Ukens bok

er The UNNATURAL HISTORY of the SEA av Callum Roberts.

Velskrevet, velkomponert, informativt om et tema som alle burde være opptatt av: Hvordan det står til i havene.

At det ikke står så bra til bør de fleste ha fått med seg, men hvor ille er det egentlig? Alt er relativt; en fiskebestands relative sunnhet må sees relativt til den ufiskede bestanden.

Fallet er dypt. Roberts går igjennom en lang rekke historiske kilder, og hver eneste en viser det samme mønsteret: Først, bokstavelig talt eventyrlige fangster (og fortjenester!) for de første som fisker på en bestand; så en boom, som følger det klassiske mønsteret med først stigende, så fallende ROI; etterfulgt av kollaps. Det som gjorde mest inntrykk på meg var beskrivelsen av fiskeriene på østkysten av Nordamerika... utrolig... William Byrd II om sild (alewife)i Virginia, 1728:

When they spawn, all streams and waters are completely filled with them, and one might believe, when he sees such terrible amounts of them, that there was as great a supply of herring as there is water. In a word, it is unbelievable, indeed, indescribable, as also incomprehensible, what quantity is found there. One must behold oneself.

Arten er nå på NOAAs bekymringsliste...

Og tilsvarende historier for torsk, stør, bass (havabbor?) etc. etc. Først tar vi Newfoundland-bankene, så tar vi New England... Roberts skriver

In my work as a scientist, I find that few people really appreciate how far the oceans have been altered from their pre-exploitation state, even among professionals like fishery biologists or conservationists. A collective amnesia surrounds changes that happened more than a fev decades ago, as hardly anyone reads old books or reports. People also place most trust in what they have seen for themselves, which often leads them to dismiss as far-fetched tales of giant fish or seas bursting with life from the distant, or even the recent, past. The worst part of these "shifting environmental baselines" is that we come to accept the degraded condition of the sea as normal. Those charged with looking after the oceans set themselves unambitious management targets that simply attempt to arrest declines, rather than try to rebuild to the richer and more productive states that existed in the past.

Roberts snakker om seriell overfisking, hvor art etter art, bestand etter bestand, område etter område fiskes ned til det er bare en skygge av sitt uutbyttede jeg, mengden fisk bare noen promille av det oprinnelige... men likevel har fiskeriene klart, opp gjennom nesten hele historien, å bringe i land mer og mer fisk, år etter år: ved å gå etter neste art på lista; ved å dra lenger til havs; ved å sette inn flere båter, større båter, bedre redskap, større redskap, ekkolodd, GPS... Roberts sammenfatter dette i en variabel, "fishing power" ("fiskekraft" blir liksom ikke helt riktig).

Nesten hele historien:

Peak Fish var i 1988.

Og fishing power har ikke falt; tvert i mot.

Vi fisker mer og mer, og mer og mer effektivt, og får mindre og mindre fisk! Folkens, dette er liksom en fornybar ressurs. Men vi er godt på vei til å knekke nakken på'n!

(I praksis er et fiskeri som det moderne dyphavstråleriet ikke fornybart -- for det første ødelegger det de svært langsomt voksende korallene etc som fisken lever av/blandt, for det andre vokser dyphavsfisk så langsomt at de, når de først er fisket ned, ikke kommer tilbake i vår levetid).

Roberts fremhever at det ER mulig å redde, til og med forbedre drastisk, mange fiskerier; fredningssoner virker i de fleste tilfeller veldig bra. Men ganske mye må fredes - ca en tredel av havene bør fredes for best resultat; og fiskeriene må reguleres ganske annerledes enn i dag.

Mer fisk

Long time no blog... hoper seg opp med interessante ting som burde vært postet.

Først og fremst fisk og tilstanden i havene.

Problem 1: Forsuring.

Ocean acidification: impact on key organisms of oceanic fauna (Physorg.com)

Since 1800, one third of anthropogenic CO2 emissions has been absorbed by the oceans, corresponding to an annual uptake of one ton of CO2 per person. This massive absorption has allowed to partly mitigate climate change but it has also caused a major disruption to the chemistry of seawater.

Indeed, this absorbed CO2 causes an acidification of the oceans and, at the current rate of emissions, it is estimated that their pH will fall by 0.4 units between now and 2100. This corresponds to a 3-fold increase of the mean acidity of the oceans, which is unprecedented during the past 20 million years. The LOV team, led by Jean-Pierre Gattuso, studied the impact of such a reduction in pH on calcifying organisms. Pteropods (pelagic marine mollusks) and deep-water corals, both playing essential roles in their respective ecosystems, live in areas that will be among the first to be affected by ocean acidification.

The pteropod Limacina helicina thus has an important part to play in the food chain and functioning of the Arctic marine ecosystem. Its calcium carbonate shell provides vital protection. However, the LOV study has shown that the shell of this mollusk develops at a rate that is 30% slower when it is kept in seawater with the characteristics anticipated in 2100. An even more marked reduction (50%) has been measured in the cold-water coral Lophelia pertusa. While tropical coral reefs are built by a large number of species, coral communities in cold waters are constructed by one or two species but provide shelter for many others. A reduction in the growth of reef-building corals due to ocean acidification may therefore threaten the very existence of these biological structures.

These first results raise major concerns about the future of pteropods, deep-water corals and the organisms that depend on them for nutrition or habitat.

(fler saker om forsuring på Physorg; saker merket forsuring hos Desdemona Despair)

We will be billions of dollars poorer when coral dies (New Scientist)

To investigate the economic value of coral reefs further, Sukhdev and his colleagues reviewed 80 studies carried out between 1995 to 2009. Their work suggests that a single hectare of coral reef can be worth from $130,000 to $1.2 million a year.

However, discussing the economic value of coral reefs is like fiddling while Rome burns, says Sukhdev. "The entire ecosystem is on the point of collapse," he says. "Unless negotiators in Copenhagen [in Denmark, at the UN climate talks in December] agree to limit atmospheric carbon dioxide to 350 parts per million, they will sentence the world's coral reefs to death."

Dette er forøvrig en god grunn til å ikke sette i gang rene nedkjølingstiltak som de som diskuteres f.eks her (Hubro) -- global oppvarming er bare ett av mange problemer (og IMO langt fra det største); å kjøle ned kloden uten å senke CO₂-nivåene er ikke mye til hjelp. Verd å merke hvordan alt henger sammen -- avskoging bidrar med nesten like mye CO₂ som fossile brensler; Sukhdev igjen: "The most cost-effective and easiest way to save our coral reefs is to reduce deforestation and boost reforestation". Men hvordan få til det i praksis uten færre mennesker og/eller mer konsentrerte energikilder?

Problem 2: Overfisking.

Turboevolusjon på norskekysten (Hubro)

- I landbruket tar de vare på genene til de beste dyra. I fiskeri er det omvendt, sier forsker ved Evolusjonær fiskeriøkologi (EvoFish) ved Institutt for biologi ved UiB, Mikko Heino.

[...]

Evolusjon er en langsom prosess. Avanserte livsformer forandrer seg ikke så raskt at man kan observere vesentlige endringer innen et tidsrom av en menneskealder. Slik har i alle fall den rådende oppfatning vært. Nå demrer det for forskere at det er nettopp dette som skjer, rett utenfor vår egen kystlinje. På trettitallet ble nemlig skreien kjønnsmoden i en alder av vel ni år. I dag modnes fisken etter kun seks til syv år. Den blir også vesentlig mindre i størrelse.

– Vi snakker om en vekstreduksjon på opp til 50 prosent, sier Mikko Heino. Han er overbevist om at disse endringene skyldes evolusjon – fremprovosert av tiår med industrielt fiske.

"Nå demrer det for forskerne" er typisk journalist-BS (som irriterer meg ikke så rent lite); det er flere år siden jeg leste første gang om forvaltere av sportsfiskeområder som tok denne effekten til etterretning: Dersom fisketrykket er høyt, må du, for unngå denne effekten med at fisken blir stadig mindre av genetiske årsaker, ha catch-and-release på store individer men fritt fiske på små; iaf strengere restriksjoner jo større fisk. Et system med "minstemål" som f.eks. OFA praktiserer kan være direkte skadelig (det ser heldigvis ut som dette er i ferd med å sive inn hos OFA også). Men at de nå kan dokumentere at fisketrykket er så stort at det påvirker skreiens genetikk, DET er nyheter.