Jeg hadde egentlig tenkt å debutere på IM-distansen i Kalmar i fjor, men skjebnen ville det annerledes, det ble utsatt til i år. Men også i år skulle det vise seg å være skjær i sjøen, gården vi bodde i bodde i skal nemlig totalrenoveres, så vi måtte flytte ut – 1.ste august. Flyttingen lot seg heldigvis flytte til den 4.de, men oppladningen min ble likevel sterkt preget av flytteforberedelser, og mer ut- enn oppladende. Det var med lett frynsete nerver og alt annet enn fulle mentale batterier at jeg og Sara ankom Kalmar natt til fredag 1.ste august.
Fredagen ble en fin dag, fint vær og fin by, jeg slappet av, endelig her, leke litt turist. Møtte en gjeng andre norske etter Pre-Race-møtet, byttet telefonnummer og avtalte å møtes på pasta-partyet. Eller pasta-”partyet”. Det var definitivt pasta, men ikke så mye party. Pastasalat med ihjelkokte grønnsaker, noen få stakkars kylling eller kalkunbiter, halvtint, med valg mellom tre like ekle sauser å ha på. Urk. Men jeg var der, en gjeng av de andre norske var der, og vi satt og skravla i en time eller så. Helt nødvendig avspenning for min del. Jeg, som til daglig er mr. Silent Guy, var nå ulidelig skravlesjuk – et sikkert tegn på sterk sinnsbevegelse. Godt at jeg hadde litt småplukk med sykkelen å fikse, så jeg kunne pusle meg i søvn i steden for å ligge i senga og vri meg. Fikk sove til slutt, selv om det ble ganske sent.
Våkner ved første lyd fra vekkeklokka, noe som heller ikke er likt meg; jeg sover som en bjørn om vinter’n. Rett ned i spisesalen og spise en bedre frokost; en grapefrukt, masse vannmelon, et hardkokt egg med bacon til, et par brødskiver med kjøttpålegg, masse kaffe, appelsinjuice... full tank. Det skal Calmar Stadshotell ha, de har en frokostbuffet som tilfredsstiller den mest ernæringsbevisste (tri)atlet.
Rusler ned til skiftesonen, Stadshotellet ligger bare noen få hundre meter fra start, rigger opp, full kontroll, begynner å ha gjort dette mange ganger... Går ned til svømmestarten som en av de aller første, urolig i magen og skulle gjerne vært på do, men alt for lange køer til at jeg i det hele tatt gidder prøve... var tross alt på do rett før jeg gikk fra hotellet og det kom ikke mye. Bare nerver, tenker jeg, og begynner å ta på meg våtdrakta... den er pinetrang, så det tar litt tid. Så ser jeg Sara utenfor tauet... går bort for å få en siste velsignelse – og det får jeg – så går jeg for å ta en liten dupp... men hvor er svømmebrillene mine? Jeg har kontaktlinser på, og jeg må fortsatt ha kontaktlinser på under syklingen, jeg har -5 på det ene øyet og -6 på det andre, rimelig nærsynt altså, jeg må ha svømmebriller. Har Sara dem? Jogger tilbake... nei. Ligger de på bakken? Ehhh... det er ikke så lett å se lenger, nå er startfella full av folk, hvor var det jeg satt hen, det så ikke sånn ut her i stad, ikke lenge igjen til start nå, der ligger det et par som er makne til mine, Unnskyld meg, de er dine ja... der er det ett til... dem er det også noen som eier... funksjonærene ved inngangen vet kanskje noe, ursäkta jag har tappat mina simglasögon, har ni fått in några? Det har de, men det er ikke mine. Kan jeg ha glemt dem i skiftesonen? Var veldig sikker på at jeg hadde dem med ned hit, men så sikker er jeg ikke. Etter en kort palaver med vakta jogger jeg tilbake til skiftesonen. Nei, der ligger det ingen svømmebriller. Tom svømmebrilleboks, dog. Jeg hadde dem altså med ned til svømmestart. Jogg tilbake. Det er nå fem minutter til start... Nesten tilbake til svømmestart møter Sara meg, jeg kan låne Gerhards reservepar, Gerhard har startnummer 23. Jeg løper tilbake igjen, nå begynner jeg å bli god og svett inni våtdrakta, tar av meg badehetta, det hjelper men ikke mye, der en bagen til nr 23, der er svømmebrillene, samme type som mine, bra, da passer de, jeg jogger tilbake igjen, en funksjonær sier til meg ”bara lugnt va, det er två minuter kvar”, ikke ta den ironiske tonen tenker jeg, så er det inn i startfella igjen, der er det en horde med vakter, noen skriker at jeg skal den veien, over matta, men der står mattedamene og de husker meg, over matta for andre gang skal jeg ihvertfall ikke, neivel jeg løper rundt, der er han jeg prata med i stad, han mener jeg godt kan gå to ganger over matta men jeg tar ingen sjanser og dukker under tauet lenger bort. ”Fann du dom?” spør mannen, ”Nej, jag fick låna av en kamrat”, rart hvordan man automatisk slår over i ”svensk”, løper ut i vannet ved siden av starten, tar på meg svømmebrillene... de er helt utslitt. Silikonen som skal tette rundt øynene er bøyd helt tilbake, jeg må stramme hardt til for at de skal sitte tett... jeg får dem ikke helt tett men nå må jeg opp igjen, under ett minutt til start, opp på land, ehhh hvor er det passe å stelle seg, her står jeg tre fjerdedeler bak, det er vel litt langt bak, jeg må, oops der gikk starten ja, her er det bare å følge på. Ut i vannet. Det vanlige startkaoset, men jeg er i overlevelsesmodus nå, bare følger på så godt det lar seg gjøre, puster vekk fra det som ser ut som den største trusselen mot svømmebrillene mine, ikke rør svømmebrillene mine, men svømmebrillene mine får du aldri, den høyre koppen er nå full av vann, jeg tømmer den så godt jeg kan, mannen ved siden av meg likte ikke den manøveren nei, men nå er den nesten tom og det virker ikke som det kommer inn mer vann. Så runder vi første bøye, jeg legger meg langt ut til venstre, her er det roligere men fortsatt trangt, ingen vits i å prøve å dra fra, selv om det går sakte – for å komme fri av klynga må jeg veldig langt ut til venstre, det er ikke noe poeng. Spar på kruttet. Etter noen forsøk finner jeg noen bein som svømmer rimelig rett og ikke alt for sakte. Henger på dem en stund... Speider litt forover etter et par litt raskere ben, lengre fram... finner noen å satse på, og rykker. Det går bra. Ligger der og hviler en stund, så gjentar jeg manøvren, en gang, to ganger. Plutselig er vi på innsiden av moloen som markerer slutten av runden. Ved slutten av moloen er det trangt, så trangt, så nå spisser det seg til med knuffing. De siste tohundre meterne av runden er mer wrestlingkamp enn svømming.
Opp på land, opp og rundt, en engelsktalende liten plugg kommer beinflygende bakfra mens han hoier og skriker at folk skal flytte seg, ”idiot” tenker jeg, ”hvorfor stellte du deg bakerst hvis du vil svømme først”, så er det ut i vannet igjen, prøver å finne et par bra bein å ligge bak, de der så bra ut, rykker som en gal for å ta dem igjen... dæven han var rask, men jeg tok han igjen! Men... her er noe galt. Ikke noe sug! Han bruker nesten ikke beina, og da er det tydeligvis ikke no særlig sug heller. Her kan jeg ikke ligge, dette tempoet kan jeg ikke holde uten hjelp, synd, det hadde vært perfekt... OK, han der ser også bra ut, jeg flytter meg dit. Nei? Ikke noe sug her heller! Hjelp! Nå har jeg liggi på terskel i flere minutter, det er minst femten hundre meter igjen å svømme, jeg kanke holde dette presset, må finne et annet par bein å henge på, hva som helst, her ja, han her bruker beina, her er det sug. Hvile. Men så innmari fort gikk det jo ikke, da. Snodig beinspark på fyren, forresten. Hvile litt til, ikke veldig eventyrlysten nå. Speider etter svømmere som kommer bakfra, som har tatt det med ro til nå og spart seg og safet, og som drar på litt de siste tusen metrene... Der ja, han er min. Jeg bytter... Det går fort, men det er bra sug bak’n, så jeg henger på. Noen hundre meter. Hva skjer’a? Jeg har fått vannvittig hodepine, og den lette duvingen av den nesten umerkelige sjøgangen gjør at jeg føler meg... grønn. Ikke spykvalm, ennå, men definitivt uvel, og iallfall ute av stand til å konse skikkelig på svømminga. Jeg må slippe, og blir svømmende alene. Denne svømmeturen virker uendelig lang. Det er en bøye langt der framme, er det siste bøye før moloen? Nei.... Hvor langt er det egentlig igjen? Jeg føler meg skikkelig uggen, for ikke snakke om svimmel, er jeg i det hele tatt i stand til å sitte på en sykkel etter dette? Men her ligger jeg og pløyer flatt vann, det er jo idiotisk, finn deg et par ben å henge på, gutt, da risikerer du ikke å svømme til havs heller, det kan du finne på i din tilstand, nåja, der ligger det en kano ikke fem meter fra meg, jeg blir vel stoppa før jeg havner i estisk farvann, der er det et par ok ben. Næmmen... Det er jo han jeg hang på i stad jo! Karakteristisk asymmetrisk, ”hoppende” beinspark. Tre-fire vanlige, så et par kraftige, så avslutter han med å ”riste” høyrefoten, nesten som Tim men ikke så ekstremt. Fascinerende. Så lenge jeg fokuserer på de beina glemmer jeg tiden og kvalmen og hodepinen og svimmelheten og kjedsomheten. Men det er fortsatt langt, så langt igjen til moloen... Hvem er det jeg drafter på? Jeg prøver å se nummeret på badehetta hans. Der er nummeret... nei. Prøv igjen. 2... Tohundreognoe. Nytt forsøk, ikke lett å time sånn at hodet mitt kommer over vann akkurat i det han ruller for å puste, jeg får det ikke helt til. Nummer tohundreognoe, jeg er deg evig takknemlig, du er i god form og gir jernet, men ikke så god til å svømme, du lager et kraftig sug som drar meg gjennom denne svømmeturen som aldri vil ta slutt. Men... jeg begynner å bli sliten. Latterlig. Skal jeg bli nødt til å slippe deg og, Tohundreognoe? Nei! Der er moloen! Siste innspurt nå. Jeg gir blanke i tida, jeg er helt uttafor så jeg er glad for å bare komme meg i land, men jeg må se startnummeret til Tohundreognoe, han kanke dra fra meg nå, han legger inn en skikkelig spurt, men jeg henger på, der er vi oppe av vannet, han tar av seg badehetta nei nei ikke før jeg har sett nummeret 27... 5? 275! Takk for turen, nummer tohundreogsøttifem! Av med min egen badehette og svømmebrillene... Jeg er helt nummen i panna! De fryktelig stramme svømmebrillene har klemt på et eller annet så øvre del av nesa og nesten hele panneskinnet kjennes ut som papp. Helt følelsesløst. Næmmen, der er Hårek, bare et par meter foran meg. Jogger opp på sida av han og prøver å si hei men det blir bare et grynt.
Svømmetid: 39:05 første runde, 41:58 andre runde, totalt 1:21:03.
Seks minutter bak skjema, men tingenes tilstand tatt i betraktning er jeg glad det ikke blei værre.
Jogger inn i skiftesonen, har på forhånd bestemt meg for å ta meg god tid i skiftesonen, feil og forglemmelser her kan få konsekvenser som fullstendig ødelegger resten av dagen, så jeg ser ingen grunn til å forsøke å spare hverken sekunder eller minutter her. Hårek løper fram og tilbake og finner ikke plassen sin, hans er like ovenfor meg og på andre siden av stativet vet jeg, jeg peker men han enser meg ikke. Neivel, skifte selv da. Av med drakt, på med sykkelhansker, stapp lommene med bars, fire stykker bør holde, skulle jo være mulighet for etterforsyning visstnok, på med sokker, på med sykkelsko, på med hjelm, ikke glemme hjelm, solbriller, jogg rolig ut. Dette gikk jo fort! Hvor er Hårek? Bak? Foran? Nei?
T1: 6 minutter og 14 sekunder.
Ett minutt over skjema, og ett minutt bak Hårek (han var foran meg, ja). Og jeg som trodde det gikk så fort!
Det er syklingen jeg har vært mest redd for i forkant, jeg synes ikke jeg har fått til nok langturer, og på de langturene jeg har hatt så har jeg ikke hatt det godt på slutten – verkende skuldre, nakke, rompe; såre hender; numne føtter; følelsesløse familiejuveler; og enda værre blir det hvis jeg prøver å ligge i bøylen i lange strekninger. Men i dag har jeg tenkt å la smerte være smerte og gjennomføre koste hva det koste vil; og når jeg nå setter meg på sykkelen, i solskinn, i et hav av heiende tilskuere, midt i en tett strøm av andre triatleter, så er humøret strålende. Hodepine, svimmelhet og kvalme er forsvunnet – mistenker at de var forårsaket av svømmebrillene – og jeg tenker ikke på de kommende prøvelsene i det hele tatt, dette er bare gøy. Holder alt for høy fart ut av vekslingsområdet, men roer snart ned og prøver å finne et arbeidstempo jeg kan leve med i seks timer. Det gjør jeg. Etter en mil har pulsen stabilisert seg midt på 130-tallet, det er i sone 1 (OT), rett over aerob terskel, og farten er fin, over 30 km/t. På tide å begynne å spise. Jeg fikk ikke med noen bars hjemmefra, så jeg trålet Kalmar i går og fant litt av hvert, og har også med med litt av hvert ut nå. Jeg begynner med noe som kaller seg selv ”Flapjack”, en havre-kake, ganske tykk og myk, med korinter. Den er kjempegod, lett å tygge men ikke egentlig lett å spise siden den er litt for myk og truer med å gå fullstendig i oppløsning der den ligger i lårlomma mi, jeg vil ikke kaste den fordi den er så god, så i neste oppoverbakke jeg trøkker inn den andre halvparten inn i kjeften så godt jeg klarer, ikke mulig å ta bare en bit, da vil jeg miste tre fjerdeleler, det er ikke plass til alt sammen i munnen, jeg puster gjennom nesa, tygger og svelger etter beste evne, smulene tyter, bra det ikke går så fort, for noe kliss, jeg etterlater meg et spor av smuler, stapper den klissete plasten tilbake i lårlomma, ingen grunn til å forsøple selv om man er med i en konkurranse, får svelget på et vis. Pokker at jeg bare tok med meg én sånn, jeg har lyst på mer.
På denne første delen av syklingen blir jeg stadig passert av sykkelfantomer med tempohjelm, platehjul og ekte temposykkel (jeg har en gammal racer som jeg har satt tempobøyle på). Det er syklistene, de som ikke kan svømme, men som likevel er i fantastisk sykkelform. Kanskje vi sees igjen på løpingen?
Jeg har ikke fått rekognosert løypa på forhånd, så det overrasker meg egentlig en del at denne løypa, som jeg flere ganger har sett omtalt som ”kanskje verdens raskeste”, ikke er flatere enn det den er. Det er ikke akkurat bratt her, det vil være en grov overdrivelse å påstå, men det er ikke paddeflatt. Vi passerer over motorveien på en overbygning, det duver en del på vei ut av byen, og opp mot vending – løypa er en ut-og-tilbake-løype, 30 km ut, 30 tilbake, som skal sykles tre ganger – stiger det faktisk en hel del, det kjennes i beina og synes på fartometeret. Bratt er det ikke, men det er motbakke, og den er lang, det tar på, her får man ingenting gratis, jobbe, jobbe hele tiden.
Jeg spiser min andre bar, Energikakan original original original original, den er ikke så god, hard og seig og litt sur, slitsom å spise, men veldig naturlig etter deklarasjonen å dømme, honning og nyper og greier, ikkeno tøys. Og nei, jeg leste ikke dette mens jeg syklet, jeg hadde lest det på forhånd. Må jo vite hva jeg har i meg! Et lokalt Kalmarprodukt forøvrig, så det ville jo nesten vært frekt å ikke spise en sånn når jeg først er her.
Det er ”vätskekontroller” for hver 15 km, og de er veldig godt organisert. Det foregår på følgende måte: 200 m før står det et skilt (som forøvrig er så lite at du må vite hvor det står for å se det når du kommer syklende i full fart og kanskje er litt sliten også, selve drikkestasjonen er mye lettere å få øye på), rett før skal du kaste tomme flasker, så står det en kille og holder fram en (sykkel)flaske med vann, 10-20 meter etterpå står det en kille med en flaske sportsdryck, så er det cola, så er den en kille med en halv banan, og til slutt er det en til med vann. Helt overlegent, svært godt gjennomtenkt (eller gjennomprøvd, de har jo arrangert dette i noen år): Alle spiser bars eller gels, de bør svelges med vann; i tilleg drikker man gjerne sportsdrikk. Altså er det av og til behov for å bytte begge flaskene sine på en gang, og det kan du lett her; iallefall så lenge du ikke trenger to med cola eller to med sportsdrikk i samma slengen, men det er det ikke noe behov for, egentlig, det krever minimalt med planlegging å unngå det. Jeg startet sykkelturen med to flasker ”KODE Spesial”, blandingen jeg bruker på trening: svakt blandet solbærsirup (sånn at det blir ca 5-6% karbohydrat, altså ca. dobbelt så mye vann som oppskriften på flaska) med et par klyper grovt havsalt i hver flaske. Smaker ganske spesielt, får jeg høre, men etter å ha svettet litt synes jeg det smaker mye bedre enn bare saft, og bedre enn ”sportsdrikk”, som jeg stort sett synes er alt for sur.
Ved første vätskekontroll bytter jeg til meg en flaske sportsdrikk mot min ene, tomme; har drukket mer enn det, fryktelig tørst etter svømminga, men ser ikke noe behov for å bytte ut den halvfulle, å drikke no mer enn en liter på femten kilometer? Det er mye selv for meg. Ikkeno stress.
Det som derimot er litt stress, er at jeg ikke så noen annen mat enn den halve bananen. På preracemøtet ble det sagt at det skulle ”finnas Vitargo vid vätskekontrollerna”, Vitargo er en produsent av sportsmat og –drikke, jeg har en bar i lomma som heter Vitargo, antok at det var det som skulle finnes ved drikkestasjonene, men det virker som sportsdrikken de serverer også heter Vitargo, kanskje det var det de mente? Dette er litt krise, det er over lunsjtid og jeg har bare spist to bars, jeg spiser dobbelt så mye til lunsj selv når jeg ikke har trent først, nå har jeg jobbet hardt i over to timer, jeg er sulten. Og jeg har bare to bars igjen i lommene, banan tåler jeg ikke, og jeg har 160 km igjen å sykle. Vel, jeg har bars i skiftesonen, rikelig. Jeg får ofre et par minutter på en tur innom der ved runding 60 km.
Første halvpart av første runde går mot slutten: Jeg er kommet opp på ”Flystripa”. Noen flystripe er det vel egentlig ikke, selv om det sikkert kan brukes som småflyplass. Det er en lang, helt flat, helt rett strekning, kanskje femti meter bred, asfaltert i hele bredden, midt utti skauen. Og nær den bortre enden av denne sletta ligger vendepunktet, og vätskekontroll nr.2. Her kunne det virkelig gått unna... om ikke asfalten hadde vært så dårlig. Ruglete og full av sprekker og hull. Må jobbe nesten like hardt her som i oppoverbakken opp hit for å holde farta oppe. Jeg sykler sikksakk for å plante hjula mest mulig på best mulig asfalt, har på følelsen at jeg dobler distansen på denne måten, men holder i det minste farta oppe. Jeg har også en ørliten følelse av at ikke alle mine medsyklister setter pris på vinglinga mi, det er nemlig ganske tett, vi sykler på lang lang rekke, jeg har nettopp lekt ”Otto ut av rekka gå” og syklet forbi en stripe på fire som jeg syntes bevegde seg litt for sakte, trodde jeg hadde fått en god luke, men her kommer to av dem forbi igjen i det jeg gjør en lengre avstikker til høyre for å få bedre asfalt. Jaja.
Ved vending 30 km bytter jeg sportsdrycken jeg fikk i stad mot en ny, har ikke drukket noe mer av min egen blanding, delvis fordi jeg vil ha litt i reserve dersom magen skulle slå bakslag og må ha noe trygt og velkjent – jeg har lest mange Din-første-Ironman-guider det siste halvannet året, og alle sier at du må regne med magetrøbbel underveis – delvis fordi denne sportsdrycken de serverer er god, for øyeblikket smaker den bedre enn mitt eget. Jeg ser godt etter, men kan ikke se hverken bars eller boller (som også ble nevnt på preracemøtet), bare banan. Jaja. Jeg spretter min tredje bar, en Vitargo med vaniljesmak, hvit deigaktig greie, ikke helt sikker på hva jeg synes om den, men gud bedre som den fyller i magen, en halv sånn og jeg er mett. Oj, jeg glemte å se på klokka, ... jeg har syklet i rett under en time, vendepunkt passert for ...la oss si to minutter siden. Og Bjørn, som gjennomførte her i fjor, sa at det går fortere på tilbakeveien, det kan jeg godt tenke meg nå som jeg har sett (og kjent) løpa, den stigningen opp mot flystripa senker nok hastigheten en hel del ja. Så lenge kjempesprekken unngås kommer det til å gå fint å komme under seks timer! Men... det kommer til å bli vondt. Det er allerede en prøvelse å holde seg i bøylen, og nå kommer en lang strekning med statisk bøyleligging... først flystripa, og så ned den lange, slake bakken. Før start hadde jeg en plan om å gå på klokka, type fem minutter i bøylen og ett minutt oppreist; men det har jeg ikke gjort så langt. Det har ikke vært så flatt, og dermed så statisk, som jeg hadde fryktet; jeg har vært nøye med å sette meg opp hver gang farten har detti ned mot 20, i oppoverbakker, før krappe svinger (dem er det faktisk en del av); og ellers har jeg byttet på å ligge i bøylen og å holde i drops’ene.
(Slutt del 1. Del 1 ble skrevet i perioden et par uker etter løpet, mens alle detaljer var friske i minnet; det var nødvendig å dele i to deler, siden jeg har glemt så mye av detaljene nå, snart tre måneder etter.)
Innlegg
