Staniford om mat

Stuart Staniford kommenterer på Food Security: The Challenge of Feeding 9 Billion People.

Jeg hadde skannet den noen dager før og funnet den uinteressant -- den er holdt i svært generelle termer, så generelle at det hele blir nærmest meningsløst. Men Stanifords kommentarer er interessante; det er også hans to år gamle TOD-essay The Fallacy of Reversibility (som han linker til i en kommentar).

"Food Security:..." refererer til Forecasting Agriculturally Driven Global Environmental Change (Science / Tilman et al.)
som har litt mer kjøtt på beina...

During the first 35 years of the Green Revolution, global grain production doubled, greatly reducing food shortages, but at high environmental cost (1-5). In addition to its effects on greenhouse gases (1, 6, 7), agriculture affects ecosystems by the use and release of limiting resources that influence ecosystem functioning (nitrogen, phosphorus, and water), release of pesticides, and conversion of natural ecosystems to agriculture. These sources of global change may rival climate change in environmental and societal impacts (2, 8). Population size and per capita consumption are assumed to be the two greatest drivers of global environmental change. Humans currently appropriate more than a third of the production of terrestrial ecosystems and about half of usable freshwaters, have doubled terrestrial nitrogen supply and phosphorus liberation, have manufactured and released globally significant quantities of pesticides, and have initiated a major extinction event (2-4, 8-10).

.

Irak!

Stuart Staniford har et strålende essay om Irak oppe på bloggen sin, Early Warning:

However, I think it's important to note that a potential game-changer has developed recently that could render that point of view [at vi er på et bølgende platå] obsolete (which is a kinder, gentler way of saying "wrong" :-). A couple of years ago, Iraqi oil production was declining and it didn't seem too likely the country would stabilize any time soon to allow that to change. However, the post-surge stabilization of Iraq has now allowed Iraqi oil production to start creeping up, and in 2009 the Iraqi oil ministry has announced large numbers of contracts with major oil companies to bring production up from the current 2.5mbd or so to 12 mbd over the course of the next 6-7 years. It is also announcing a series of projects to increase the physical export capacity of the country in line with these oil production projects.

It seems to me that the possibility that Iraq may actually succeed in doing this should be taken seriously.

Dersom dette slår til vil Iraks produksjonskurve se ca. sånn ut:

Jepp. Jeg må tenke på Aleklett i Aberdeen-videoen (eller var det Edinburgh? same difference), når han lister opp beliggenheten av de få feltene som fremdeles har uutnyttet kapasitet i verdensklasse: "Iraq... Iraq... Iraq... Iraq... Iraq...".

Jeg har ingen problemer med å tro at Irak har olje, mye olje, og olje som i alle fall teknisk sett ikke er noe problem å utvinne i høy takt. Dette er en potensiell "game-changer", i alle fall på middels sikt. Som Staniford påpeker, på kort sikt er det fare for en oljeskvis selv om irakerne lykkes, og på lengre sikt kan det kun utsette Peak Oil -- og flytte toppen litt opp, men ikke oppheve den.

Likevel, og selv om vi antar at utbyggingen tar lengre tid og toppen blir lavere enn forespeilet, dette er gode nyheter. Det gir oss ekstra tid, sårt tiltrengt, til å bygge ut ikke-fossil energi og fase inn el-biler etc. (som forutsetter at vi bruker nådefristen vår på omstilling og ikke ytterligere hodeløs vekst, jeg er litt pessimistisk på det punktet men det er lov å håpe. Og agitere).

Men det er Midt-Østen vi snakker om her, det er ikke bare en oljetønne men også en kruttønne. Staniford trekker fram to grunner til optimisme, for det første, tilstandene i Irak er mye bedre enn for bare et par år siden, med "bare" et par hundre sivile dødsfall i måneden pga diverse voldshandlinger; for det andre, den usedvanlige personligheten bak planen, den irakiske oljeministeren Hussein al-Shahristani, som framstår som en mann med total integritet -- usedvanlig dyktig og fullstendig ubestikkelig.

Den som lever får se... imens er det jo også litt spennende hva som skjer i nabolandet: Irans andre revolusjon? (Dagsavisen)

Spesielt mtp hva som skjedde med oljeproduksjonen deres forrige gang, i 1979: