Flere grunner til det, Dragon Age kanskje den viktigste av dem... jeg er svak for sånt.
En annen grunn er at jeg har passert et knekkpunkt på læringskurven min når det gjelder de temaene som har vært fremherskende på denne bloggen så langt; ting har ikke lenger nyhetenes interesse, jeg snubler sjelden over nye spennende tanker lenger, og å videreutvikle mine egne tanker krever mere jobb.
Men det er på tide med en ny oppsummering av hvor min vurdering av situasjonen står hen pr. nå.
Først økonomisk: Jeg er nå helt overbevist om at MMTerne har den beste forståelsen av hvordan penger virker; MMT er alle andre rammeverk for forståelse av penger LANGT overlegent. Grunnprinsippene er veldig enkle; konklusjonene subtile og konterintuitive. Det lukter av sannhet. Og, som Steve Keen fremholdt rundt juletider, MMTerne er de eneste som både forutså finanskrisen og verdensøkonomiens respons på de mange redningspakkene.
Så jeg leser Bill Mitchells blog med interesse. Ikke alt og ikke daglig - stilen hans er litt slitsom, han skriver alt for mye, og temaet er for vanskelig til det - men jevnlig.
De viktigste gjengangspunktene er (terminologien er stunt-oversatt av meg og vil for alt jeg vet få det til å gå kaldt nedover ryggen på fagfolk):
- Valuta-kontrollerende stater er ikke finansielt begrenset. De kan ikke gå tom for penger, og de trenger heller ikke låne penger av/på "finansmarkedene".
- Det er ikke sånn at statlig pengebruk "fortrenger" privat og setter i gang en unødvendig budkrig. Den kan gjøre det, men det er bare dersom summen av offentlig og privat etterspørsel overstiger summen av varer og tjenester som tilbys.
- I en finanskrise som den vi er inne i, er et av problemene at etterspørselen plutselig faller bort. At stater går inn og erstatter privat etterspørsel vil ikke føre til budkrig.
- At stater "trykker penger" for å finansiere dette vil heller ikke gi inflasjon. Glem de skremmende grafene over pengemengde - de har ikke egentlig noe med saken å gjøre. Inflasjon er først og fremst et resultat av den budkrigen som oppstår når etterspørselen (forsøker å) overstige(r) tilbudet.
- EMU er dysfunksjonell og kan ikke overleve i sin nåværende form. Jo før den reformeres eller avskaffes, jo bedre, spesielt for... alle andre enn Tyskland.
Det store spørsmålet som melder seg er: Dersom stater ikke trenger å låne penger for å kjøre underskuddsbudsjetter... hvorfor gjør de det da?
Det er flere svar på det; de to jeg finner mest opplysende (de utfyller hverandre) er:
- De har ikke tatt konsekvensene av fiat-valuta inn over seg; sitter så å si fast i en gullstandard-mentalitet.
- Statlige lån = pengeutdeling til finansindustrien. Finansindustrien er veldig interessert i at stater skal fortsette å "låne" penger av dem, og den har makt. Lobbyvirksomhet, ideologisk favorisering, propaganda...
En god Mitcell fra forrige uke er Doublethink, hvor han kommenterer et essay av Noam Chomsky (som han i det store og hele er enig med). Mitchell skriver
I wrote several papers some years back (2002) about the pressure the big financial market institutions (particularly the Sydney Futures Exchange) were placing on the then federal government to continue issuing public debt despite the government running increasing surpluses. Nowhere did we read the contradiction of this position.
Which is: according to all the logic that the government and these institutions continually pumped out that the government was financially constrained and had to issue debt to “finance” itself – so if they are running surpluses, they should not be issuing debt! Of-course, the beginning logic is nonsense in the first place but they don’t know that or at least, admit to it publicly.
So the bottom line in this debate (which led to a Treasury Inquiry) was that the demand for continued public debt-issuance even though the federal government was running increasing surpluses appeared to be special pleading by an industry sector for public assistance in the form of risk-free public securities for investors as well as opportunities for trading profits, commissions, management fees, and consulting service and research fees.
In a Submission to Debt Review, that I wrote with my friend and sometime co-author Warren Mosler, we observed that:
Furthermore, and ironically, their arguments are inconsistent with rhetoric forthcoming from the same financial sector interests in general about the urgency for less government intervention, more privatisation (for example, Telstra), more welfare cutbacks, and the deregulation of markets in general, including various utilities and labour markets.
In other words, that is, in blog language, they were just self-serving greedy hypocrites.
Men det som virkelig skremmer meg er at Mitchell stadig gjentar at velferdsstater - hele pakka med sosial liket og mulighet - avhenger av økonomisk vekst.
Og som vi husker fra før, i et større perspektiv så er vekst problemet.
Innlegg
