Takk til Gregor for å henlede min oppmerksomhet på denne: An Explanation of Oil Peaking (R. W. Bentley). Gregor kommenterer: "Bentley does such a good job of explaining in direct terms a simple model for peak oil, without excluding any of the attendant complexity. (This would be a very good introduction for someone new to the subject)".
Paper'et til Bentley er veldig bra og anbefales på det varmeste, MEN jeg ville kanskje ikke begynt i akkurat den enden. Jeg ville begynt med The End of Cheap Oil (PDF!, Campbell & Laherrère, dieoff.org (opr. Scientific American); på Energy Bulletin (kun tekst)) -- selv om den inneholder en (vel, to egentlig) ikke helt heldig unøyaktighet (som de gjentar flere ganger): At toppen kommer når "omtrent halvparten" av den utvinnbare oljen er produsert. Som Bentley oppsummerer: "The production peak in [a] region occurs when typically something less than half the region’s ultimately recoverable reserves (URR) have been produced; and often closer to one-quarter of the URR if the latter includes a significant allowance for reserves growth" (p. 65, mine uthevinger). (Den andre uheldige unøyaktigheten er at de assosierer Hubbert med teorien om at produksjonen vil følge en symmetrisk bjellekurve. Men som L. F. "Buz" Ivanhoe, som kjente Hubbert og som som pensjonist startet "M. King Hubbert Center for Petroleum Supply Studies" skriver i Hubbert Center newsletter #97/1 (som jeg også vil anbefale folk å lese, men den bør nesten printes ut først, pga måten grafene er presentert på):
Hubbert wrote virtually nothing about details of the “decline side” of his Hubbert Curve, except to mention that the
ultimate shape of the decline side would depend upon the facts and not on any assumptions or formulae. The decline
side does not have to be symmetrical to the ascending side of the curve - it is just easier to draw it as such, but no rules
apply. The ascending curve depends on the skill/luck of the explorationists while the descending side may fall off more
rapidly due to the public’s acquired taste for petroleum products - or more slowly due to government controls to reduce
consumption.
Campbell og Laherrère er klarere enn Bentley på hvorfor "Reserves" vokser etterhvert som tiden går, selv om det ikke blir funnet mer olje:
In the U.S., the Securities and Exchange Commission allows companies to call reserves “proved” only if the oil lies near a producing well and there is “reasonable certainty” that it can be recovered profitably at current oil prices, using existing technology. So a proved reserve estimate in the U.S. is roughly equal to a P90 estimate.
... og P90 er, videre, roughly tilsvarende Bentleys "Proved" el "1P". Tenk på et oljefelt som en terning. "Geologisk analyse" forteller oss at det er en tisidet "terning" ("d10" i rollespillsjargong). Da er P90-estimatet, som vi får lov å føre i regnskapet, 2: Det er 100% sikkert at vi får 1 eller bedre, og 90% sikkert at vi får 2 eller bedre. P10 ("3P") - best case - er 10, og P50 ("2P") er 6. Fra et finansperspektiv er det nok best å bruke P90, men P50 gir det mest sannsynlige over mange felt. (Snittet på en d10 er strengt tatt 5,5 -- eksempelet er ment som en enkel illustrasjon).
Det må dog bemerkes at SEC nå legger om disse reglene, noe flere analytikere er bekymret for at skal frarøve oljeselskapenes rapporterte reserver sin mening, og hevder de nye reglene kan oppsummeres som "tenk på et tall".
---
Bentley skriver: "So what really drives the peak? It is the decline in discovery."
MAO -- dersom vi nå plutselig begynner å finne MYE olje, så er Peak Oil utsatt på ubestemt tid. Men husk at selv om 2009 var det beste funnåret på lenge, så ble det bare funnet ca. en tredel av forbruket... forøvrig interessant å se funnkurven for Tyskland (i Bentley-paper'et)... jamfør WebHubbleTelescopes Monte Carlo of Dispersive Discovery/Oil Shock model.
Innlegg
