Framtidsscenarier

OK, en ny runde. Rekapitulering, oppsummering og reformulering.

Det er aksiomatisk at den moderne verden, roughly ved årtusenskiftet, skiftet takt. Noen indisier:

• Børskursene i USA, verdens største økonomiske enhet og ofte referert til som "verdensøkonomiens lokomotiv", krakket i år 2000 (det såkalte "tech wreck"). Målt i inflasjonsjusterte dollar, eller i mengden gull eller olje en andel av en aksjeindeks kan kjøpe, var toppen i 2000 all time high.
• I 1998 var oljeprisen i snitt 12$ fatet; i et kvartal rundt årsskiftet '98/'99 var den sågar under 10$. I 2000 var snittprisen over 27$ fatet, i perioder over 30$ (EIA, Weekly All Countries Spot). 200% økning på halvannet år!
  I 2001, i den økonomiske nedbremsningen som kom etter 2000-krakket, falt prisen igjen. Men når Greenspan trår til med historisk lave renter og annet snadder tar US-økonomien seg opp igjen, med tilhørende økning i oljeforbruk og -priser. I andre halvdel av 2004 går verdens oljeproduksjon inn i en platåfase som varer til dags dato.
  I retrospekt virker det opplagt at verdens utvinningskapasitet for olje var strukket utenfor komfortsonen allerede i 2000; men det blir ofte oversett pga de mer spektakulære prissvingningene i andre halvdel av '00-tallet.
• Det var ikke bare olje som hadde en kraftig prisøkning i månedene (og årene) før "finanskrisen" 2008; det gjaldt en lang rekke råvarer, også matvarer. Prisene på det meste stupte andre halvdel av 2008 og første kvartal 2009, men deretter tok de seg opp til et nivå som riktignok er langt under toppnivået i '08, men fremdeles svært høyt i historisk sammenheng. "Welcome to the New Normal" blir det sagt: for OECD-landene ser det ut til å bety at høye priser kombinert med høy arbeidsledighet er her for å bli.

Så kan vi diskutere årsakene til dette til vi blir blå i trynet. Men det er i grunnen to (hypo)teser som kniver om førsteplassen:

1) Dette var mer eller mindre et rent finans"uhell". Prof. Steve Keen gir etter min mening den beste forklaringen på den effekten, med sin blanding av Minsky og Circuit Theory. Mekanismene Keen legger fram har helt klart potensiale til å skape en slik krise som vi opplevde i 2008 (og som ikke er over ennå - gjeldsoverhenget i privat sektor i "den vestlige verden" vil ta et tiår eller to å jobbe ut av systemet. Og dersom offentlig sektor gjør noe domt i mellomtida, som å si at "nei nå får dere jaggu klare dere selv", så er krisen tilbake før noen får sagt kake).

2) Vi har nådd, eller er veldig nær, Vekstens Grenser. Verden er full av mennesker og menneskelige installasjoner; det er ikke mer plass til å ekspandere. Og naturrressursene er i ferd med å bli brukt opp, i alle fall de høyverdige ressursene.

En annen måte å beskrive det på er at enten var det 1) etterspørselen som sviktet (først gikk amok pga spekulasjon/pyramidespill, og siden kollapset); eller så var det 2) tilbudet som var utilstrekkelig.

Jeg må innrømme at jeg vakler mellom de to nærmest fra dag til dag. Akkurat i dag er jeg tilbøyelig til å legge mest vekt på 1); mengden gjeld både blandt husholdninger og firmaer i vesten er historisk, og det er ikke til å stikke under en stol at spilling på børsen var blitt noe i nærheten av en folkesport, også med lånte penger. Det stinker boble lang vei, og da mener jeg ikke Volkswagen. Samtidig er det klart at det var direkte knapphet på matvarer i perioder, hovedsaklig på grunn av oppstart av storskala produksjon av biodrivstoff i USA. Og det er også en vekselvirkning mellom tilbud og etterspørsel, i det at dersom etterspørselen går opp men tilbudet er konstant, så oppstår det en budkrig, som driver prisen opp, som (i teorien iaf) driver etterspørselen ned igjen.

Så jeg tror egentlig begge deler: "Finanskrisen" var nettop det. (Jeg har lyst til å si "er", men den er nå over i en kronisk fase. Så den burde egentlig omdøpes "Finanskronikken" elns.) Men den er rammet inn av en rekke ikke bærekraftige trender som når eller er i ferd med å nå det punktet der de ikke bærer lenger nettop i disse dager. Det er høyst tvilsomt om vi kan vokse oss ut av problemene denne gangen.

Så da er vi endelig inne på det jeg hadde tenkt å skrive om: Hvor er vi i, si, 2050? Da er jeg forhåpentligvis fremdeles i live, og pensjonert.

Det er en rekke muligheter.

1. Business as Usual (BAU).
   
   Beskrivelse: Verden fortsetter med fossile brensler som hovedenergikilde. Det kommer tekniske gjennombrudd i utvinning av bitumen og kerogen ("shale oil"), skifergass er den "game changer"en det blir hypet som, Saudi Arabia og Irak har mere olje enn noen drømte om, metanhydrat viser seg å være enkelt å høste med en modifisert trål etc osv mm. De store vyene for genmodifiserte planter slår til, så det blir ikke noe problem å fø verdens befolkning.
   
   Effekt: Dette er James Hansens mareritt. Total og komplett klimakatastrofe, men de værste effektene manifesterer seg ikke før 2100 og etter. Men økonomisk og befolkningsvekst kan fortsette som før. Og ødeleggelsen av alt som kan kalles natur.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Dette er tross alt skrekkvisjonen store deler av "miljøbevegelsen" deler. Men det er grunn til å være skeptisk til alle punktene i beskrivelsen - dvs jeg har vanskelig for å se at alle slår til. Ett eller to, ja. Kanskje. Men er det nok?
   
   
2. Fagre nye grønne verden
   
   Beskrivelse: Solkraft, vindkraft og bioenergi er bra nok og billig nok til å utkonkurrere fossile brensler fulltendig før 2030, elbiler er like bra som bensin/dieselbiler og dessuten er det mye morsommere og sunnere å sykle, for ikke å snakke om hvor koselig det er å kjøre tog, og "bærekraftig utvikling" og "rasjonell ressursutnyttelse" sørger for at alle får nok mat og tak over hodet.
   
   Effekt: Kardemomme by for det tredje millennium. Men tapet av biologisk mangfold fortsetter - kan også gå fortere her enn i BAU-scenariet, siden bioenergi har så enorme arealkrav.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Dette er tross alt ønske-fremtidsvisjonen store deler av "miljøbevegelsen" deler. Hva energikildene gjelder, vindkraft har akseptabel EROEI men er pr nå trøblete å passe inn på elnettet uten å balansere med vann- eller gasskraft; vi leser stadig vekk ekstatiske pressemeldinger om solkraft men EROEI ser ut til å være beskjeden, og så er det lagrings- og intermittensproblemer; og bioenergi lar seg hverken kombinere med ønsket om å fø verdens befolkning, eller med ønsket om å stoppe tapet av biologisk mangfold, eller for den saks skyld med idéen om å reversere klimaendringene vha utstrakt produksjon av "biochar".
   
   
3. Kollaps / Olduvai (Duncan) / Bottleneck (Catton)
   
   Beskrivelse: Fossile brensler forlater oss, så gjør kjernebrensel, og "fornybar energi" er ikke bra nok, går ikke med stort nok energioverskudd, til drive en moderne sivilisasjon i skala 7-10 mrd mennesker.
   
   Effekt: Først brenner vi all oljen, så brenner vi all gassen, så alt kullet, deretter alle trærne, så all torva, og når alt er brent så klapper sivilisasjonen sammen, uten sivilisasjon kan vi ikke produsere nok mat, og da dør vi alle sammen, for når vi har kommet så langt er livsgrunnlaget på jorda fullstendig rasert. Muligens overlever en håndfull reproduserende par... dette er Cattons "flaskehals".
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Ikke like populært som de to første scenariene, men har en rekke blodfans, de såkalte "doomers". Doomer'e er ofte reflekterte, velutdannede mennesker, så dette er et feinschmecker-valg. Det er helt klart at jorda ikke kan fø 7 mrd jeger/samlere; ei heller 7 mrd økologiske bønder. 7+ mrd krever kunstgjødsel, RoundUp, kunstig vanning, genmodifiserte planter, et velutbygd internasjonalt transport- og handelsnett etc etc. Spørsmålet blir: Er fornybar energi bra nok til å være sivilisasjonsbærende eller ikke? Hva med kjernekraft - er det nok uran? Er uran nødvendig i det hele tatt?
   
   
4. Forfall / Powerdown (Trainer) / Catabolic collapse (Greer)
   
   Beskrivelse: Det 20de århundres utvikling var ikke bærekraftig, og når de fossile brenslene tar slutt, så må også veksten ta slutt og gå i revers. Vi må leve på fornybar energi, og den kan ikke oppnå samme flytrate som den konsentrerte fossile. Men de fossile brenslene forlater oss ikke plutselig; vi får tid til å gjøre justeringer og tilpasninger underveis.
   
   Effekt: Dette er også et slags kollaps-scenario, idet det forutsier at vi må/vil reversere den eksplosjonsartede veksten vi hadde i det 20de århundre, jaffal hva angår materiell levestandard. Men i motsetning til hard-core kollaps-scenariet, så blir det stein tilbake på stein, og om verdensbefolkningen krymper, så gjør den det i så fall gradvis. I motsetning til de andre scenariene presentert så langt, har dette faktisk potensiale til å stoppe tapet av biologisk mangfold, iaf hvis vi følger Trainers råd og gjør dette frivillig og planmessig.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Dette er det historisk presedens for; tenk Vestrommeriket, som etter toppen i makt og herlighet har en lang forfallsperiode, over flere hundre år, og når regimet til slutt faller er det en lettelse for bøndene. Når det er sagt, Vestromerriket var ikke verdensomspennende, de hadde ikke gjort et ærlig forsøk på å utradere alt liv i havet, eller bygge et caldarium ut av hele føkkings kloden, de led av under-, ikke overbefolkning, jordbruksteknologien de levde av kunne videreføres på hver enkelt gård, etc etc. Et minimumskrav for at dette scenariet skal funke er vidstrakt utbredelse av en eller annen (eller mange) form(er) for "resilient communities".
   
   
5. Teknologisk Singularitet
   
   Beskrivelse: Den teknologiske utviklingen fortsetter å akselerere, til det oppstår eller lages supermenneskelig intelligens. Enten ved at det konstrueres intelligente datamskiner, eller det smeltes sammen mennesker og datamaskiner (en pågående prosess), eller det lages... modifiserte... mennesker, eller et eller annet form for nettverk... våkner.
   
   Effekt: Det er intelligensen som har brakt menneskeheten dit den er i dag; vi ser effekten av den teknologiske utviklingen ikke bare i sivilisasjonens evne til å lage masse intrikate ting, men også i at mengden arbeidsoppgaver som krever menneskelig handling minker. Mer og mer automatiseres, og vi får teknologisk arbeidsledighet. Hva skjer den dagen ikke bare kreativitet, men genialitet kan masseproduseres? Og dersom disse masseproduserte geniene kan "ernære" seg direkte fra solen, vha solcellepaneler som er ti ganger så effektive som planters fotosyntese? Dette er gode nyheter hva gjelder intelligent liv på jorden. Det er ikke gode nyheter hva menneskeheten angår, eller annet biologisk liv her på kloden. Men på den andre siden, det gjør klimaendringer litt beside the point.
   
   Sannsynlighet: Absolutt tenkelig. Det er en ikke ubetydelig mengde teknologer (som vet, eller i alle fall bør vite, hva de snakker om) som anser dette scenariet for sannsynlig. Jeg mener det står eller faller på fortsatt økonomisk (og derfor energimessig) vekst: Det er for det første en klar sammenheng mellom energiforbruk og økonomisk aktivitetsnivå. Og det er ubestridelig at teknologisk framgang skaper økonomisk framgang; og den teknologiske framgangen er igjen avhenging av mengden ressurser som settes av til forskning og utvikling, som igjen er større jo bedre økonomien går. Således er Singulariteten ikke kompatibel med "Kollaps" eller "Forfall".
   
   

Og selvsagt en lang rekke variasjoner over temaene over. Skal bare kort omtale to: Barry Brooks (og James Hansens) kjernekraftscenario, som på de fleste måter ligner sterkt på "Fagre nye grønne verden"; og det som nå ser ut som om faktisk skjer, som er at det bygges ut fornybar energi der det gir økonomisk mening (hovedsaklig vind, biomasse og biodrivstoff), men der den fornybare energien ikke går til å fordrive fossile brensler, men til å drive ytterligere vekst.

Tilbake til saken

Long time no blog.

Flere grunner til det, Dragon Age kanskje den viktigste av dem... jeg er svak for sånt.

En annen grunn er at jeg har passert et knekkpunkt på læringskurven min når det gjelder de temaene som har vært fremherskende på denne bloggen så langt; ting har ikke lenger nyhetenes interesse, jeg snubler sjelden over nye spennende tanker lenger, og å videreutvikle mine egne tanker krever mere jobb.

Men det er på tide med en ny oppsummering av hvor min vurdering av situasjonen står hen pr. nå.

Først økonomisk: Jeg er nå helt overbevist om at MMTerne har den beste forståelsen av hvordan penger virker; MMT er alle andre rammeverk for forståelse av penger LANGT overlegent. Grunnprinsippene er veldig enkle; konklusjonene subtile og konterintuitive. Det lukter av sannhet. Og, som Steve Keen fremholdt rundt juletider, MMTerne er de eneste som både forutså finanskrisen og verdensøkonomiens respons på de mange redningspakkene.

Så jeg leser Bill Mitchells blog med interesse. Ikke alt og ikke daglig - stilen hans er litt slitsom, han skriver alt for mye, og temaet er for vanskelig til det - men jevnlig.

De viktigste gjengangspunktene er (terminologien er stunt-oversatt av meg og vil for alt jeg vet få det til å gå kaldt nedover ryggen på fagfolk):

1. Valuta-kontrollerende stater er ikke finansielt begrenset. De kan ikke gå tom for penger, og de trenger heller ikke låne penger av/på "finansmarkedene".
2. Det er ikke sånn at statlig pengebruk "fortrenger" privat og setter i gang en unødvendig budkrig. Den kan gjøre det, men det er bare dersom summen av offentlig og privat etterspørsel overstiger summen av varer og tjenester som tilbys.
3. I en finanskrise som den vi er inne i, er et av problemene at etterspørselen plutselig faller bort. At stater går inn og erstatter privat etterspørsel vil ikke føre til budkrig.
4. At stater "trykker penger" for å finansiere dette vil heller ikke gi inflasjon. Glem de skremmende grafene over pengemengde - de har ikke egentlig noe med saken å gjøre. Inflasjon er først og fremst et resultat av den budkrigen som oppstår når etterspørselen (forsøker å) overstige(r) tilbudet.
5. EMU er dysfunksjonell og kan ikke overleve i sin nåværende form. Jo før den reformeres eller avskaffes, jo bedre, spesielt for... alle andre enn Tyskland.

Det store spørsmålet som melder seg er: Dersom stater ikke trenger å låne penger for å kjøre underskuddsbudsjetter... hvorfor gjør de det da?

Det er flere svar på det; de to jeg finner mest opplysende (de utfyller hverandre) er:

• De har ikke tatt konsekvensene av fiat-valuta inn over seg; sitter så å si fast i en gullstandard-mentalitet.
• Statlige lån = pengeutdeling til finansindustrien. Finansindustrien er veldig interessert i at stater skal fortsette å "låne" penger av dem, og den har makt. Lobbyvirksomhet, ideologisk favorisering, propaganda...

En god Mitcell fra forrige uke er Doublethink, hvor han kommenterer et essay av Noam Chomsky (som han i det store og hele er enig med). Mitchell skriver

I wrote several papers some years back (2002) about the pressure the big financial market institutions (particularly the Sydney Futures Exchange) were placing on the then federal government to continue issuing public debt despite the government running increasing surpluses. Nowhere did we read the contradiction of this position.

Which is: according to all the logic that the government and these institutions continually pumped out that the government was financially constrained and had to issue debt to “finance” itself – so if they are running surpluses, they should not be issuing debt! Of-course, the beginning logic is nonsense in the first place but they don’t know that or at least, admit to it publicly.

So the bottom line in this debate (which led to a Treasury Inquiry) was that the demand for continued public debt-issuance even though the federal government was running increasing surpluses appeared to be special pleading by an industry sector for public assistance in the form of risk-free public securities for investors as well as opportunities for trading profits, commissions, management fees, and consulting service and research fees.

In a Submission to Debt Review, that I wrote with my friend and sometime co-author Warren Mosler, we observed that:

Furthermore, and ironically, their arguments are inconsistent with rhetoric forthcoming from the same financial sector interests in general about the urgency for less government intervention, more privatisation (for example, Telstra), more welfare cutbacks, and the deregulation of markets in general, including various utilities and labour markets.

In other words, that is, in blog language, they were just self-serving greedy hypocrites.

Men det som virkelig skremmer meg er at Mitchell stadig gjentar at velferdsstater - hele pakka med sosial liket og mulighet - avhenger av økonomisk vekst.

Og som vi husker fra før, i et større perspektiv så er vekst problemet.

Penger, gjeld og andre ubetydeligheter

Deadlock! Total Borrowing Has Stabilized at a Mild Contraction Rate as Private Debt Reduction Stops Increasing and Government Borrowing Stays Steady (Thought Offerings)

the big news is that it has become clearer that the private sector's negative rate of borrowing has stopped increasing and has stabilized at a level roughly opposite to the government's positive rate of borrowing.

Dette rimer for meg; mer "bias confirmation" enn "big news".

Bakgrunn: Steve Keen i It’s Hard Being a Bear (Part Six)?Good Alternative Theory?:

So there is no coherent neoclassical theory that can take solace from the success of the government stimulus packages, should they avert a deep recession and cause a sustained recovery without a rise in the private debt to GDP ratio.[2] If there is to be a winner in this debate, it has to be a non-neoclassical school of thought.

There is such a school of thought which has developed in Post Keynesian literature recently. Known as Chartalism, it argues that the government can and should maintain deficits to ensure full employment.

Chartalism rejects neoclassical economics, as I do. However it takes a very different approach to analyzing the monetary system, putting the emphasis upon government money creation whereas I focus upon private credit creation. It is therefore in one sense a rival approach to the “Circuitist” School which I see myself as part of. But it could also be that both groups are right, as in the parable of the blind men and the elephant: we’ve got hold of the same animal, but since one of us has a leg and the other a trunk, we think we’re holding on to vastly different creatures.

Keen lar chartalisten prof. Bill Mitchell (som forøvrig fører en veldig bra blog) presentere synspunktet. Relevante utdrag (alle uthevinger med fet skrift i det gjenstående er mine):

Under a fiat currency system, the monetary unit defined by the government has no intrinsic worth. It cannot be legally converted by government, for example, into gold as it was under the gold standard. The viability of the fiat currency is ensured by the fact that it is the only unit which is acceptable for payment of taxes and other financial demands of the government.

The analogy that mainstream macroeconomics draws between private household budgets and the national government budget is thus false. Households, the users of the currency, must finance their spending prior to the fact. However, government, as the issuer of the currency, must spend first (credit private bank accounts) before it can subsequently tax (debit private accounts). Government spending is therefore the source of the funds the private sector requires to pay its taxes and to net save, and it is not inherently revenue constrained.

So statements such as “the federal government is spending taxpayers’ funds” are totally inapplicable to operational reality of our monetary system. Taxation acts to withdraw spending power from the private sector but does not provide any extra financial capacity for public spending.

As a matter of national accounting, the federal government deficit (surplus) equals the non-government surplus (deficit). In aggregate, there can be no net savings of financial assets of the non-government sector without cumulative government deficit spending. The federal government via net spending (deficits) is the only entity that can provide the non-government sector with net financial assets (net savings) and thereby simultaneously accommodate any net desire to save and hence eliminate unemployment. Additionally, and contrary to mainstream economic rhetoric, the systematic pursuit of government budget surpluses is necessarily manifested as systematic declines in private sector savings.

Altså: den overbelånte amerikanske private sektoren må betale ned gjeld; det må balanseres med offentlige underskudd. Mitchell mener dette ikke er det samme som at det offentlige må ta opp gjeld; han ser på offentlig gjeldsopptak som et virkemiddel for å få opp renta:

Government spending and purchases of government bonds by the central bank add liquidity, while taxation and sales of government securities drain private liquidity. These transactions influence the cash position of the system on a daily basis and on any one day they can result in a system surplus (deficit) due to the outflow of funds from the official sector being above (below) the funds inflow to the official sector. The system cash position has crucial implications for the central bank, which targets the level of short-term interest rates as its monetary policy position. Budget deficits result in system-wide surpluses (excess bank reserves).

Competition between the commercial banks to create better earning opportunities on the surplus reserves then puts downward pressure on the cash rate (as they try to off-load the excess reserves in the overnight interbank market). So budget deficits actually put downward pressure on short-term interest rates which is contrary to all the claims made by mainstream economics.

If the central bank desires to maintain the current positive target cash rate then it must drain this surplus liquidity by selling government debt. In other words, government debt functions as interest rate support via the maintenance of desired reserve levels in the commercial banking system and not as a source of funds to finance government spending.

Fra et dobbelt bokføringsperspektiv er dette nærmest trivielt; for enhver post finnes det alltid en like stor, men motsatt, motpost (eller sum av poster). Så i et fiat-regime må det, for hvert $penn (utt.: "schpenn"), alltid finnes et anti-$penn. Det betyr enten en gjeld eller et (akkumulert offentlig) underskudd.

(En digresjon ift denne posten men relevant mtp forrige er Mitchells syn på sammenhengen mellom offentlig pengebruk og arbeidsledighet:

As a matter of accounting, for aggregate output to be sold, total spending must equal total income (whether actual income generated in production is fully spent or not each period). Involuntary unemployment is idle labour unable to find a buyer at the current money wage. In the absence of government spending, unemployment arises when the private sector, in aggregate, desires to spend less of the monetary unit of account than it earns. Nominal (or real) wage cuts per se do not clear the labour market, unless they somehow eliminate the private sector desire to net save and increase spending. Thus, unemployment occurs when net government spending is too low to accommodate the need to pay taxes and the desire to net save.

)

Her kommer vår gamle kjenning James Kenneth Galbraith inn; for med Mitchells ord i bakhodet er det mulig å følge resonnementet Galbraith presenterer i The Predator State, og det Galbraith sier utfyller Mitchell.

The Predator State, s. 54 f:

What few understood was that the budget deficit and the trade deficit were closely linked, and each was closely related to the evolving character of the global financial system. They were so closely related, in fact, that they usually amounted to two aspects of the same thing. And as the new global monetary system developed, the growing need for dollars -- for monetary reserves -- held outside the United States would come to guarantee that the United States would necessarily experience both trade deficits and budget deficits almost all of the time. The deficits were not so much a symptom of a declining position as the tribute paid to the United States for its position atop the world financial order. The falling dollar in the 1970s stemmed from the threat to that position, following the Nixon shocks, the triumph of international monetarism, and the destruction of Bretton Woods. [KODE innskyter: ...og at oljeproduksjonen deres toppet i 1970, muligens kanskje?]

There is a basic relationship in macroeconomy, as fundamental as it is poorly understood, that links the internal and international financial positions of any country. A country's internal deficit, that is, its "public" deficit and its "private" deficit -- the annual borrowing by companies and households -- will together equal its international deficit. In the early postwar United States, the typical pattern of the private sector, which consists of companies and households, was to run a small net surplus each year, of around 2 percent of GDP. Thus, the private sector accumulated financial assets, while the publilc sector built up a corresponding stock of debts. Overall, the country enjoyed a situation in which approximate external balance could be (and was) maintained, so long as the public sector deficit did not exceed 2 percent of GDP. If households and companies were depositing money in the banks every year, government could borrow that money without having to look for it abroad. To put it another way, government did not borrow abroad, and so the government's deficit, which is the amount by which public spending put into the economy exceeds taxes taken out, created an exactly offsetting private surplus.

Vi hopper fram til Reagan (s. 58):

Why did it prove possible for Reagan to do what Carter could not, namely run large deficits, without a fall itn the dollar and consequent inflation? Because the Federal Reserve's policy of super-high interest rates and a super-strong dollar helped Reagan out. By attracting a flood of investment capital back into the United States, the strong dollar policy reconciled fiscal stimulus, recovering employment, and a rapid end to inflation. The dollar now became the unchallenged world reserve currency, which meant the United States not only could, but had to, run trade deficits to the extent of the demand for reserves. So long as the domestic private sector remained of a mind to accumulate financial assets, which it did through the Reagan term, the trade deficits had to be translated, as a matter of accounting, into federal budget deficits of a similar size. The doctrine of "twin deficits" did gain official notice -- Paul Volcker spoke and wrote about it in the mid-1980s -- but the interpretation then given held that budget deficits were to blame for the trade deficit. The role of the world financial system in making the deficit inevitable was overlooked.

Vi hopper til sent i '93 (s. 60 f):

For the next three years, the recovery gathered force. Unemployment fell, the budget deficit began to diminish, and inflation did not rise. The 1997 Asian crisis brought a flood of capital back into the safe haven of U.S. Treasury bonds, strengthening the dollar. The trade deficit rose.

But now the budget deficit did not. Indeed it fell -- all the way to zero and into actual surplus, for the first time since 1969. How could this happen? How could our foreign deficits go up while our budget deficit went down? If the money sent abroad did not come from the government, where did it come from? This fact caused many who had been exposed to the "twin deficits" view of budgets and trade to deny that the view was accurate. But they were forgetting the third element in that equation. There is one possible way (and only one) for budget deficits to go down while the trade deficit goes up: for the private sector of the American economy to "take over" the budget deficits previously run by the state. And that is what happened. Private businesses and households in the late 1990s chose, for the first time in postwar history, to move massively into deficit. Credit cards, mortgages, and home equity loans suddenly became the drivers of American economic growth. For a time, the American household took over the job of running deficits from the American government. This was the Keynesian devolution.

Se også The US government has run short of money (Bill Mitchell)

Vekst er nødvendig...?

Dette er noe jeg har grublet på lenge: Påstanden om at "vi har et økonomisk system som krever vekst for å fungere". Jeg tror jeg plukket den opp første gang fra Chris Martensons Crash Course, men den dukker opp igjen og igjen i diskusjoner om dagens økonomiske situasjon.

Jeg syntes til å begynne med at det var innlysende... men så begynte jeg å tenke. Kan ikke inflasjon simulere vekst? Dersom problemet er rent finansielt - at systemet er basert på gjeld, på gjeld betaler man renter, og dersom man skal kunne betale tilbake lån og renter må man vokse... og når alle har gjeld og må vokse, så må systemet som helhet vokse. Eller verdien av gjelden må falle.

(Eller må det det? Er tanken uungåelig at dersom økonomien er et nullsumspill, hvor leierne overfører verdier til eierne... og kapitalen med tiden akkumuleres hos eierne, og vi får en Marxiansk kollaps/revolusjon... At vekst av systemet tillater leierne som klasse å gå i null (eller tom litt i pluss), men hvor eierne fortsatt vokser fortest? At det er veksten i seg selv som har forhindret revolusjonen/kollapsen? Og hva nå, hvor alt tyder på at vekstens tidsalder er over?)

Clouet med inflasjon er at det reduserer verdien både av eiernes akkumulerte kapital og leiernes lån+renter.

Og siden gjeld har pengenatur, skulle det økende gjeldsopptaket føre til inflasjon, ja?

Ehh, vel. Denninger sier i Where We Are, Where We're Heading (2009) at

Debt is inherently deflationary. The inflationary impact of additional credit creation is temporary; in the longer run debt always has a deflationary impact. This is obvious and inescapable if you use your head; since debt must be repaid with interest, it therefore must deflate (decrease) the monetary base since interest is a non-productive "charge" against income and (thus) earnings. This, by the way, is the fatal flaw in Bernanke's Doctoral Thesis; by refusing to recognize that all modern monetary systems (including ours) are debt-based he also fails to recognize that there are limits to being able to "print" your way out of a deflation since what you are printing is in fact debt and eventually you reach an "inflection point" where the spiral tightens - that is, the more "printing" you do the worse the problem gets!

Legg merke til at begrepene inflasjon og deflasjon brukes på veldig mange måter; spesielt MSM er fæle til å kalle prisstigning "inflasjon". Jeg holder meg til betydningen Ilargi og Stoneleigh på TAE bruker, nemlig at det er rent monetære femomen, økning og minkning i effektiv pengemengde (EP) (sånn ca penger+kreditt x omløpshastighet). Dersom alt annet er likt, så vil en økning i EP bety at priser generelt vil stige (men med et etterslep i tid). Dvs prisstigning kan være et symptom på inflasjon - det kan for eksempel også være et symptom på økt etterspørsel ift tilbud, eller synkende tilbud ift etterspørsel. Likeledes er ikke et prisfall - ikke engang et bredt et - nødvendigvis et tegn på deflasjon; det kan feks være forårsaket av teknologisk framskritt/økt produktivitet. Men Denninger ser iaf ut til å bruke begrepene i "min" betydning.

Jeg tror likevel at Denningers utsagn er bare delvis riktig. Jeg tror gjeld kan være inflatorisk mer eller mindre indefinitely, så lenge gjeldsveksten (i %) er større enn renten leierne må ut med. Det vil si at dersom gjeld skal være inflatorisk, må gjeldsopptaket være eksponensielt økende. Problemer oppstår allerede når gjeldsveksten faller under den effektive renten!

Dette stemmer jo unektelig ganske godt overens med empirien - det har iaf vært både inflasjon og eksponensielt økende gjeld i vesten de siste 30 årene eller deromkring.

Mange kommentatorer (som Denninger) kaller dagens gjeldsopptak for "absurd". Jeg tror ikke det er det... nødvendigvis. Problemet er først og fremst menneskelig persepsjon. På grunn av det før nevnte etterslepet i tid for prisstigning, så kan det åpne seg et stadig større gap mellom gjeld og priser... og mellom gjeldsbyrde og lønninger. Men er det gitt at et slikt gap vil danne seg?

-----------------

Men selv om jeg er overbevist om at jeg er på riktig spor her, så har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal formalisere dette... det hadde vært über-kult å bygge en modell hvor jeg kan eksperimentere med alle disse sammenfiltrede effektene... men da må jeg nok pusse opp matteferdighetene mine først...

-----------------

Steve Keen ser på denne typen av effekter bla i It’s Hard Being a Bear (Part Five): Rescued?

Kydland and Prescott observed at the end of their paper that:

Introducing money and credit into growth theory in a way that accounts for the cyclical behavior of monetary as well as real aggregates is an important open problem in economics.

I couldn’t agree more, but unfortunately they—and neoclassical economists in general—did bugger all about it. On the other hand, the Post Keynesian group, of whom I am one, have continued to try to construct models of the economy in which credit plays an essential role.

I’ve recently developed a genuinely monetary, credit-driven model of the economy, and one of its first insights is that Obama has been sold a pup on the right way to stimulate the economy: he would have got far more bang for his buck by giving the stimulus to the debtors rather than the creditors.

I kommentarene gir han en link til en samling papers av norske Trond Andresen som ser veldig lovende ut... satt på leselista.

Et essay som jeg har lest, som også berører er-vekst-nødvendig - tematikken, er Nudge Nudge, Wink Wink, Say No More (PDF!, Steve Keen om Says lov):

Thus as Marx emphasises in the immediate term and Veblen in the long term, a capitalist’s supply, if he is successful, is greater than his demand. There is an inherent inequality at the core of capitalist society, and the simple balance of Say’s Law collapses. In its place arises a far more complex vision of the functioning – and potential malfunctioning – of a market economy.