it would make itself felt at the very first step, by rendering existence difficult and extinction almost sure soon to follow.

Det som desverre ikke diskuteres (annet enn å si at "its analysis in a dynamic system is far from trivial") i Wikipedia-artikkelen jeg siterer fra over, er ting ikke nødvendigvis går så glatt som Wallace svermer om... Regulatoren holder nemlig ikke trykket konstant: Når trykket er på sitt høyeste, får kulene for høy fart, og slipper ut så mye damp at trykket faller under det som kreves for å holde optimal hastighet... gjennomsnittshastigheten blir riktig, men den faktiske hastigheten svinger som en sinuskurve rundt den ønskede. Å bygge regulatorer som ikke gir betydelig overshoot er vanskelig, ingeniørene brukte lang tid på å lære det (se for eksempel denne om Focaults bestrebelser), det er i dag en helt fagfelt... datasystemer med sanntidsprediksjon etc...

...det er ikke vanskelig å finne systemer i naturen som, selv om de er selvregulerende, er alt annet enn selvstabiliserende. Jeg sier bare "lemen"...

Så svingninger må påregnes. Sentralbanker og stater verden over har for lenge siden droppet det markedsfundamentalistiske synet på økonomien som selvstabiliserende, og ser det som sin oppgave å begrense svingningene, forutsi utviklingen og ligge foran kurven; minimere mengden overshoot både på oppsiden og nedsiden. Greenspan, som gjorde sitt for å maksimere mengden overshoot, er unntaket som bekrefter regelen...

Så selvregulerende, ikke selvstabiliserende, er det gjengse synspunktet. Litt uheldig ordvalg av Galbraith, han er svært oppmerksom på det, undertittelen på hans bok "The Predator State" er "Why the Conservatives Abandoned the Free Market and Why Liberals Should Too", og dette en av grunnene.

Galbraiths poeng i det innledende sitatet er langt dypere og mer fundamentalt. Han spør seg,

Why did the [Congressional Budget Office] reach this conclusion? On depth, CBO’s model is based on the postwar experience, and such models cannot predict outcomes more serious than anything already seen. If we are facing a downturn worse than 1982, our computers won’t tell us; we will be surprised. And if the slump is destined to drag on, the computers won’t tell us that either. Baked into the CBO model we find a "natural rate of unemployment" of 4.8 percent; the model moves the economy back toward that value no matter what. In the real world, however, there is no reason to believe this will happen. Some alternative forecasts, freed of the mystical return to "normal," now project a GDP gap twice as large as the CBO model predicts, and with no near-term recovery at all.

Dette tolker jeg dithen at CBOs modell er en rent statistisk modell, som ikke gjør noe forsøk på å modellere de mange sammenfiltrede feedback-mekanismene.

Modeller som består av sammenfiltrede feedbackløkker er kjent, eller kanskje heller beryktet, for å utvise KAOTISK OPPFØRSEL.

Det betyr ikke at alt håp om prediksjon er ute - slike modeller kan ofte gi sikre, stabile utfall; men det forutsetter at starttilstanden ikke er på knivseggen mellom to eller flere utfall... da opphører gjerne evnen til å si noe sikkert om hvor sdstemet skal... eller om det noensinne stabiliserer seg. Det er her den berømte sommerfugleffekten kommer inn: dersom systemet er i en sånn mellomtilstand, er det ekstremt sensitivt for variasjoner i input; det er ikke det at det er indeterministisk, det er bare det at input må måles med uendelig presisjon.

Mye tyder på at vi er på en slik knivsegg nå...

Firefox hersker

Spesielt alle add-on'ene... jeg har to nye nå som virkelig gir ekstra saft.

Den første er kanskje mer morsom enn egentlig nyttig: "Character Identifier", som lar deg merke en tekst og slå opp tegnene i Unicode-databasen. For oss som ikke kan kinesisk eller japansk er det et uvurderlig verktøy hvis vi skal sjekke at det tegnet vi har tenkt å tatovere på overarmen virkelig betyr "lykke"...

Følgende tegn fra Wikipedias Seppuku-artikkel (klikk for ekte størrelse):



Artig. Nerdete kanskje, men artig.

Mer enn bare artig for oss som ikke har superrask linje, eller kanskje også kunne tenke oss å se en videosnutt når vi ikke er på nett (det hender jo) er evnen til å lagre en stream som en fil... det får vi med DownloadHelper.

Men det er jo litt jobb å sette opp... må finne ut om det går an å eksportere oppsettet sånn at jeg slipper å gå gjennom hele prosessen på nytt på den andre maskinen...

Finanskrig

William F. Engdahl (hjemmeside) skrev i oktober i fjor (Financial Warfare Over Future of Global Banking Power):

What's clear from the behavior of European financial markets over the past two weeks is that the dramatic stories of financial meltdown and panic are deliberately being used by certain influential factions in and outside the EU to shape the future face of global banking in the wake of the US sub-prime and Asset-Backed Security (ABS) debacle. The most interesting development in recent days has been the unified and strong position of the German Chancellor, Finance Minister, Bundesbank and coalition Government, all opposing an American-style EU Superfund bank bailout. Meanwhile Treasury Secretary Henry Paulson pursues his Crony Capitalism to the detriment of the nation and benefit of his cronies in the financial world.

videre:

There is serious ground to believe that US Goldman Sachs ex CEO Henry Paulson, as Treasury Secretary, is not stupid. There is also serious ground to believe that he is actually moving according to a well-thought-out long-term strategy. Events as they are now unfolding in the EU tend to confirm that. As one senior European banker put it to me in private discussion, ‘There is an all-out war going on between the United States and the EU to define the future face of European banking.'

In this banker's view, the ongoing attempt of Italian Prime Minister Silvio Berlusconi and France's Nicholas Sarkosy to get an EU common ‘fund', with perhaps upwards of $300 billion to rescue troubled banks, would de facto play directly into Paulson and the US establishment's long-term strategy, by in effect weakening the banks and repaying US-originated Asset Backed Securities held by EU banks.

og

The Paulson plan is now clearly part of a project to create three colossal global financial giants—Citigroup, JP MorganChase and, of course, Paulson's own Goldman Sachs, now conveniently enough a bank. Having successfully used fear and panic to wrestle a $700 billion bailout from the US taxpayers, now the big three will try to use their unprecedented muscle to ravage European banks in the years ahead. So long as the world's largest financial credit rating agencies—Moody's and Standard & Poors—are untouched by the scandals and Congressional hearings, the reorganized US financial power of Goldman Sachs, Citigroup and JP Morgan Chase could potentially regroup and advance their global agenda over the coming several years, walking over the ashes of a bankrupt American economy made bankrupt by their follies.

Det er god grunn til å ta Engdahl med et par klyper salt; han er profesjonell konspirasjonsteoretiker... Men at den amerikanske staten er blitt stadig mer uthulet og kapret av lobbyister for diverse amerikanske oligarker er etterhvert åpenbart for den som gidder pirke litt i lakken (og ikke lar seg hypnotisere av snakkehodene på TV). J. K. Galbraith beskriver det slik:

The Predator State is an economic system wherein entire sectors have been built up to feast on public systems built originally for public purposes and largely serving the middle class. On a day-to-day basis, the business of its leadership is to deliver favors to their clients. These range from coal companies to sweatshop operators to military contractors. [...] They include the privatizers of social security and those who put the drug companies in position to profit from Medicare. Everywhere you look, regulatory functions have been turned over to lobbyists. Everywhere you look, public decisions yield gains to specific private persons. Everywhere you look, the public decision is made by the agent of a private party for the purpose of delivering private gain. This is not an accident: it is a system.

DN intervjuet en eller annen finanskjendis i sommer, og spurte hvem som kom til å vinne presidentvalget... svaret kom kontant: "Obama, for han har mest penger. Det er sånn det fungerer i USA". Tanken at Bernanke, som Greenspan, og Geithner, som Paulson, først og fremst tjener bank/pengeinteresser skjult i kulissene er svært nærliggende. Men disse interessene er skjult... The Fed er et privat selskap(!) med ukjente eiere... det eneste som er "kjent" er at eierne er et konsortium av banker/bankierer. Det er ikke klart at et slikt skulle ha noen interesse av (for å returnere til postens hovedtema) å foretrekke amerikanske bankers makt på bekostning av europeiske. Men på den annen side, den amerikanske staten har vel fortsatt en egen vilje og en selvoppholdelsesdrift...

...som bringer meg til den umiddelbare impulsen for denne posten. MSM har et ekstremt amerikansk bias; så også bloggosfæren... det er sjelden å finne eurosentriske kvaltitetssynsere. Men så snublet jeg over denne fra franske GEAB/leap2020. Jeg vet ingenting om dem; men det er interessant at de sier mer eller mindre det samme som Engdahl sa i oktober, nemlig at det er en pågående finansiell krig mellom USA og EU... det siste angrepet mener de er ryktet om en kjempemessig europeisk banksmell med utgangspunkt i ØstEuropa:

[We] decided to study carefully in the present public announcement the reality of this so-called “Eastern European banking bomb” which has invaded the media in the last month.

If we found this a relevant theme, it is because it represents in our opinion a deliberate attempt on the part of Wall Street and the City (2) to make the world believe in some rupture within the EU and to instil the idea that some « deadly » risk is weighing on the Eurozone, by endlessly conveying phony news on a “banking risk coming from Eastern Europe” and by stigmatizing a “cold-feeted” Eurozone as opposed to the “voluntarist” actions initiated by the Americans and the Bristish. One aim is also to divert the attention from the increasing financial problems encountered in New York and London, and to weaken the Europe position on the eve of the G20 summit.

The idea is brilliant: pick up a current and “in the news” theme to ensure interest, add one or two striking analogies to guarantee that the media and internet are eager to circulate the information; then call on a few devoted men and organisations, always available to tell one more lie. With this kind of a cocktail, you can even make people believe for a while that the war in Iraq is a great success, that the subprime crisis will not affect the financial sector, that the financial crisis will not affect real economy, that the crisis is not really severe, and that, if it is, everything is under control!

In the present case, the theme is a classic; it is about the separation between the « Old Europe » and the « New Europe », between a rich and selfish Europe and a poor and hopeful Europe. From Rumsfeld on Iraq to the United Kingdom on EU enlargement, this is a common theme repeated endlessly over the past ten years by the Anglo-Saxon and related media, and on which some British media in particular have become specialists.

(EDIT/postscriptum: Se Europa advarer mod USAs krisekurs (Berlingske Tidende)... Kontinental-EU med Tyskland i spissen mot USA/Storbritannia. Tyskland framstår (ironisk nok) mer og mer som demokratiets siste bastion... Go, Angela! Don't just do something, stand there!)

Interesting Times

"It has often been said that, if the human species fails to make a go of it here on Earth, some other species will take over the running. In the sense of developing high intelligence this is not correct. We have, or soon will have, exhausted the necessary physical prerequisites so far as this planet is concerned. With coal gone, oil gone, high-grade metallic ores gone, no species however competent can make the long climb from primitive conditions to high-level technology. THIS IS A ONE SHOT AFFAIR. IF WE FAIL, THIS PLANETARY SYSTEM FAILS SO FAR AS INTELLIGENCE IS CONCERNED. The same will be true of other planetary systems. On each of them there will be one chance, and one chance only."

-- Fred Hoyle

Vi lever i svært, svært interessante tider. Og da tenker jeg ikke på den pågående økonomiske krisen, som jo er interessant nok. Det aller mest interessante er at vi nå befinner oss på, eller i alle fall veldig nær, et vannskille i historien. Det er nemlig tre mulige langsiktige scenarier for hvor menneskeheten, eller kanskje heller sivilisasjonen (hvorfor jeg sier det på denne måten blir forhåpentligvis klart lenger ned) skal på lengre sikt.

De tre scenariene er:

1) Vi er på vei mot en Vingeansk teknologisk singularitet (om singulariteten på Wikipedia; Vinges egen fremstilling). Singulariteten er, kort fortalt, det punktet hvor den eksponensielle veksten i teknologi og vitenskap når unnslippningshastighet... bortenfor det punktet er det eneste vi kan si med sikkerhet, at verden aldri blir den samme igjen.

2) Peak Oil er kroken på døra. Oljen kan ikke erstattes som energikilde; og uten rikelig, billig energi faller alt sammen som et korthus. Dagens hær av forskere vil måtte omskolere seg til bønder eller sulte ihjel (noe størsteparten av jordens nåværende befolkning vil måtte avfinne seg med). Vi vil ikke produsere mere kunnskap, den vi har opparbeidet oss vil gradvis gå tapt, og vi ender opp i middelalderen.

3) Vi stabiliserer oss på et nivå ca. som dagens, teknologisk som materielt.

Ugo Bardi skriver om denne problemstillingen i The Spike and the Peak. Og som vanlig på TOD, konstruktiv og kunnskapsrik diskusjon etterpå. Men det er ikke alle som er like kvikke, og en ting i diskusjonen fortjener kommentar: flere sier ting som "I view this ‘singularity’ stuff as just another utopian fantasy". De som har det synet har ikke skjønt hva det dreier seg om... Singulariteten er ikke en utopisk fantasi. Singulariteten er Armageddon.

En som følte singulariteten tidligere og hardere enn noen andre var Arthur C. Clarke. Jeg leser i alle fall "Childhood's End", hans eksentriske genistrek fra 1953, som en parabel over hva "fremskrittet" må føre til i sin ytterste konsekvens: den menneskelige æras endelikt. Det som kommer etter er på mange måter "bedre"... raskere, sterkere, smartere... transcendent. Men for mennesket er det slutten.

Så hva vil skje med oss? Kommer vi til å ofre oss selv på fremskrittets alter, og slik gi opphav til en superintelligent, overmenneskelig, transcendent livsform? Eller har vi nå tøyd strikken så langt som vi kan, og litt til, slik at vi nå står foran et krakk som sender oss tilbake pre-industrielt nivå? Eller blir det platået?

Platåscenarioet er på mange måter det mest optimistiske. Likevel er det noe trist over det, som det er over Overlords i Clarkes roman: En rase/sivilisasjon som stabiliserte seg på et platå, ikke så alt for langt unna vårt nåværende nivå (jfr. det berømte Clarke-utsagnet om at "any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic": så lenge vi kan relatere til dem som teknologisk/rasjonelle er de ikke så veldig langt foran oss). De er svært intelligente, med en fantastisk teknologi... likevel, de vet det er mer der ute, men de kan aldri få tak i det... de har nådd sitt maksimum.

Hva skal til for at vi ender opp på platået? I korte trekk: at vi nærmer oss jordens grenser for bærekraftig utnytting - uten å overskride dem; og at de grensene er konstante. Den viktigste grensen er energigrensen... og den er ikke konstant. For det første, fossile brensler er endelige, og det går ikke an å stabilisere utnyttingen av dem på noe nivå. Dette er Peak Oil, Gas, Coal, Younameit-observasjonen. Nå finnes det riktignok noen forskere som mener at olje ikke er et fossilt brensel, men dannes kontinuerlig i jordskorpen... men det finnes alltid en forsker som mener at X er feil, uansett hva X måtte være, så det kan vi ikke ta hensyn til, i alle fall ikke så lenge de er i definitivt mindretall (og vi ikke er eksperter som er kompetente til å bedømme teorien deres direkte). Ikke er grensene konstante den andre veien heller... På mellomlang sikt er potensialet til thorium-basert kjernekraft så enormt, at det kan gi billigere energi til flere enn Fossilt Brensel-eventyret gjorde, og lenge nok til at det i praksis er en fornybar ressurs (iflg noen estimater helt til solen eser ut og griller jorda, altså LENGE). Og det stopper ikke der; fysikere mener fortsatt at fusjonskraft er mulig... jeg tror vi kan se bort fra platået inntil videre.

En underliggende antagelse her som jeg må gjøre eksplisitt: At det er en nær sammenheng mellom tilgjengelig energi og økonomisk aktivitet. Det ser ut til å være empiri for dette... stoff for en egen post, så her tar jeg det bare for gitt.

Så hva skjer når FB for alvor begynner å gå unnabakke? Mindre og dyrere energi vil bety redusert økonomisk aktivitet - og med i den pakken er redusert globalisering/internasjonal handel. Det skumle her er at mange av de "alternative" energikildene, som vind og sol, er svært teknologikrevende - og det er også grunn til å tro at når globaliseringen avtar, så vil nivået på den tilgjengelige teknologien synke, siden det også er en sterk sammenheng mellom total økonomisk aktivitet og teknologisk nivå. Avansert teknologi er svært spesialisert, spesialisering gir effektivitetsgevinst som gir økt økonomisk aktivitet, som gir mulighet for ytterligere spesialisering... men dersom økonomien går nedenom, er det ikke sikkert det er etterspørsel etter de mest spesialiserte produktene lenger... og effekten går i revers. Det er altså ikke usannsynlig at det er NÅ vi har sjansen til å bygge ut alternativ energi/thorium... Når vi først merker PO på kroppen kan det være for sent. Det teknologiske grunnlaget kan være borte. Middelalderen, here we come...

Men på den andre siden: Dersom vi kommer oss over den bøygen som PO utgjør uten et større sammenbrudd, så har vi fått på plass energikilder som tillater enda mer vekst enn det oljen gjorde. Dersom vi kommer dit, så er veien fri til Singulariteten: som Vinge sier, "If the Singularity can happen, it will".

Childhood Ends.

Tributt...?!

Leses nå: The Predator State av James K. Galbraith (presentasjon og anmeldelse ved Gaius Marius).

Mange fascinerede innblikk i amerikansk politikk, og ikke minst en insiders fremstilling av hva som blir sagt vs. hva som blir gjort, og (mangelen på) sammenheng mellom de to.

En mer utfyllende anmeldelse må vente til jeg er ferdig med boka, men kjernen i kap. 5, The Impossible Dream of Budget Balance, er så interessant at jeg ikke kan vente.

Galbraith mener at dollarens stilling som verdens reservevaluta gjør at USA må kjøre underskuddsbudsjetter! Han sier (s. 54f)

What few understood was that the budget deficit and the trade deficit were closely linked, and each was closely related to the evolving character of the global financial system. They were so closely related, in fact, that they usually amounted to two aspects of the same thing. And as the new global monetary system developed, the growing need for dollars -- for monetary reserves -- held outside the United States would come to guarantee that the United States would necessarily experience both trade and budget deficits almost all of the time. The deficits were not so much a symptom of a declining position as the tribute paid to the United States for its position atop the world financial order. The falling dollar in the 1970s stemmed from the threat to that position, following the Nixon shocks, the triumph of international monetarism, and the destruction of Bretton Woods.

Dessverre forklarer ikke Galbraith sammenhengen, annet enn å si (p. 58) at "the trade deficits had to be translated, as a matter of accounting, into federal budget deficits of a similar size".

Egentlig logisk når du tenker over det... og minner meg sterkt om
Moritz Schularick og Niall Fergusons idé om Chimerica (se f.eks. her eller
her).

Takk, takk

Ser atkvalitetssynsing satte pris på thorium-innlegget mitt... Tusen takk!

Får nesten litt prestasjonsangst...

Interessant nytt fra klimafronten

Jeg sa så kjekt i mitt forrige innlegg at økt andel av energiproduksjon fra kull "er jo selvsagt en komplett økologisk katastrofe; kull gir mye mer CO2 per produsert energienhet enn olje".

Selvsagt? Nei.

Det viser seg nemlig at de aller, aller fleste vitenskapelige klimaforandringsstudiene ikke tar Peak Oil med i beregningen! Ei heller Peak Gass eller Kull.

Når jeg tenker over det, er det jo egentlig helt naturlig: Alt i den vitenskapelige verden bygger videre på arbeid gjort av andre; en forsker kan ikke sette spørsmålstegn ved alt, men må velge ett avgrenset problem å jobbe med - alt annet må tas for gitt.

Så selvsagt er det prognoser som IEAs som legges til grunn! Det er jo det som er de offisielle tallene, flertallssysnpunktet, det aksepterte...

At det finnes forskere som mener at de tallene er feil kan du ikke ta hensyn til - det finnes alltid en forsker som mener at X er feil, uansett hva X måtte være... så dersom du ønsker å bli tatt på alvor, må du forholde deg til det oppleste og vedtatte.

Det finnes likevel en håndfull analyser som forsøker å forutsi hva CO₂-nivåene kommer til å bli, gitt at olje, gass og kull nå eller snart passerer toppen.

Ugo Bardi tror han har fått med seg alle i Fire or Ice? The role of peak fossil fuels in climate change scenarios (Enda mer gull fra The Oil Drum... det er nettstedet sitt, det!)

Den oppløftende konklusjonen er at det ikke ser ut til å være nok fossile brensler til å produsere mer enn 450-600 ppm CO₂ noensinne, langt mindre enn de 1000 ppm som er IPCCs prognose for 2100.

MEN det forutsetter jo at alt annet holder seg likt... en antagelse som er vanskelig nok å få til å holde i et laboratorium.

Ei heller betyr det, dersom det stemmer, at krisen er avlyst; enkelte forskere mener det kritiske nivået er på 300-tallet (og der har vi vært lenge). Over det, og drivhuseffekten løper løpsk. Bardi sier:

Some of the authors cited here conclude that peaking of fossil fuel production will be sufficient to maintain CO2 at a level below that considered dangerous by many climate experts. But this conclusion is not shared by other authors who maintain, instead, that even if we could be sure that CO2 concentrations would remain in the 450-550 ppm range, we would still face dangerous levels of global warming. Clearly, this is a difficult issue to solve, given the uncertainty in the scenarios and in the calculations of CO2 concentration in the atmosphere and the temperature effects. Furthermore, there are several phenomena that the climate models don't consider and that could make warming much more serious than currently believed. Among these, the saturation of the CO2 sinks, the positive feedback of the methane hydrates and those of the ice/albedo system. We just don't know enough to be able to say whether depletion is enough to "save" us from global warming.

However, it may not matter which threat one considers the most immediate: there exist measures that will mitigate both global warming and depletion. These are energy efficiency and replacing fossil fuels with nuclear energy or renewables. There is only one mitigation measure that doesn't cut both ways: CO2 geological sequestration. If depletion is a more immediate problem than global warming, clearly it would make no sense to waste precious resources in removing CO2 from the atmosphere. On the other hand, if oil and gas depletion leads us to rely more on coal, then sequestration might be necessary.

Og, som alltid på TOD, svært informert og sivilisert diskusjon etterpå (selv om ccpo fråder er han etterrettelig og informativ). Les.

Thorium til folket

Alle bør nå ha fått med seg at vi ("vi" i bredest mulig forstand; menneskeheten, verden som vi kjenner den, sivilisasjonen) er på vei inn i en energikrise av episke proporsjoner. Oljeproduksjonen har nådd eller passert sitt maksimale nivå, samtidig som en stadig større verdensbefolkning og en stadig økende produksjon krever mer energi. I en perfekt verden (hvor alle er superrasjonelle og PO - opplyste) kunne vi kanskje stabilisert befolkningen, konsumet og produksjonen i nærheten av dagens nivå... men dette er også vanskelig uten et alternativ til olje. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er med en perfekt verden...

Det store spørsmålet er: Finnes det alternativer til olje?

Det nedslående svaret er at på kort sikt gjør det ikke det.

Mange kommentatorer rundt om kring på nettet hevder at såkalte "alternative" energikilder - vind, sol, etc. - aldri vil kunne være sivilisasjonsbærende, fordi deres EROEI er for lav. Dette er sannsynligvis feil. Jeg sier sannsynligvis, fordi jeg er ingen ekspert på temaet, og må støtte meg til folk som er det... Vind- og solindustriens egne EROEI-analyser er positive, men hallo, hvis du tar det for god fisk så har jeg noen strukturerte spareprodukter med garantert avkastning å selge deg, de er faktisk så bra at du godt kan få låne penger av meg (med renter selvsagt) for å kjøpe dem! Ahem, vel, tilbake til saken: det er blitt gjort uavhengig forskning på dette, ikke veldig mye ser det ut til, men dog - deres konklusjoner er også positive. Og - viktigst for meg - konsensus på The Oil Drum ser ut til å være at sol- og vindenergi går med betydelig overskudd. TOD-gjengen er generelt svært kompetent - og pessimistiske i forhold til det som kommer av offisielle uttalelser fra stater og organisasjoner som IEA. TOD er verken plaget med grunnløs optimisme eller haussing.

Men det er problemer. Det største problemet er utbygging. Det tar tid, og krever ressurser. Et annet stort problem er lagring: både vind og sol produserer i rykk og napp, mens forbruket er langt jevnere. Lagring må til; men batterier er for kostbare og ineffektive. Forslag inkluderer å pumpe vann opp i et reservoar som siden kan drive et vannkraftverk, pumpe trykkluft på flasker... den modneste løsningen ser ut til å være smelting av salt (i forbindelse med termiske solkraftverk). Men all lagring er forbundet med energitap, til dels betydelige. Transport er også et problem... for fartøyer (lastebiler, biler, fly) er hydrokarboner - olje o.l. - virkelig helt overlegent, med en energitetthet, en energimengde både per vekt og per volum som hverken hydrogen eller batterier er i nærheten av. Spesielt for fly er dette kritisk; kommersielle passasjerflygninger er helt avhengige av olje, billig olje.

Så jeg gjetter på at vi kommer til å ha hydrokarbondrevne fartøyer også langt inn i fremtiden, men at vi kommer til å produsere hydrokarbonene våre ikke ved å pumpe dem opp av bakken, men i algefarmer eller ved konvertering av kull. Baksiden av medaljen er jo selvsagt at dette koster; i form av energi, i form av kapital og arbeid, og i form av CO₂-utslipp (for kullomformingens del).

Alt i alt betyr dette at 1 energienhet "alternativ" energi ikke erstatter 1 energienhet olje; det kreves kanskje to eller tre, eller enda mer.

Og investeringene som må til, bare for å erstatte den energimengden fra olje som nå faller bort, er astronomiske. Konstruksjonskapasiteten og råmaterialene som kreves er neppe til stede. Arealet som blir beslaglagt er enormt (selv om det jo går an å drive jordbruk mellom vindmøller). Og værre, pga den pågående økonomiske sammentrekningen har energiprisene falt, slik at kommersielle aktører ikke vil ta tak i jobben.

Ikke bra. Spesielt siden kull fremdeles er billig, og vi fremdeles har kull for noen hundre år med dagens forbruk... Kullkraftverk og kull-til-diesel-fabrikker kommer til å sprette opp som paddehatter i årene som kommer. Kineserne er allerde på den galeien... Det er jo selvsagt en komplett økologisk katastrofe; kull gir mye mer CO₂ per produsert energienhet enn olje (som igjen er mye værre enn gass).

Men, first things first, og verdenssamfunnets kollaps pga galloperende drivhuseffekt ligger sannsynligvis noen generasjoner inn i fremtiden, mens verdenssamfunnets kollaps pga energimangel er et problem nå.

Her må jeg også bemerke at den høyt besungne CO₂-fangingen fra kull/gasskraftverk er lite annet enn en gimmick. Ja, det virker; MEN det spiser opp i størrelsesorden en tredjedel av den produserte energien. Det avhjelper altså det minst kritiske problemet, men forværrer den mest kritiske... vi spør oss selv, er dette god bruk av ressurser?

Hva biologiske energikilder angår - i denne delen av verden er det først og fremst trevirke det er snakk om - glem det. Vi er sannsynligvis allerede svært nær grensa for hva som er bærekraftig.

Det åpenbare, effektive tiltaket for å få fart i utbyggingen av "alternativ" energi er å få opp prisen; det er bare et lite stortingsvedtak som skal til... en nedre grense for strømpris, oljepris, o.l. som begynner lavt og skrus gradvis opp (og holdes inflasjonsjustert). Men ojojoj, da får FrP vann på mølla tenker jeg... det er politisk umulig før PO har satt seg fast i den offentlige bevisstheten. Og PO drukner i Global Oppvarming og Finanskrise om dagen.

På litt lengre sikt er det diskutabelt hvor stort potensialet for de "alternative" kildene egentlig er. Mengden energi vi får fra olje er ENORM; selv et lite fall i mengden tilgjengelig olje vil være svært merkbart, og vanskelig å erstatte.

Den viktigste alternative kilden i Norge er vannkraft. Uten å sitte på harde tall går jeg ut i fra at det er vekstpotensiale, først og fremst i form av "mikrokraftverk", men at alle de virkelig gode prosjektene allerede er bygd ut. Noen dobling tror jeg ikke vi kommer til å se.

Så er det vind. Her er det potensiale, men utbygging vil være kostbart, og potensialet er ikke så stort. En stor offshore-vindmølle gir nok energi til å - hold deg fast - holde en (1) drosje i gang. (Dette sier egentlig mer om hvor verdifullt olje er, enn om hvor ubrukelig vindmøller er).

Sol kan vi se bort i fra i Norge, men på verdensbasis er det stort potensiale, hovedsaklig for store termiske solfarmer på utsatte steder, som i Sahara eller Mojaveørkenen.

Det ser ut til å være problemer med jordvarme-kraftverk, først og fremst at temperaturdifferansen de lever av minker ganske rask etter at de settes i drift.

Og til slutt, den myteomspunnede, universelt fryktede og forhatte kjernekraften. Mange tekno-optimister setter sin lit til den...

For tradisjonelle urankraftverk er det ikke noe håp. Vi er rett og slett i ferd med å gå tomme for uran.

Det finnes derimot andre kjernebrensler, andre reaktortyper, som har potensiale. Enormt potensiale! Det viktigste alternative brenselet heter Thorium.

Det er vanskelig (men ikke umulig) å utnytte thorium i en tradisjonell vannkjølt reaktor.

Men det er to alternativer til.

Det første er en reaktor basert på flytende salt (thoriumfluorid). Den ble utviklet og testet ved det amerikanske Oak Ridge-laboratoriet, men ble droppet fordi den var uegnet til å produsere atomvåpen med(!) (se The Liquid Fluoride Thorium Paradigm). Det er MANGE fordeler med en slik reaktor, den største er kanskje den at den kan bruke avfall fra dagens uranreaktorer som brensel når den først er blitt varm. Det endelige avfallet vil være omtrent like radioaktivt som asken fra et kullkraftverk (som så vidt jeg skjønner er ganske radioaktiv; noe å tenke på for kjernekraftmotstandere). Den er også langt sikrere enn en uranreaktor. Den største ulempen ser ut til å være at du trenger en ganske stor "startkultur" av uran eller plutonium, - stoffer det er knapt med. For å få i gang LFT-reaktorer i stort nok antall til at det monner mot energikrisen, er det derfor sannsynligvis nødvendig å montere ned eksisterende kjernevåpen for å skaffe startmateriale. Huff, så leit... Dette er altså teknologi som eksisterer; det er kun politiske hensyn som er i veien for storstilt implementasjon.


Det andre er et AkseleratorDrevet System (også kalt Energy Amplifier). Dette er om mulig enda mer lovende. Ideen er å unngå både behovet for en startkultur og behovet for å ha en kritisk masse ved å bruke en partikkelakselerator til å generere nøytroner med. En slik reaktor vil altså være helt sikker, og vil også, som LFT-reaktoren, kunne bruke gårsdagens avfall som brensel. Ulempene er at ingen har bygd en slik reaktor før, så selv om fysikerne er enige om at det vil virke, og alle delene har vært testet i laboratoriet, så er det tekniske, ingeniørmessige problemer som må løses; og at en tilstrekkelig kraftig partikkelakselerator er dyr (men det vil jo bedre seg dersom masseproduksjon settes i gang).

Jeg ser ca 7 milliarder grunner til å sette i gang slik masseproduksjon... og ingen til å la være. Thorium til Folket!

...den dårlige nyheten er jo (selvsagt) at det også her vil ta mange år, kanskje flere tiår, fra vi bestemmer oss for en storstilt satsning til det begynner å monne... men bedre sent enn aldri!

(For those of you who are interested in the EROEI concept, the EROEI for the recovery of thorium from Indian beaches would be almost unbelievably high, and the energy extracted could power the Indian economy for thousands of years, potentially making India the richest nation in the world.)

--Charles Barton, The Liquid Fluoride Thorium Paradigm

----
Videre lesning/referanser (i anbefalt rekkefølge):

Thoriumbasert kjernekraft, en miljøvennlig løsning på verdens energikrise, Egil Lillestøl (pdf)

New Age Nuclear, Cosmos Magazine / Tim Dean

(Energy and Thorium, prof. Egil Lillestøl (litteratur/link-liste, inkl. de to over))

Om thorium på Wikipedia

The Liquid Fluoride Thorium Paradigm, Charles Barton. Masse linker i teksten og kommentarene.

Nam, nam

Var en tur på Asia Supermarket nylig. Der har de mye gøy; spesielt er jeg svak for importerte godterier. Så da jeg fikk øye på denne nusselige havfruen med "NO MSG ADDED" så måtte jeg ha... ja, hva da egentlig?

På baksiden er det en klistrelapp som sier at det er Made in Thailand. Så språket og skriften er vel da thailandsk. Og til og med en engelsk forklaring på hva vi har her: Seasoned Seaweed!

Etter den grafiske profilen å dømme er målgruppen prepubertale jenter. Så jeg gjetter på at dette er søtt... det har også mye av andre asiatiske godter jeg har smakt vært, også de som har vært fryktelig... sterke. Og jeg blir styrket i min mistanke av å lese innholdsfortegnelsen: Alge 68%, soyasaus 13%, sukker 10.5%, salt 1.3%.

OK. Kjøpe. Ta med hjem. Prøve.

Inni er det seks små gjennomsiktige plastposer, også dekorert med havfruemotiv, som igjen inneholder noen flak, ca en tomme gange fire tommer, papirtynne, knallgrønne... tydeligvis presset, tørket alge. Sjøgress. Grønske.

Jeg og Sara åpner hver vår.

Det lukter fisk.

Fisk som har ligget akkurat litt for lenge. Litt sånn... sardinboks som har vært åpen en fire-fem dager. Med en undertone av seibiff.

Smaken er ikke søt. Salt, heller. Men mest flaut, egentlig. Og konsistensen er... så lenge den er tørr: som papir. Men når den bløtes opp, som... tang? Brusk?

Det beste jeg kan si om dette er at det er spesielt.

Så får jeg et fniseanfall, når hjernen min kryssklipper den åpenbare målgruppen for dette produktet... og hva min niese på 12 ville sagt dersom jeg prøvde å fore henne med dette. Rettelse, hva hun kommer til å si når jeg forer henne med dette!

Så ond er jeg nemlig.

Lønnet arbeid

En "gave" fra arbeids"giveren", eller en tvangstrøye om lønnsslaven?

En samfunnsplikt som holder hjulene i gang, eller rett og slett miljøkriminalitet?

Svært interessant artikkel på ToD forrige dagen.

There is a large body of work justifying working less not on energy or environmental grounds, but purely on the basis that long working hours are simply not necessary, and that idleness is a virtue in and of itself.

Artikkelen siterer Jay Hanson:

With modern technology, probably less than 5% of the population could produce all the goods we really “need”. A certain number of “producers” could be drafted and trained by society to produce for two years. The rest can stay home and sleep, sing, dance, paint, read, write, pray, play, do minor repairs, work in the garden, and practice birth control.

...eller blogge, kan vi jo legge til for kompletthetens skyld.

Jeg har fundert på ting i denne retningen i det siste, men har ikke vært oppmerksom på noen av de arbeidene som siteres og linkes til i artikkelen... mere som hoper seg opp på leselisten. Før jeg setter i gang med å lese, er det vel greit å dokumentere sine egne ideer, så vi unngår det verste "det-er-det-jeg-har-sagt-hele-tiden"-eriet...

Det er åpenbart at det som driver verdensøkonomien i dag ikke er menneskelig arbeid. De to viktigste viktigste skaperne er: Teknologi - noen tusen års akkumulert kunnskap-som-er-makt; og billig, lett tilgjengelig (hovedsaklig fossil) energi. Hjulene kan altså fint holdes i gang av noen ganske få teknologer. Nøyaktig hvor få er jo nytteløst å spekulere over, egentlig, men jeg mistenker at Jays gjetning på 5% overestimerer grovt hvor mange som er virkelig produktive i dag.

Dette er en tankerekke som går tilbake til studiedagene... en eller annen guru (husker ikke hvem) mente at en virkelig genial programmerer gjør mer nytte for seg enn hundrevis, kanskje tusenvis, av middelmådigheter. Og det er det utvilsomt mye i. En hær av middelmådige programmerere produserer spaghettikode, ignorerer og misforstår grensesnitt, velger åpenbart subgeniale løsninger, og fordi de er så mange, blir de løsningene til "industristandarder"... Og når du på toppen av det, for å få litt orden i spaghettibollen, setter en "ledelse" som er flinke til å bruke ord som "innovasjon", "proaktivt", "integrasjon" og "implementering", uten å skjønne hva de betyr... som ikke kan lede en saueflokk selv om de får utdelt gjeterhund... ikke forstår at det er en forskjell mellom Java og Javascript... det de derimot er flinke til, er å mele sin egen kake og forhandle fram fete opsjonsavtaler... OK, det var dagens rant. Det måtte ut, bare.

Poenget var, det til kjedsommelighet gjentatte "vi kan ikke leve av å klippe håret til hverandre" er feil. Vi kan det. Vi gjør jo det, for faen! For all intents and purposes, anyway.

Hvorfor jobber vi da likevel, når det ikke er nødvendig?

Vel, her som så mange andre steder så tror jeg nøkkelordet er makt. Det manifesterer seg på flere måter; jeg ser spesielt to.

Den første har med den kalvinistiske, puritanske tankegangen å gjøre; ideen om at den Gud elsker, den gir han makt og rikdom i denne verden... og at arbeidet er Gud velbehagelig, for er det ikke slik at den som arbeider hardt får rikdom i denne verden? Jeg tror denne tankegangen, som har vært en sentral faktor i nord/vesteuropeisk kultur siden, nettopp, Calvin & co., er hovedgrunnen til at nord/vesteuropa er så dominerende i verden i dag, og var enda mer dominerende i forrige århundre, og det før der... USA er først fremst behersket av puritansk tankegang. Katolske land har en langt mer laid-back holdning, og gjør det da også tilsvarende mindre skarpt økonomisk sett. Og tenk på de paradisiske kulturene, for eksempel stillehavsøykulturer, hvor det er nærmest umulig å lagre mat (pga varme, fuktighet, insekter) men ikke nødvendig heller... det er bare å gå til neste tre, så er det fullt av frukt evt sago... De har en skikkelig dominerende stilling i verden, økonomisk som politisk. Not.

Effekten av den kalvinistiske arbeidsmoralen er altså ikke å sikre deg det du trenger for å ha det bra; det er å sikre seg ting andre trenger for å ha det bra. Noe som gir deg makt over dem... Og når et helt samfunn tenker slik, ja, så tar de over verden.

Så både privat og på et samfunnsplan, så gjør arbeid, om ikke fri, så i alle fall mektig.

Den andre måten makt spiller inn på er internt i samfunnet; det er i de mektiges interesse at alle de andre fortsetter å jobbe - for dem. En arbeids"giver" har innflytelse over hva de ansatte skal beskjeftige seg med, hvor mye de skal få betalt, etc etc.

Bak alt dette ligger den grunnleggende moralske oppfatningen at du må gjøre deg fortjent til det du legger beslag på av fellesskapets ressurser. Og "fortjent" gjør du deg gjennom, nettopp, å jobbe. Noen "jobber", som å pleie syke og hjelpeløse, gjør deg ganske lite fortjent, mens andre "jobber", som å eie masse penger, gjør deg veldig fortjent. (Et klassisk makthierarki altså, de som har makt legger beslag på mye ressurser og bruker disse til å befeste sin makt).
Jeg synes jeg ser responsen på DNforum dersom noen foreslår å bare fordele inntektene fra Nordsjøen likt blandt befolkningen... Sosialisme! Kommunisme! (De ordene betyr noe helt spesielt i blårusskretser, som ikke har noenting med de opprinnelige meningene å gjøre... Noe ala "satanisme" for en kristen, tenker jeg. Fienden).

Men hvor "fortjent" er egentlig noen av oss? Hoveddelen av velstanden vår er bygget på olje, ressurser som Moder Jord har bygget opp over millioner av år... Resten av velstanden kan vi i stor grad takke menn som Archimedes, Pythagoras, Leonardo da Vinci, Isaac Newton, James Watt, Thomas Edison, Albert Einstein og Alan Turing for. Menn som ikke lever lenger, og som ikke har levd på en stund.

Arven etter dem tilhører ingen enkeltpersoner, ingen firmaer, ingen nasjoner. Den tilhører menneskeheten, og bør fordeles likt blant menneskene.

Akkurat som jordens fysiske ressurser.

Hva er gjelda verdt?

En aha-opplevelse i dag da jeg leste et essay av Antal Fekete, en matematiker og økonom som taler høyt for tilsynelatende døve ører i økonomi-blogg-sfæren.

En av de sentrale poengene hans er at når renta går ned, så blir et lån vanskeligere å betale tilbake. (Han sier "the liquidation value increases". Usikker på norsk økonomisk terminologi, så jeg prøver så langt mulig å holde dette i generelle vendinger. Den evige ulempen med det er jo at det da trengs så mange flere ord; fordelen er at det krever faktisk innsikt, siden det da ikke nytter å gjemme seg bak floskler og fremmedord som høres imponerende ut men som du egentlig ikke skjønner...)

Det høres jo helt absurd ut. Alle som har boliglån jubler hver gang renta settes ned, nettopp fordi det da blir lettere for dem å betale ned lånet!

Men jeg er altså nå overbevist om at Fekete har rett, og videre, at det han sier høres så konterintuitivt ut skyldes forveksling av ekstisterende med fremtidige lån.

Et tankeeksperiment: I steden for et boliglån tenker vi oss noe langt enklere, et gjeldsbrev med en forhåndsavtalt premie. (En slags obligasjon, altså).

Jeg låner 1000 $penn (utt.: schpenn) av deg, og siden gjeldende rente ellers i landet er 20%, sier gjeldsbrevet at jeg ved forfall skal betale 1200$. Da har du altså tjent 200$.

Like etter forkynner sentralbanksjef Gjedda, som lyn fra klar himmel, at renta nå er 10%. Nå føler jeg meg (selvsagt) snytt, og ringer til deg for å prøve å få annullert avtalen...

...så skifter vi synspunkt, og spør oss hva du vil ha for å gå tilbake på avtalen. Du er investor, dvs du har ikke bruk for de 1000 $penna til personlig (for)bruk, din greie er at du låner ut penger til folk som trenger dem mot at de betaler deg tilbake mer penger i fremtiden. Det er altså de 200$ i fortjeneste du er interessert i; og siden renta nå er 10% og ikke 20% som den var for et øyeblikk siden, må du nå låne ut 2000 $penn for å tjene 200$. Så ditt svar til meg blir:

"Den kontrakten er nå verd 2000$ for meg, så det er det du må betale meg for å få den annullert".

Så sier Feketes Iron Law of the Burden of Debt:

The liquidation value of total debt is inversely proportional to the prevailing rate of interest. In particular, halving the rate of interest by the central bank is equivalent to doubling the liquidation value of total debt.

(fra GROWTH AND DEBT: IS THERE A TRADE-OFF?)

Så enkelt, så utrolig innlysende når du først ser det...

Og implikasjonene... dette kommer jeg nok tilbake til i en senere post med litt kurver og sjekking av fakta og sånn... men kort... De siste tredve åra eller deromkring har rentene falt jevnt og trutt. Mange kommentatorer snakker også om det fantastiske "bull market in bonds" (obligasjoner) over ca samme tidsperiode... Sammenhengen turde være åpenbar. Selvsagt har det blitt mer og mer lukrativt å eie og spekulere i obligasjoner - økonomien som helhet trenger ikke gå bra, firmaene eller statene som utsteder obligasjonene trenger ikke gå bra, det eneste som trengs er en liten halvering av rentenivået og VIPS, verdien er doblet! En drøm for spekulanter og investorer, et mareritt for den som eventuelt skulle ønske å gjøre seg gjeldfri. Hvor mange halveringer av renten har vi hatt siden tidlig åttitall? 6? 2⁶ = 64; AUDA.

Og (de amerikanske) bankene, hva var det de hadde fordrevet de siste ti-femten åra med igjen? Jo, securitization var det de kalte det. Altså, man tager et lån, pakker det pent inn i en obligasjonslignende "security", og selger det til en "investor". Ikke rart det gikk unna som hakka møkk på varmt hvetebrød! Med renter som faller, faller jevnt og trutt eksploderer verdien av de greiene der; du kan ikke tape! ...før den dagen de blir så verdifulle at de som skylder disse pengene ikke har råd til å skylde dem lenger og går konk. Da er jo alt tapt... om ikke onkel, snille onkel, har en redningspakke til oss?

Snille Onkel Sam - som setter renta til null for å få fart i økonomien!

Kjære dagbok!

Har vært igjennom en rivende lærekurve de siste månedene, siden jeg oppdaget først finanskrisen og kort tid etterpå energikrisen. Massivt trollbundet & har lest, manisk, alt jeg har kommet over... men har etterhvert fått problemer med å holde orden på alt sammen. Ser nå hvor utrolig hendig en blogg kan være, som notisblokk og søkbart arkiv, over linker, strøtanker som kan være interessante eller viktige... eller bare tilfeldige strøtanker, helt malapropos.

Min største reservasjon er at arkivet ligger hos en stor og mektig organisasjon som jeg ikke har noen makt over... Ytringsfrihet og alt det der... Lisensavtalen til Google (som eier Blogger, som har blogspot-domenet) er, såvidt jeg kan bedømme, OK på opphavsrett, MEN de forbeholder seg retten til å stenge kontoen din dersom du (min parafrase) sier usømmelige ting eller legger ut ditto bilder, lyd e.l. Og det er ikke så lite bekymringsverdig, for jeg bruker sterke ord når jeg blir sint; og jeg mener også at man skal bruke sterke ord når man er sint. Alt annet er i bunn og grunn å juge... du må være (amerikansk) kristen (dobbelt)moralist for å mene at løgn er en dyd. Nudist er jeg også, og det ville egentlig vært helt naturlig for meg å legge ut bilder av meg selv i nettoen... det kan jeg dog avstå fra. Selv om jeg jo mener at det er sunt for folk å gå rundt nakne innimellom; det tvinger deg til å forholde deg til kroppen din som den faktisk er, ikke bare sånn du ønsker å være. Også det en øvelse i ærlighet, attpåtil den viktigste formen for ærlighet, ærlighet overfor seg selv. Som Feynman sa, "The first principle is that you must not fool yourself--and you are the easiest person to fool. So you have to be very careful about that."

Jeg liker mine sannheter ikke bare usminkede, men nakne.

Nåvel. Jeg setter nå i gang, så får vi se hvordan det går. Over til dagens innsikt.