Første runde på sykkel er overstått.
Med kun en bar igjen på meg, velger jeg å ta en tur innom skiftesonen for å plukke opp fler. Taper nok et minutt eller to på det, men det var vel en god investering, og uansett:
Første sykkelrunde klokkes av arrangøren til 1t 55 min 3 sek. Det er snittfart over 30 km/t, ikke mye riktignok, men over. Og jeg tar det svært pent, så det er jeg fornøyd med. Hovedmålet er jo selvsagt å fullføre; jeg har på forhånd regnet meg fram til at det er realistisk å klare under 12 timer; jeg ligger godt an til begge. Cluet nå er å ikke bli for ivrig! Tålmodighet, tålmodighet og atter tålmodighet.
Jeg har knapt begynt på andre runde før det begynner å regne. Og snart høljer det ned, men høljregnet blir heldigvis kortvarig, selv om det fortsetter å komme småbyger gjennom resten av syklingen (og begynnelsen av løpingen). De værste feltene er nå brutt opp, deltagerne er blitt dratt utover løypa, og jeg sykler mer alene nå. Noe irritende er det med alle drafterne... spesielt legger jeg merke til to stykker som sykler forbi meg et stykke utpå andrerunden, de har null avstand, og småprater seg i mellom. Like etter at de har passert meg bytter de til og med på å dra. Snakk om å gi fullstendig blanke i reglementet! Det føles mye tyngre å sykle i vått vær, og jeg forventer at tiden på andre runde skal være dårligere enn på første (jeg gjør mitt ytterste for å sykle jevnt), men likevel er andre runde dagens raskeste, 1t 52 min 44 sek klokkes jeg til.
Tredje runde går forbausende greit, det er ikke noe vondere enn de to første, tiden blir dagens dårligste men det er fordi jeg spacer ut... Jeg mister fokus og begynner å dagdrømme, jeg holder en lengre diskusjon med meg selv (om sammenhengen mellom rase og klima, hvis du vil vite det). Jeg har nå gått over til å drikke vann og cola, har spist et par bars til, og også - ved siste vending på Flystripa - funnet ut at det er bars å få: de har kappet dem i to, og kisen med den halve bananen holder også en halv bar, det er bare det at den ikke synes bak bananen og fingrene hans. Annoying, men sånn går det når du ikke gjør leksa di skikkelig. Vel, jeg tapte uansett ikke mer enn en tur innom skiftesonen, det kanke være snakk om mer enn et minutt eller to. Runden går på 1t 59 min 35 sek, totaltid på syklingen 5t 47 min 21 sek. Jeg stoppa og tømte beinet tre ganger; det gjorde underverk å gå av sykkelen og rette ut rygg og nakke skikkelig, selv om det bare var i noen sekunder.
Och så er det dags att springa!
Det skal, som på syklingen, tilbakelegges tre runder i en ut-og-tilbake--løype. Det blir altså litt over 7 km ut, og tilbake igjen for en 14-km's-runde. Jeg føler meg strålende til å begynne med, og legger i vei i et tempo som kjennes rolig og avslappet og effektivt ut. Tar tiden mellom noen kilometerskilt, og finner ut at jeg holder jevnt 5min 30 sek pr km... eller litt under. 5:30 er skjema til 3:50 (den er lett å huske). Jeg løper fortere enn jeg gjorde under Oslo Maraton i fjor! Og pulsen ligger og svinger mellom 140 og 145, det er lavt i sone 2! Men kan jeg stole på pulsen nå? Tenke... cardiac drift driver pulsen oppover ved samme belastning. Dette bør gå! Riktignok er jeg i ukjent farvann her, men dette bør holde helt inn! Og dersom det holder helt inn, så er 11 timer innen rekkevidde!
Første runde går på 1:16:20.
Andre runde går bra. I 6 km. Så begynner det å bli tungt. Nå begynner jeg å bli sliten. Beina er såre. OMG, det er fortsatt godt og vel en halvmaraton igjen. Kutter ned på tempoet. Tar en drikkestasjon om gangen. Vann og cola.
Det er veldig interessant å se på pulskurven... For det første er pulsen høyest under svømmingen, det er ikke noen overraskelse. (EDIT: Pulsen er høy under første del av svømmingen! På andre del er pulsen lav, under sykkelsnitt, tross massivt ubehag. Dette må henge sammen, men skjønner ikke helt hvordan?) Så, under syklingen, svinger pulsen mellom midten og toppen av sone 1, med en bul opp i første halvdel av andre runde - det er det kraftige regnværet - og en bul ned på tredjerunden; det er der jeg spacet ut. Så begynner løpingen, og pulsen blir mye mer stabil (men på et litt høyere nivå), og holder seg ganske stabil til ca halvmaraton. Da er det BRÅSTOPP! Jeg kommer mer eller mindre i gang igjen, men legg merke til de hyppige skarpe nedoverspissene - det er væskestasjonene, som jeg nå går rolig igjennom, tar meg god tid. Pulsen stiger fra knekken halvveis til løpet er over... men det gjenspeiler ikke en økning i hastighet. Hastigheten faller. Andre løperunde gikk på 1t 35 min 23 sek; tredje på 1t 38 min 45 sek.
Bråstoppen halvveis i løpinga var forøvrig en ny opplevelse, en helt ny måte å være sliten på. Jeg har vært sliten før; på militærøvelser, hvor problemet først og fremst er søvnmangel; jeg har fått hammer'n på sykkel; jeg har grini av utmattelse etter å ha løpt maraton. Dette var annerledes. Nå var jeg bare... tom. Det var ikke hypoglykemi, jeg hadde spist godt, og hypoglykemien har jeg kjent på kroppen før, det kjennes ikke sånn ut. Det var først og fremst en motivasjonskrise. Eller nei, ikke det heller, snarere at kroppen var tom for stresshormoner. Ikke noe adrenalin igjen, kilden hadde gått tørr, ikke mer testosteron. Bevisstheten ville gjerne fortsette å løpe; kroppen var lei og demonstrerte med en gå-sakte-aksjon.
Det gikk over; selvsagt gikk det over. Men da det hadde gått over var løpet over i en ny fase - nå var det ikke håp om under 11 timer lengre, nå var det bare snakk om å fullføre. Survival mode. Tid irrelevant, så lenge det fortsatt er bevegelse forover. Beina gjorde etterhvert skikkelig vondt - spesielt var låra stive - noe jeg mistenker var først og fremst psykisk, det også. Jeg var nemlig ikke stiv i beina dagen etter - faktisk klarte jeg fint å løpe på brosteinen i Kalmar sentrum, bare en drøy time etter løpet, for å rekke å ta ut penger til massasje av mine ømme ben...
Jeg kom i mål. 11 timer, 46 minutter og 48 sekunder.
I mål ventet Sara, med brødskiver med spekeskinke (som ikke var spesielt godt under omstendighetene) og lättöl (som var fantastisk godt). Sola skinte igjen. Jeg var ferdig.
Innlegg
