JODI status

Pirket litt rundt hos JODI.

TOD hadde en post om divergensen mellom EIA og JODI sine oljeproduksjonstall i fjor. Status den gangen var at JODI fikk inn rapporter fra 90 land, som sto for ca 90% av verdens oljeproduksjon. Kjernen i posten var denne grafen:

Som vi ser ut gjør ikke de manglende landene noen forskjell hva retningen på utviklingen angår: de er mange men små, så resultatet er relativt konstant. (Mistenker vel at EIA også gjetter en del, og at det ikke har noe å si i den store sammenhengen. Usikkerheten i disse tallene er stor uansett.)

Her er JODI sine mest oppdaterte data. "Olje" (som iflg manualen (pdf) inkluderer kondensat) i blått, Liquefied Petroleum Gas i orange (propan og butan). Det siste datapunktet er november 2011, men mange land, deriblant Kina og Kuwait, er listet med 0 i produksjon, noe som definitvt ikke stemmer. (Det er mange andre tvilsomme 0'er i datasettet også; en øvelse for en regnversdag å bytte dem ut med gjennomsnittstall eller EIA-tall, men jeg tror ikke det har noe særlig å si, litt for nivået sikkert, men ikke for formen på kurven.) Oktober ser ut til å våre siste relativt komplette måneden. Likevel...

Betyr dette at EIA er helt på bærtur? La oss ta en titt på JODIs kategori "Total Products":

Total oil includes all oil products: the five main product groups described above (LPG, Gasoline, Kerosene, Gas/diesel Oil and Heavy Fuel Oil) but also all the products which were not identified separately : refinery gas, ethane, naphtha, gasoline type jet fuel, petroleum coke, white spirit & SBP, paraffin waxes, bitumen, lubricants and other products.

(fra manualen)

Det ser ut til at denne kategorien også inkluderer biodrivstoff, ikke direkte, men innrapportert som "gasoline"; etanol iaf har jo en misjon som tilsetningsstoff til bensin, så det går vel ikke an å klage på. Dette burde være ganske likt EIAs samlekategori "All Liquids":

Her er formen mye likere EIA-grafen.

Mer CRB

Peter Boockvar noterte på The Big Picture fredag at CRB raw industrials index breaks out to highest since May ’08.

Denne grafen viser CRB Raw Industrials månedsvis:

(fra Commodity Research Bureau. Continuous Commodity - indeksen som omtales i forrige post finnes også der, og viser et lignende mønster, men med mer dempete utslag).

Utviklingen i seg selv trenger ikke egentlig å si så mye, men la oss sammenligne med Dow Jones - indeksen:

(fra Spiegel Online manager magazin)

Interessant nok spiller det liten rolle hvilken (vestlig) børsindeks vi velger. Oslo Børs ser skremmende lik ut.

Indeksene går ganske i takt, men ikke helt.

Begge har en topp i '07 og en i '08, men den absolutte Dow-toppen er i '07, for CRB i '08. Lett å se for seg her at høye råvarepriser sugde penger ut av børsene...

Råvarer har en bunn i '09 men den er ikke så tydelig som for børsene, og den absolutte bunnen er sent i '08 versus våren '09 for børsene.

Men det som virkelig fanger øyet mitt her er utviklingen i år: At råvareindeksen og børsindeksen topper samtidig i april før de faller litt tilbake. Men mens børsene fremdeles er under april-toppen er råvarer nå godt over.

Jeg har lenge tenkt at neste fase i det internasjonale finansuværet begynner når oljeprisen slutter å gå i takt med børskursene. Men det gjør den, enn så lenge; se her f.eks.

Men det hadde jo vært litt for enkelt... alle følger med på oljeprisen.

Til pass om råvarer i bred forstand stikker av!

(For ordens skyld: Jeg spiller ikke på børs e.l. Min interesse er kun akademisk og amatørmessig).

P.S. 21/9:

Hum, hum. CRB-siden kan jo også lage dobbeltgrafer med f.eks. Dow, som viser prosentvis utvikling fra starttidspunktet. Her er en ukentlig en:

Mønsteret er nesten helt makent, men råvarene stiger jevnt og trutt mens dow går sidelengs og gapet blir større og større.

Introduksjon til Peak Oil

Takk til Gregor for å henlede min oppmerksomhet på denne: An Explanation of Oil Peaking (R. W. Bentley). Gregor kommenterer: "Bentley does such a good job of explaining in direct terms a simple model for peak oil, without excluding any of the attendant complexity. (This would be a very good introduction for someone new to the subject)".

Paper'et til Bentley er veldig bra og anbefales på det varmeste, MEN jeg ville kanskje ikke begynt i akkurat den enden. Jeg ville begynt med The End of Cheap Oil (PDF!, Campbell & Laherrère, dieoff.org (opr. Scientific American); på Energy Bulletin (kun tekst)) -- selv om den inneholder en (vel, to egentlig) ikke helt heldig unøyaktighet (som de gjentar flere ganger): At toppen kommer når "omtrent halvparten" av den utvinnbare oljen er produsert. Som Bentley oppsummerer: "The production peak in [a] region occurs when typically something less than half the region’s ultimately recoverable reserves (URR) have been produced; and often closer to one-quarter of the URR if the latter includes a significant allowance for reserves growth" (p. 65, mine uthevinger). (Den andre uheldige unøyaktigheten er at de assosierer Hubbert med teorien om at produksjonen vil følge en symmetrisk bjellekurve. Men som L. F. "Buz" Ivanhoe, som kjente Hubbert og som som pensjonist startet "M. King Hubbert Center for Petroleum Supply Studies" skriver i Hubbert Center newsletter #97/1 (som jeg også vil anbefale folk å lese, men den bør nesten printes ut først, pga måten grafene er presentert på):

Hubbert wrote virtually nothing about details of the “decline side” of his Hubbert Curve, except to mention that the
ultimate shape of the decline side would depend upon the facts and not on any assumptions or formulae. The decline
side does not have to be symmetrical to the ascending side of the curve - it is just easier to draw it as such, but no rules
apply. The ascending curve depends on the skill/luck of the explorationists while the descending side may fall off more
rapidly due to the public’s acquired taste for petroleum products - or more slowly due to government controls to reduce
consumption.

Campbell og Laherrère er klarere enn Bentley på hvorfor "Reserves" vokser etterhvert som tiden går, selv om det ikke blir funnet mer olje:

In the U.S., the Securities and Exchange Commission allows companies to call reserves “proved” only if the oil lies near a producing well and there is “reasonable certainty” that it can be recovered profitably at current oil prices, using existing technology. So a proved reserve estimate in the U.S. is roughly equal to a P90 estimate.

... og P90 er, videre, roughly tilsvarende Bentleys "Proved" el "1P". Tenk på et oljefelt som en terning. "Geologisk analyse" forteller oss at det er en tisidet "terning" ("d10" i rollespillsjargong). Da er P90-estimatet, som vi får lov å føre i regnskapet, 2: Det er 100% sikkert at vi får 1 eller bedre, og 90% sikkert at vi får 2 eller bedre. P10 ("3P") - best case - er 10, og P50 ("2P") er 6. Fra et finansperspektiv er det nok best å bruke P90, men P50 gir det mest sannsynlige over mange felt. (Snittet på en d10 er strengt tatt 5,5 -- eksempelet er ment som en enkel illustrasjon).

Det må dog bemerkes at SEC nå legger om disse reglene, noe flere analytikere er bekymret for at skal frarøve oljeselskapenes rapporterte reserver sin mening, og hevder de nye reglene kan oppsummeres som "tenk på et tall".

---

Bentley skriver: "So what really drives the peak? It is the decline in discovery."

MAO -- dersom vi nå plutselig begynner å finne MYE olje, så er Peak Oil utsatt på ubestemt tid. Men husk at selv om 2009 var det beste funnåret på lenge, så ble det bare funnet ca. en tredel av forbruket... forøvrig interessant å se funnkurven for Tyskland (i Bentley-paper'et)... jamfør WebHubbleTelescopes Monte Carlo of Dispersive Discovery/Oil Shock model.

Irak!

Stuart Staniford har et strålende essay om Irak oppe på bloggen sin, Early Warning:

However, I think it's important to note that a potential game-changer has developed recently that could render that point of view [at vi er på et bølgende platå] obsolete (which is a kinder, gentler way of saying "wrong" :-). A couple of years ago, Iraqi oil production was declining and it didn't seem too likely the country would stabilize any time soon to allow that to change. However, the post-surge stabilization of Iraq has now allowed Iraqi oil production to start creeping up, and in 2009 the Iraqi oil ministry has announced large numbers of contracts with major oil companies to bring production up from the current 2.5mbd or so to 12 mbd over the course of the next 6-7 years. It is also announcing a series of projects to increase the physical export capacity of the country in line with these oil production projects.

It seems to me that the possibility that Iraq may actually succeed in doing this should be taken seriously.

Dersom dette slår til vil Iraks produksjonskurve se ca. sånn ut:

Jepp. Jeg må tenke på Aleklett i Aberdeen-videoen (eller var det Edinburgh? same difference), når han lister opp beliggenheten av de få feltene som fremdeles har uutnyttet kapasitet i verdensklasse: "Iraq... Iraq... Iraq... Iraq... Iraq...".

Jeg har ingen problemer med å tro at Irak har olje, mye olje, og olje som i alle fall teknisk sett ikke er noe problem å utvinne i høy takt. Dette er en potensiell "game-changer", i alle fall på middels sikt. Som Staniford påpeker, på kort sikt er det fare for en oljeskvis selv om irakerne lykkes, og på lengre sikt kan det kun utsette Peak Oil -- og flytte toppen litt opp, men ikke oppheve den.

Likevel, og selv om vi antar at utbyggingen tar lengre tid og toppen blir lavere enn forespeilet, dette er gode nyheter. Det gir oss ekstra tid, sårt tiltrengt, til å bygge ut ikke-fossil energi og fase inn el-biler etc. (som forutsetter at vi bruker nådefristen vår på omstilling og ikke ytterligere hodeløs vekst, jeg er litt pessimistisk på det punktet men det er lov å håpe. Og agitere).

Men det er Midt-Østen vi snakker om her, det er ikke bare en oljetønne men også en kruttønne. Staniford trekker fram to grunner til optimisme, for det første, tilstandene i Irak er mye bedre enn for bare et par år siden, med "bare" et par hundre sivile dødsfall i måneden pga diverse voldshandlinger; for det andre, den usedvanlige personligheten bak planen, den irakiske oljeministeren Hussein al-Shahristani, som framstår som en mann med total integritet -- usedvanlig dyktig og fullstendig ubestikkelig.

Den som lever får se... imens er det jo også litt spennende hva som skjer i nabolandet: Irans andre revolusjon? (Dagsavisen)

Spesielt mtp hva som skjedde med oljeproduksjonen deres forrige gang, i 1979:

Stupid

Ser sjelden på TV, men 1ste januar gjorde jeg... i pausen i nyttårshopprennet ble det svitsjet til Age of Stupid.

Kan ikke si noe annet enn at jeg ble skuffa. Jeg er helt på linje med premisset for filmen, at vi er på vei mot en katastrofe og at kursendring er tvingende nødvendig... men i løpet av de få minuttene jeg så, presenterte de så mange tvilsomme fakta og trakk så mange tvilsomme konklusjoner at... vel... dette er ikke en film som overbeviser -- eller bør overbevise -- kritisk tenkende mennesker. Noen eksempler:

De sier at maten vi spiser krever 80 kalorier fossilt brennstoff per kalori mat på tallerkenen... den er ganske drøy. Det tallet jeg har sett andre steder som ser tilforlatelig ut er opp til 10:1, og den største posten er tilberedning (en stekeovn er veldig lite energieffektiv).

Et intervjuobjekt -- en nigeriansk dame -- sier at Nigerias oljeproduksjon er 1 million tønner pr. dag. Den ligger på ca 2:

OK, intervjueren er ikke ansvarlig for hva intervjuobjektet sier, men i en dokumentar som vil tas alvorlig burde man vel gjøre oppmerksom på en bom på 100%?

Og sist men ikke minst, de terper på linja om at det er det kapitalistiske systemet som får oss til å gjøre alt dette mot oss selv. Jeg er veldig lei av den linja, av en rekke grunner. For det første, det er direkte feil. Den gjeldende verdensrekorden i ikke bærekraftig utvikling innehas av Sovjetunionen m/ allierte, som sjelden beskrives som kapitalistiske. Det egentlige problemet er vekstparadigmet... som også behersket sovjetstatene. For det andre, det er en taktisk bommert. Sikkert en fin måte å få kudos-poeng i menigheten på, men også en fin måte å garantere at ingen i målgruppen til Dagens Næringsliv eller Finansavisen tar deg alvorlig... vel, det er godt mulig de tar deg alvorlig, men i så fall som fiende.

Alt i alt, ikke en film jeg kommer til å se i sin helhet, og ikke en film jeg vil anbefale noen å se. Dessverre. Det er et skrikende behov for å spre budskapet, men det må gjøres på en troverdig måte. Det er ikke nødvendig å overdrive; situasjonen er ille nok. Overdrivelser bare undergraver troverdigheten. Det er... dumt.