torsdag 24. september 2009

Encroachment

Det er mange mennesker på planeten, veldig mange.

Da bestemoren min ble født var det ca to milliarder.

Da jeg ble født, var det ca fire.

Nå nærmer vi oss sju.

Dette har ganske mange uheldige effekter.

Den kanskje mest uheldige er at alle disse menneskene tar plass, jævlig mye plass.

Plass som tidligere var villmark.

Dette er ikke noe nytt; dette er noe jeg har visst siden jeg var en liten nerde-snørronge og fikk lov til å stå opp for å se på Life on Earth med David Attenborough.

Men det er ikke før nå nylig det har gått opp for meg hvor katastrofal og endelig denne prosessen er. Vi er i ferd med å fjerne de aller siste villmarkene på planeten, og med dem forsvinner store mengder dyr og plantearter. De kommer ikke tilbake igjen, selv om vi på en eller annen mirakuløs måte klarer å unngå total kollaps (og da snakker jeg ikke om kollaps av sivilisasjon/menneskeheten, men om en masseutryddelse av dinosaurutsletterskala). Iflg E. O. Wilson i "Diversity of Life" tok det i de forrige fem masseutryddelsene rimelig lang tid før det biologiske mangfoldet var tilbake på sitt tidligere nivå: " In particular the Ordovician dip needed 25 million years, the Permian and Triassic (together because they were so close toghether in time) 100 million years, and the Cretacious 20 million years" (s. 29).

Dette er ganske kritisk. Vi er i ferd med å gjøre verden om til en stor monokultur; monokulturer er langt mindre stabile enn store økosystemer, som gjør at det ikke skal store uhellet til før alt klapper sammen.

Dette er sannsynligvis det alvorligste problemet vi står ovenfor, langt større og mer umiddelbart enn løpsk drivhuseffekt. Se for eksempel

New doomsday map shows planet's dire state:



Engelsk har et bra ord for sånne prosesser: Encroachment. Jeg kan dessværre ikke komme på noe godt norsk ord på det...