Så skriver James K. Galbraith. Artikkelen er en absolutt må-leses... noen utdrag:
The deepest belief of the modern economist is that the economy is a self-stabilizing system. This means that, even if nothing is done, normal rates of employment and production will someday return. Practically all modern economists believe this, often without thinking much about it. (Federal Reserve Chairman Ben Bernanke said it reflexively in a major speech in London in January: "The global economy will recover." He did not say how he knew.)
Troen på at økonomien er selvstabiliserende er en snodig greie... Fra naturen kjenner vi mange selv-regulerende systemer, og meta-systemer av sammenfiltrede selvregulerende systemer, etc. Vi snakker feedback-løkker... slike systemer er studert ganske grundig, innenfor ingeniørkunsten, innenfor biologien... og etterhvert også innen økonomi.
Så vidt jeg skjønner mener markedsfundamentalister, tilhengere av den østerrikske økonomiskolen o.l. at økonomien bokstavelig talt ville være selvstabiliserende dersom diverse myndigheter lot være å gripe inn i markedet og lot den Den Hellige (Usynlige) Hånd styre showet... det synet mener jeg er svært naivt.
James Watt revolusjonerte dampmaskinen; en av tingene han gjorde var å utstyre den med en regulator (hverken regulatoren eller dampmaskinen var hans oppfinnelser) bestående av to tunge kuler på enden av hver sin stang, koblet til en aksling som roterer i en fart som avhenger av trykket i dampkjelen; jo høyere trykk, jo fortere. Jo fortere, jo lengre opp og ut roterer kulene; og de er igjen koblet til en ventil, som slipper ut damp av kjelen - jo høyer kulene flyr, jo mer damp slippes ut. Utslipp av damp reduserer trykket, som gjør at kulene roterer saktere, som gjør at ventilen lukkes, som gjør at trykkfallet stopper. Fra Wikipedia:
In a largely overlooked passage of his famous 1858 paper to the Linnean Society (which led Darwin to publish his monumental On the Origin of Species) Wallace says of the evolutionary principle:
The action of this principle is exactly like that of the centrifugal governor of the steam engine, which checks and corrects any irregularities almost before they become evident; and in like manner no unbalanced deficiency in the animal kingdom can ever reach any conspicuous magnitude, because it would make itself felt at the very first step, by rendering existence difficult and extinction almost sure soon to follow.
Det som desverre ikke diskuteres (annet enn å si at "its analysis in a dynamic system is far from trivial") i Wikipedia-artikkelen jeg siterer fra over, er ting ikke nødvendigvis går så glatt som Wallace svermer om... Regulatoren holder nemlig ikke trykket konstant: Når trykket er på sitt høyeste, får kulene for høy fart, og slipper ut så mye damp at trykket faller under det som kreves for å holde optimal hastighet... gjennomsnittshastigheten blir riktig, men den faktiske hastigheten svinger som en sinuskurve rundt den ønskede. Å bygge regulatorer som ikke gir betydelig overshoot er vanskelig, ingeniørene brukte lang tid på å lære det (se for eksempel denne om Focaults bestrebelser), det er i dag en helt fagfelt... datasystemer med sanntidsprediksjon etc...
...det er ikke vanskelig å finne systemer i naturen som, selv om de er selvregulerende, er alt annet enn selvstabiliserende. Jeg sier bare "lemen"...
Så svingninger må påregnes. Sentralbanker og stater verden over har for lenge siden droppet det markedsfundamentalistiske synet på økonomien som selvstabiliserende, og ser det som sin oppgave å begrense svingningene, forutsi utviklingen og ligge foran kurven; minimere mengden overshoot både på oppsiden og nedsiden. Greenspan, som gjorde sitt for å maksimere mengden overshoot, er unntaket som bekrefter regelen...
Så selvregulerende, ikke selvstabiliserende, er det gjengse synspunktet. Litt uheldig ordvalg av Galbraith, han er svært oppmerksom på det, undertittelen på hans bok "The Predator State" er "Why the Conservatives Abandoned the Free Market and Why Liberals Should Too", og dette en av grunnene.
Galbraiths poeng i det innledende sitatet er langt dypere og mer fundamentalt. Han spør seg,
Why did the [Congressional Budget Office] reach this conclusion? On depth, CBO’s model is based on the postwar experience, and such models cannot predict outcomes more serious than anything already seen. If we are facing a downturn worse than 1982, our computers won’t tell us; we will be surprised. And if the slump is destined to drag on, the computers won’t tell us that either. Baked into the CBO model we find a "natural rate of unemployment" of 4.8 percent; the model moves the economy back toward that value no matter what. In the real world, however, there is no reason to believe this will happen. Some alternative forecasts, freed of the mystical return to "normal," now project a GDP gap twice as large as the CBO model predicts, and with no near-term recovery at all.
Dette tolker jeg dithen at CBOs modell er en rent statistisk modell, som ikke gjør noe forsøk på å modellere de mange sammenfiltrede feedback-mekanismene.
Modeller som består av sammenfiltrede feedbackløkker er kjent, eller kanskje heller beryktet, for å utvise KAOTISK OPPFØRSEL.
Det betyr ikke at alt håp om prediksjon er ute - slike modeller kan ofte gi sikre, stabile utfall; men det forutsetter at starttilstanden ikke er på knivseggen mellom to eller flere utfall... da opphører gjerne evnen til å si noe sikkert om hvor sdstemet skal... eller om det noensinne stabiliserer seg. Det er her den berømte sommerfugleffekten kommer inn: dersom systemet er i en sånn mellomtilstand, er det ekstremt sensitivt for variasjoner i input; det er ikke det at det er indeterministisk, det er bare det at input må måles med uendelig presisjon.
Mye tyder på at vi er på en slik knivsegg nå...
Innlegg
