USA i trøbbel

Ikke noe nytt, dette; tenkte bare jeg skulle oppsummere mine tanker og observasjoner det siste halve året+, som fikk meg til å utbasunere forrige dagen at "USA er fucked".

De blir troffet (jæi bohr rikti nåkk i Asker kåmmuhne, menn jæi sier ikke "truffet") av tre kriser samtidig.

1) En økonomisk krise

2) En politisk krise

3) En energikrise

Til en viss grad er det bare tre aspekter av samme krise, men vi må dele opp og forenkle litt for å få oversikt... (minimalt med linker/referanser åsså, må priotitere flyt)

I rekkefølge:

I følge MSM går alt så meget bedre nu, der over dammen.

Don't believe the hype. Den amerikanske forbrukeren - som i bobletiden de siste tiårene utgjorde to tredeler eller mer av USAs BNP - er forgjeldet til langt opp over ørene. Dette har mye å gjøre med boligboblen som sprakk; mange som hadde lån på hus skaffet seg nye takster etthvert som boblen ble større, og tok ut "gevinsten" i cash isf å redusere gjeldsgraden.

Boligmarkedet sprakk, og med det forsvant ikke bare en hel horde med jobber i byggebransjen, men viktigere, folk flest fikk mindre penger å rutte med. Til en viss grad sprakk det fordi folk fikk mindre penger å rutte med; høyere renter, høyere energipriser. Til en viss grad sprakk det fordi alle bobler en gang må sprekke.

Hva må til for å få den amerikanske forbrukeren tilbake dit han (beklager jenter, jeg vet dere liker å shoppe, men gutta bruker mest penger -- de kjøper SUVer, schvære stereoanlegg, båter og andre penisforlengere; det går MANGE par sko på en SUV) var pre-2008?

Mindre gjeld. Og det skjer, MEN på bekostning av forbruket... de som har lønn (fremdeles mange) og gjeld (de fleste) må nå betale ned gjeld. I overskuelig framtid. Denninger (tror jeg det var) kommenterte kredittkortgjeld for noen dager siden... den toppet seg i januar 2009. Dvs gjeldssaneringsprosessen er bare i startfasen...

Så en eventuell "ny vekst" i verdensøkonomien kommer ikke til å komme fra amerikanske forbrukere.

Da er alternativet den amerikanske staten.

Den tar opp mye gjeld, men det er veldig lite som går til å stimulere økonomien -- det aller, aller meste av pengene går til å holde liv i finansinstitusjoner som blør ut av alle kroppsåpninger. Og de bruker pengene, ikke til utlån, men bare sitter på dem, som sikkerhet mot tap de vet kommer. Dvs de sitter ikke på dem; de parkerer dem i statsobligasjoner... O hvilken ironi...

Den andre krisen, den politiske, kan kanskje best oppsummeres med Galbraiths navn "Predator State". De institusjonene som hans far var med på å utvikle, og som hadde en stor del av æren for å få USA ut av depresjonen, og senere gjøre det til verdens definitive industrielle og økonomiske stormakt... er blitt undergravet av private interesser, som har omformet det tidligere gjensidig fruktbare samspillet mellom stat og næringsliv til et enveis samlebånd, hvor pengene går rett i lomma på noen få store spillere... Tragedien er at disse få store spillerne har så mye innflytelse i statsapparatet, at det er vanskelig å se at trenden kan snus. (Denne "innflytelsen" er til dels direkte korrupsjon, men det er også i stor grad politikere som er ofre for sin egen ideologi - det frie markedet overalt-alltid, halleluja! Og heltedyrkelse: Wall Street - the best and brightest)!

(Amerikansk økonomisk-adminstrativ historie er forøvrig veldig interessant, og har langt større karakter av planøkonomi enn det frie markedets ideologer vil ha det til. Interesserte bør kikke på verkene til Galbraith sr og jr, og vår egen Erik Reinert ("The Other Canon" er hans navn på ortodoks økonomisk teori fra Galbraith, sr.'s tid))

Den tredje krisen er energikrisen. USA er verdens mest oljeavhengige nasjon; de er verdens tredje største oljeprodusent, men importerer likevel to tredeler av sitt oljeforbruk. De er så å si fullstendig uforberedt på Peak Oil: veisystemet deres smuldrer opp; elektrisitetsnettet er foreldet og knapt tilstrekkelig til dagens bruk, langt mindre til utstrakt elektrifisering av transport; jernbanenettet deres er fullstendig utilstrekkelig; folk bor i suburbs milevidt fra arbeidsstedet og må kjøre bil til jobb... USA som nasjon er avhengig av rikelig, billig olje for å henge sammen. Tiltakene Hirsch-rapporten trekker fram som de nødvendige, utstrakt utbygging av Heavy Oil, Coal-to-Liquids og Gas-to-Liquids er knapt påbegynt...

Og her er det krisene møtes.

En skikkelig leder, i spissen for et politisk/administrativt apparat med ekte makt, hadde kunnet benytte krisestemningen rundt presidentskiftet i januar til å mobilisere landet. Fortelle amerikanerne at de står i kloakk til over overleppa med noe tongt rundt beina, at dersom fullstendig kollaps skal unngås så må vi mobilisere landet som før andre verdenskrig, og sette i gang: oppgradere strømnettet, bygge jernbane, konvertere tongtransporten til å kjøre på gass, sette igang byfortettingsprogrammer, bileffektiviseringstiltak som monner, beordre den totalt skakkjørte bilindustrien til å delvis bygge tog og delvis effektive biler... gi dem statsstøtte i overgangsperioden. Og storskala CtL og GtL... svært lite ønskelig fra miljøstandpunkt, men sannsynligvis nødvendig for å unngå kræsj.

Men Obama var ingen Churchill... og sannsynligvis var også administrasjonsapparatet han hadde å jobbe med ikke i stand til å implementere en sånn snuoperasjon. Amerikanerne fortsetter i gamle spor, og førsøker å gjenopprette "normalitet", å komme tilbake til vekst.

Et annet aspekt ved den manglende snuoperasjonen er dette: Det er sannsynlig at eliten - de grå eminensene med de store pengene - ser at enden er nær, og benytter anledningen til å tømme skattkammeret før skuta synker. I Axelrods terminologi: The shadow of the future is short...

Alt dette mer eller mindre garanterer at US of A er på vei mot en... diskontinuitet.