Energi i Dagsavisen

Jo, visst kan vi (Hege Ulstein / Dagsavisen) og

Tror på sola

Begge to det jeg vil putte i klassen "himmelpai".

Klarte ikke å la være å kommentere på den første:

For det første, klima er ikke den eneste grunnen til å "droppe karbonsamfunnet"; det er like viktig å droppe karbonsamfunnet før det dropper oss. Se f.eks. forskningen til svenske professor Kjell Aleklett, har skrevet et blogginnlegg om saken her (med videre linker til forskning av ham og Global Energy Systems-gruppen han leder):

http://aleklett.wordpress.com/2009/12/07/%E2%80%9Dthe-un%E2%80%99s-future-scenarios-for-climate-are-pure-fantasy%E2%80%9D-%E2%80%9Dfns-framtidsscenarier-for-klimatet-ar-rena-fantasier%E2%80%9D/

For det andre, SciAm-artikkelen Ulstein refererer til har fått ganske har medfart, for eksempel på den velrenommerte energibloggen The Oil Drum

http://www.theoildrum.com/node/5939

og på den velrenommerte klimabloggen Brave New Climate

http://bravenewclimate.com/2009/11/03/wws-2030-critique/

For det tredje, det er viktig å skille mellom situasjonen i Norge og i verden generelt. Norge er i en svært gunstig posisjon, med store mengder vannkraft, nok til å drive både en stor kraftkrevende industri og norske husholdninger.

Fjerde og siste - og viktigste - pkt, vi må uansett belage oss på, og planlegge for, en framtid med både mindre fossil energi og en framtid med mindre energi generelt. For eksempel, mindre reiser, og mindre andel av reisene vil være bilreiser; mer tog og båtreiser. Planlegg nye boligområder slik at det ikke bare går an, men er praktis å gå eller sykle til butikk, skole og jobb. Det er uansett lurt fra et helsesynspunkt...

Stygt med rene URIer, men tok ikke sjansen på at Da godtok html.

Skulle gjerne kommentert på den andre også, men sosiale plikter kaller...

Penger, gjeld og andre ubetydeligheter

Deadlock! Total Borrowing Has Stabilized at a Mild Contraction Rate as Private Debt Reduction Stops Increasing and Government Borrowing Stays Steady (Thought Offerings)

the big news is that it has become clearer that the private sector's negative rate of borrowing has stopped increasing and has stabilized at a level roughly opposite to the government's positive rate of borrowing.

Dette rimer for meg; mer "bias confirmation" enn "big news".

Bakgrunn: Steve Keen i It’s Hard Being a Bear (Part Six)?Good Alternative Theory?:

So there is no coherent neoclassical theory that can take solace from the success of the government stimulus packages, should they avert a deep recession and cause a sustained recovery without a rise in the private debt to GDP ratio.[2] If there is to be a winner in this debate, it has to be a non-neoclassical school of thought.

There is such a school of thought which has developed in Post Keynesian literature recently. Known as Chartalism, it argues that the government can and should maintain deficits to ensure full employment.

Chartalism rejects neoclassical economics, as I do. However it takes a very different approach to analyzing the monetary system, putting the emphasis upon government money creation whereas I focus upon private credit creation. It is therefore in one sense a rival approach to the “Circuitist” School which I see myself as part of. But it could also be that both groups are right, as in the parable of the blind men and the elephant: we’ve got hold of the same animal, but since one of us has a leg and the other a trunk, we think we’re holding on to vastly different creatures.

Keen lar chartalisten prof. Bill Mitchell (som forøvrig fører en veldig bra blog) presentere synspunktet. Relevante utdrag (alle uthevinger med fet skrift i det gjenstående er mine):

Under a fiat currency system, the monetary unit defined by the government has no intrinsic worth. It cannot be legally converted by government, for example, into gold as it was under the gold standard. The viability of the fiat currency is ensured by the fact that it is the only unit which is acceptable for payment of taxes and other financial demands of the government.

The analogy that mainstream macroeconomics draws between private household budgets and the national government budget is thus false. Households, the users of the currency, must finance their spending prior to the fact. However, government, as the issuer of the currency, must spend first (credit private bank accounts) before it can subsequently tax (debit private accounts). Government spending is therefore the source of the funds the private sector requires to pay its taxes and to net save, and it is not inherently revenue constrained.

So statements such as “the federal government is spending taxpayers’ funds” are totally inapplicable to operational reality of our monetary system. Taxation acts to withdraw spending power from the private sector but does not provide any extra financial capacity for public spending.

As a matter of national accounting, the federal government deficit (surplus) equals the non-government surplus (deficit). In aggregate, there can be no net savings of financial assets of the non-government sector without cumulative government deficit spending. The federal government via net spending (deficits) is the only entity that can provide the non-government sector with net financial assets (net savings) and thereby simultaneously accommodate any net desire to save and hence eliminate unemployment. Additionally, and contrary to mainstream economic rhetoric, the systematic pursuit of government budget surpluses is necessarily manifested as systematic declines in private sector savings.

Altså: den overbelånte amerikanske private sektoren må betale ned gjeld; det må balanseres med offentlige underskudd. Mitchell mener dette ikke er det samme som at det offentlige må ta opp gjeld; han ser på offentlig gjeldsopptak som et virkemiddel for å få opp renta:

Government spending and purchases of government bonds by the central bank add liquidity, while taxation and sales of government securities drain private liquidity. These transactions influence the cash position of the system on a daily basis and on any one day they can result in a system surplus (deficit) due to the outflow of funds from the official sector being above (below) the funds inflow to the official sector. The system cash position has crucial implications for the central bank, which targets the level of short-term interest rates as its monetary policy position. Budget deficits result in system-wide surpluses (excess bank reserves).

Competition between the commercial banks to create better earning opportunities on the surplus reserves then puts downward pressure on the cash rate (as they try to off-load the excess reserves in the overnight interbank market). So budget deficits actually put downward pressure on short-term interest rates which is contrary to all the claims made by mainstream economics.

If the central bank desires to maintain the current positive target cash rate then it must drain this surplus liquidity by selling government debt. In other words, government debt functions as interest rate support via the maintenance of desired reserve levels in the commercial banking system and not as a source of funds to finance government spending.

Fra et dobbelt bokføringsperspektiv er dette nærmest trivielt; for enhver post finnes det alltid en like stor, men motsatt, motpost (eller sum av poster). Så i et fiat-regime må det, for hvert $penn (utt.: "schpenn"), alltid finnes et anti-$penn. Det betyr enten en gjeld eller et (akkumulert offentlig) underskudd.

(En digresjon ift denne posten men relevant mtp forrige er Mitchells syn på sammenhengen mellom offentlig pengebruk og arbeidsledighet:

As a matter of accounting, for aggregate output to be sold, total spending must equal total income (whether actual income generated in production is fully spent or not each period). Involuntary unemployment is idle labour unable to find a buyer at the current money wage. In the absence of government spending, unemployment arises when the private sector, in aggregate, desires to spend less of the monetary unit of account than it earns. Nominal (or real) wage cuts per se do not clear the labour market, unless they somehow eliminate the private sector desire to net save and increase spending. Thus, unemployment occurs when net government spending is too low to accommodate the need to pay taxes and the desire to net save.

)

Her kommer vår gamle kjenning James Kenneth Galbraith inn; for med Mitchells ord i bakhodet er det mulig å følge resonnementet Galbraith presenterer i The Predator State, og det Galbraith sier utfyller Mitchell.

The Predator State, s. 54 f:

What few understood was that the budget deficit and the trade deficit were closely linked, and each was closely related to the evolving character of the global financial system. They were so closely related, in fact, that they usually amounted to two aspects of the same thing. And as the new global monetary system developed, the growing need for dollars -- for monetary reserves -- held outside the United States would come to guarantee that the United States would necessarily experience both trade deficits and budget deficits almost all of the time. The deficits were not so much a symptom of a declining position as the tribute paid to the United States for its position atop the world financial order. The falling dollar in the 1970s stemmed from the threat to that position, following the Nixon shocks, the triumph of international monetarism, and the destruction of Bretton Woods. [KODE innskyter: ...og at oljeproduksjonen deres toppet i 1970, muligens kanskje?]

There is a basic relationship in macroeconomy, as fundamental as it is poorly understood, that links the internal and international financial positions of any country. A country's internal deficit, that is, its "public" deficit and its "private" deficit -- the annual borrowing by companies and households -- will together equal its international deficit. In the early postwar United States, the typical pattern of the private sector, which consists of companies and households, was to run a small net surplus each year, of around 2 percent of GDP. Thus, the private sector accumulated financial assets, while the publilc sector built up a corresponding stock of debts. Overall, the country enjoyed a situation in which approximate external balance could be (and was) maintained, so long as the public sector deficit did not exceed 2 percent of GDP. If households and companies were depositing money in the banks every year, government could borrow that money without having to look for it abroad. To put it another way, government did not borrow abroad, and so the government's deficit, which is the amount by which public spending put into the economy exceeds taxes taken out, created an exactly offsetting private surplus.

Vi hopper fram til Reagan (s. 58):

Why did it prove possible for Reagan to do what Carter could not, namely run large deficits, without a fall itn the dollar and consequent inflation? Because the Federal Reserve's policy of super-high interest rates and a super-strong dollar helped Reagan out. By attracting a flood of investment capital back into the United States, the strong dollar policy reconciled fiscal stimulus, recovering employment, and a rapid end to inflation. The dollar now became the unchallenged world reserve currency, which meant the United States not only could, but had to, run trade deficits to the extent of the demand for reserves. So long as the domestic private sector remained of a mind to accumulate financial assets, which it did through the Reagan term, the trade deficits had to be translated, as a matter of accounting, into federal budget deficits of a similar size. The doctrine of "twin deficits" did gain official notice -- Paul Volcker spoke and wrote about it in the mid-1980s -- but the interpretation then given held that budget deficits were to blame for the trade deficit. The role of the world financial system in making the deficit inevitable was overlooked.

Vi hopper til sent i '93 (s. 60 f):

For the next three years, the recovery gathered force. Unemployment fell, the budget deficit began to diminish, and inflation did not rise. The 1997 Asian crisis brought a flood of capital back into the safe haven of U.S. Treasury bonds, strengthening the dollar. The trade deficit rose.

But now the budget deficit did not. Indeed it fell -- all the way to zero and into actual surplus, for the first time since 1969. How could this happen? How could our foreign deficits go up while our budget deficit went down? If the money sent abroad did not come from the government, where did it come from? This fact caused many who had been exposed to the "twin deficits" view of budgets and trade to deny that the view was accurate. But they were forgetting the third element in that equation. There is one possible way (and only one) for budget deficits to go down while the trade deficit goes up: for the private sector of the American economy to "take over" the budget deficits previously run by the state. And that is what happened. Private businesses and households in the late 1990s chose, for the first time in postwar history, to move massively into deficit. Credit cards, mortgages, and home equity loans suddenly became the drivers of American economic growth. For a time, the American household took over the job of running deficits from the American government. This was the Keynesian devolution.

Se også The US government has run short of money (Bill Mitchell)

Amerikansk arbeidsledighet, igjen

Ukens gla'nyhet fra USA forrige uke var at økningen i arbeidslediheten har stoppet opp, med bare 11k fler arbeidsledige; og siden masse folk også forlot arbeidsstyrken, så falt andelen arbeidsledige. Så sier Bureau of Labor Statistics.

Ja?

Nei.

En av mine favoritter, den surrealistiske realisten Anonymous Monetarist, har skrevet et par bra innlegg om saken:

The Great Depression? No, the Great Deception. The Great Moderation? No, the Great Modification. -- en oppsummering av grunnene til å ikke tro på tallet fra BLS, som f.eks. at det betales mindre inntektsskatt;

og

Kids say the damnedest things, are we stuck in a moment? Lies have consequences. -- hvor han sammenligner situasjonen i dag med tredvetallet, og konkluderer "of course it is a Great Depression". (Han siterer The Labor Market during the Great Depression and the Current Recession (Levine/Congressional Research Service)(PDF!) og De-facto Unemployment Rate (Center for Working Class-Studies, Youngstown State University), men uten linker)

Zero Hedge er også flinke til å grave møkk, se for eksempel

Emergency Jobless Insurance Claims Surge By Most Ever In Prior Week


eller

Collapse In Tax Withholdings Refutes Improvements In Either Unemployment Or Corporate Profitability:

Drilling down into actual monthly figures does not indicate any trend change.

USA er i en Depresjon, og det blir ikke bedre.

Hey Jude

I flow chart-form, fra DataViz via Barry Ritholz:



For dem som ikke tok den, her er en bruksanvisning fra xkcd:

Ukens bok

er The UNNATURAL HISTORY of the SEA av Callum Roberts.

Velskrevet, velkomponert, informativt om et tema som alle burde være opptatt av: Hvordan det står til i havene.

At det ikke står så bra til bør de fleste ha fått med seg, men hvor ille er det egentlig? Alt er relativt; en fiskebestands relative sunnhet må sees relativt til den ufiskede bestanden.

Fallet er dypt. Roberts går igjennom en lang rekke historiske kilder, og hver eneste en viser det samme mønsteret: Først, bokstavelig talt eventyrlige fangster (og fortjenester!) for de første som fisker på en bestand; så en boom, som følger det klassiske mønsteret med først stigende, så fallende ROI; etterfulgt av kollaps. Det som gjorde mest inntrykk på meg var beskrivelsen av fiskeriene på østkysten av Nordamerika... utrolig... William Byrd II om sild (alewife)i Virginia, 1728:

When they spawn, all streams and waters are completely filled with them, and one might believe, when he sees such terrible amounts of them, that there was as great a supply of herring as there is water. In a word, it is unbelievable, indeed, indescribable, as also incomprehensible, what quantity is found there. One must behold oneself.

Arten er nå på NOAAs bekymringsliste...

Og tilsvarende historier for torsk, stør, bass (havabbor?) etc. etc. Først tar vi Newfoundland-bankene, så tar vi New England... Roberts skriver

In my work as a scientist, I find that few people really appreciate how far the oceans have been altered from their pre-exploitation state, even among professionals like fishery biologists or conservationists. A collective amnesia surrounds changes that happened more than a fev decades ago, as hardly anyone reads old books or reports. People also place most trust in what they have seen for themselves, which often leads them to dismiss as far-fetched tales of giant fish or seas bursting with life from the distant, or even the recent, past. The worst part of these "shifting environmental baselines" is that we come to accept the degraded condition of the sea as normal. Those charged with looking after the oceans set themselves unambitious management targets that simply attempt to arrest declines, rather than try to rebuild to the richer and more productive states that existed in the past.

Roberts snakker om seriell overfisking, hvor art etter art, bestand etter bestand, område etter område fiskes ned til det er bare en skygge av sitt uutbyttede jeg, mengden fisk bare noen promille av det oprinnelige... men likevel har fiskeriene klart, opp gjennom nesten hele historien, å bringe i land mer og mer fisk, år etter år: ved å gå etter neste art på lista; ved å dra lenger til havs; ved å sette inn flere båter, større båter, bedre redskap, større redskap, ekkolodd, GPS... Roberts sammenfatter dette i en variabel, "fishing power" ("fiskekraft" blir liksom ikke helt riktig).

Nesten hele historien:

Peak Fish var i 1988.

Og fishing power har ikke falt; tvert i mot.

Vi fisker mer og mer, og mer og mer effektivt, og får mindre og mindre fisk! Folkens, dette er liksom en fornybar ressurs. Men vi er godt på vei til å knekke nakken på'n!

(I praksis er et fiskeri som det moderne dyphavstråleriet ikke fornybart -- for det første ødelegger det de svært langsomt voksende korallene etc som fisken lever av/blandt, for det andre vokser dyphavsfisk så langsomt at de, når de først er fisket ned, ikke kommer tilbake i vår levetid).

Roberts fremhever at det ER mulig å redde, til og med forbedre drastisk, mange fiskerier; fredningssoner virker i de fleste tilfeller veldig bra. Men ganske mye må fredes - ca en tredel av havene bør fredes for best resultat; og fiskeriene må reguleres ganske annerledes enn i dag.

Avgift på biodiesel?

Det blir avgift på biodiesel (Aftenposten 18/11)

Finanskomiteen på Stortinget vedtok onsdag at de skulle fjerne avgiftsfritaket biodrivstoff, samt at de skal styrke satsningen på miljøteknologi med 40 millioner kroner.

Virkelighetssans OG baller til å ta konsekvensene! Kan det være sant?

Sats på biodrivstoff! (Dagsavisen 18/11)

Det er fullt mulig å løse den etiske bekymringen Arbeiderpartiet hevder å ha rundt biodiesel, uten samtidig å slå beina under det beste klimatiltaket vi har i transportsektoren i dag.

..."den etiske bekymringen Arbeiderpartiet HEVDER å ha"... ingen slag under beltestedet her, neida... "det beste klimatiltaket vi har i transportsektoren i dag"... WTF? Hmm, skrevet av en representant for heller tvilsomme Zero, og en for Follum -- som eies av Norske Skog, og som i følge planen skal begynne med produksjon av... biodrivstoff. Eller rettere sagt skulle: "Norske Skogs planer om å produsere biodiesel på Follum fabrikker ved Hønefoss blir ikke realisert hvis vedtaket om å fjerne avgiftsfritaket blir stående, forteller konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen til Industrien".

Amerikanerne kaller sånt "å snakke boken sin".

Det får vi anta at Bjart Holtsmark, forsker i Statistisk Sentralbyrå, ikke gjør når han kaller biodiesel En stor miljøtrussel (Aftenposten).

Men jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig med ham heller... han skriver

Anslagsvis vil globalt areal av dyrkbar mark måtte utvides med 10-35 prosent dersom ti prosent av drivstoffet i transport skal være biologisk [...]

En utvidelse av verdens areal av dyrkbar mark med i størrelsesorden 10-35 prosent vil dessuten ganske sikkert ha flere andre store negative miljøvirkninger. Det vil være helt umulig å forhindre at ikke en del av denne ekspansjonen vil skje i tropisk regnskog. I det hele tatt representerer en så sterk utvidelse av jordbruksarealer en betydelig trussel mot biodiversitet generelt

.

Encroachment ja... det er utvilsomt det som skjer pr. i dag; men er det uungåelig? Denne diplomoppgaven fra GES/Uppsala ser på sammenhengen mellom mat og biodrivstoff:

Eftersom beräkningarna visar att den ätbara jordbruksproduktionen behövs för att föda jordens befolkning, antogs eventuell potential för biodrivmedelsproduktion finnas i användning av skörderester eller mat som förstörts av till exempel mögelangrepp [...] vilket ger biogas som motsvarar en fjärdedel av dagens drivmedelskonsumtion inom den globala transportsektorn. Fördelen med biogasproduktion jämfört med t.ex. etanolproduktion är att resterna från jäsningen innehåller mycket näring och kan återföras till åkern vilket minskar risken för försämring av jordkvalitén.

(min uthevelse)

(Her må det bemerkes at Follum planlegger/planla en gassifiserings - prosess eller BTL, en annen prosess enn det GES-studien ser på, og som presumptivt vil bruke trevirke som råmateriale. Denne (optimistiske?) studien (PDF!) hevder BTL er konkurransedyktig ved en oljepris på 60$ fatet... i så fall har de ikke noe å syte for).

Forutsetningene Johansson og Liljequist gjør, skulle være fornuftige krav til miljøvennlig produksjon... en fjerdedel av dagens forbruk, øvre grense, er ikke mye når det gjelder å bevare BAU... men det monner dersom målet er å unngå kollaps. Spørsmålet er hva slags investeringer som må til for å realisere det potensialet, og hvor stor EROEI det vil ha.

Det ser ut som økonomien, i det minste, er betydelig bedre for BTL... men avgiftsfritak?

Jo mer jeg ser på biodrivstoff, jo mer positiv blir jeg til elbiler.

Eller ingen biler.

Hva med tog?

Uansett vil vi fortsatt pompe nok olje til husbruk i 2030.

Right On (and off on a tangent)

Noen kommentarer er bare så... akkurat som jeg skulle sagt det selv. Her er Darwinian på TOD om klimaforandringer:

Though I agree with almost everyone on this list that the current global warming trend is caused by human activity, I disagree with almost everyone because I believe there is not a damn thing we can do about it. The idea that we are going to stop burning coal and other fossil fuels in time to make a difference is ludicrous.

CO2 stays in the atmosphere on average of about 800 years before it is removed by natural processes. So it doesn’t matter how fast we burn the fossil fuel, it matters only how much of it we burn. And we will burn it all.

Jepp, vi kommer til å brenne alt, i alle fall alt vi får tak i. Det kommer til å få konsekvenser -- det har allerede manifestert seg betydelige konsekvenser -- men "alt" er mye mindre enn mange tror. Tidligere denne måneden holdt gjengen fra Uppsalas Global Energy Systems foredrag for den svenske Riksdagen; PDF'er av slidene de brukte ligger her.

Aleklett skrev et kondensat i et debattinlegg i SvD Klimatarbetet kan skapa svält (også på EB i engelsk oversettelse) som virker noe hysterisk og usammenhengende... men med Riksdag-slidene som bakgrunn gir det mer mening.

Men jeg vet fortsatt ikke om jeg er enig i konklusjonen hans (så vidt jeg kan bedømme, det er litt uklart skrevet), at CO₂-skatt (eller tilsvarende fordyrende kvote/handelssystem) er en uting.

Aleklett legger til grunn en ligning for menneskelig velvære, som gir velvære som summen av mat, energi, klima og fred. Ummm... jeg har et par innsigelser mot den. Jeg er ikke i mot forsøk på å lage slike formler; og jeg er også veldig klar på at jo enklere slike tanke-hjelpemidler er å bruke, jo nyttigere er de. De MÅ forenkle, og forenkle grovt, dersom de skal ha noen verdi. Men det får være måte på naivitet! Formelen er for det første og andre feil sammensatt og av variable som ikke er uavhengige av hverandre. Fred og mat er stort sett ja-eller-nei -- variabler; har du nok mat, har du (i det minste muligheten til å ha)det bra... Har du ikke nok mat, har du det ikke spesielt bra, uavhengig av hvor mye energi, klima og fred du har... Jeg mener mat må ganges inn (med tillatte verdier {0, 1}), ikke legges til, dersom du skal fange inn dette. Mere mat utover minimum fører i begrenset grad til mere velvære -- hovedeffekten er fler folk. Velværeterskelen flyttes oppover. Det gjør også minimumsverdien for energi (energi kan ikke bli lavere enn matens energiinnhold); mens maksimumsverdien for klima synker... For det tredje er det ikke klart at du blir mer "vel" av å ha tilgang på mer energi -- det viktigste ser ut til å være å ha mer enn naboen, uansett hvem naboen måtte være. Ja, mer energi er forbundet med økonomisk vekst, men igjen, ut over en viss grense fører det mest til hamstring og conspicuous consumption, ikke "velvære".

Alt i alt, dette ser ut til å være en formel for velvære kun i navnet; det er i realiteten en formel for vekst.

Og vekst, som tidligere fastslått, er problemet.

Så spørsmålet vi må stille oss ang. CO₂-skatt er: Blir det kvisten som knekker kamelens rygg og gir oss et totalt globalt økonomisk sammenbrudd? Eller blir det den utslagsgivende faktoren som gjør fornybar energi så mye mer attraktiv enn fossil at Det Store Sammenbruddet avverges?

På noen års til noen tiårs sikt er betydelig smerte uansett uungåelig. Målsetningen må være å unngå total katastrofe.

Jeg tror jeg er for CO₂-skatt. Det ser ut til å være en perfekt Orlov'sk boondoggle: Det tilfører ikke noe verdifullt, så når systemet crash'er vil savnet bli mindre; og det vil gjøre verdensøkonomien langt mindre effektiv og dermed fremskynde sammenbruddet -- og jo tidligere det kommer, jo mindre fatale blir konsekvensene.