Påskekrim

Lest i påsken: "The Collapse of Complex Societies" av Joseph Tainter. Det er en fagbok; i utgangspunktet er Tainter arkeolog, men tyngdepunktet her er mer på historie og økonomi - siden. Den er ikke skrevet for å være underholdende, blant annet er det en del oppramsinger av eksempler som blir ganske repetitive, men boka er svært tilgjengelig - det kreves ikke spesialkunnskap innen noen av feltene han berører; selv om det nok er en fordel å være spesielt interessert...

Nuvel. Teorien han fremsetter oppsummeres slik:

Four concepts lead to understanding collapse, the first three of which are the underpinnings of the fourth. These are:

1. human societies are problem-solving organizations;
   
2. sociopolitical systems require energy for their maintenance;
   
3. increased complexity carries with it increased costs per capita; and
   
4. investment in sociopolitical complexity as a problem-solving response often reaches a point of declining marginal returns.
   

Declining marginal returns er jo et konsept vi har stiftet bekjentskap med i andre sammenhenger... Utvinning av olje, for eksempel, med EROEI redusert fra 100:1 i tidlig Texas-tid til kanskje 10:1 nå... eller utvinning av forskjellige metaller, ettersom de enkleste og mest lønnsomme forekomstene er brukt for lenge siden. Tainter nevner flere eksempler, spesielt interessant er det at han trekker fram forskning: til tross for at mengden forskere og ingeniører har økt kraftig opp gjennom de siste hundreårene, og likeså mengden ressurser vi bruker på R&D, så har antallet patenter pr. forsker/investering sunket. For eksempel henviser han til en studie som fant at "the number of industrial research personnel increased 5.6 times from 1930 to 1954, while the numbers of corporate patents rose between 1936-40 and 1956-60 by only 23 percent" (s. 101), og utviklingen ser ut til å være stort sett den samme uansett hvilket land og tidsintervall du velger mellom 1750 og nåtid.

Men den mest opplagte og nærliggende sivilisasjonskveleren er byråkratiet. Tainter skriver (s.196):

Sociopolitical organizations constantly encounter problems that require increased investment merely to preserve the status quo. This investment comes in such forms as increasing size of bureaucracies, increasing specialization of bureaucracies, cumulative organizational solutions, increasing cost of legitimizing activities, and increasing cost of internal control and external defense. All of these must be borne by levying greater costs on the support population, often to no increased advantage. As the number and costliness of organizational investments increases, the proportion of a society's budget available for investment in future economic growth must decline. [...] As the least costly extractive, economic, information-processing and organizational solutions are progressively exhausted, any further need for for increased complexity must be met by more costly responses. As the cost of organizational solutions grows, the point is reached at which continued investment in complexity does not give a proportionate yield [...] A society that has reached this point cannot [...] attempt to maintain its marginal return at the status quo, without further deterioration.

Byråkratiets evne til å vokse, vokse jevnt og trutt er noe de fleste har en mening om... få er i tvil om at det skjer; men ingen klarer noensinne å reversere trenden. Men Tainter snakker ikke bare om det byråkratiet alle har et forhold til, det statlige byråkratiet, men om "organisasjonell kompleksitet" helt generelt. Med nyhetsbildet det siste halve året i bakhodet, er det umulig å ikke tenke på dem som "administrerer" den globaliserte økonomien... de internasjonale finansfolkene. I denne sammenhengen er finans byråkrati. Finans"næringen" innehar i hvertfall betydelig kompleksitet, organisasjonell eller ikke...

Tainter avlsutter med en titt på hva teorien hans har å si for verden i dag (boken ble skrevet i 1988). Igjen, han sier mye interessant, men jeg nøyer meg med å hoppe rett til konklusjonen (s.214 f):

Peer polities then tend to undergo long periods of upwardly-spiraling competitive costs, and downward marginal returns. This is terminated finally by domination of one and aquisition of a new energy subsidy (as in Republican Rome and Warring States China), or by mutual collapse (as among the Mycenaeans and the Maya). Collapse, if and when it comes again, will this time be global. No longer can any individual nation collapse [fordi noen vil alltids baile dem ut (som selvsagt øker den organisasjonelle kompleksiteten uten å gi økt avkastning)]. World civilization will disintegrate as a whole. Competitors who evolve as peers collapse in like manner.

In ancient societies the solution to declining marginal returns was to capture a new energy subsidy. In economic systems activated largely by agriculture, livestock, and human labor (and ultimately solar energy), this was accomplished by territorial expansion. Ancient Rome and the Ch'in of Warring States China adopted this course, as have countless other empire-builders. In an economy that today is activated by stored energy reserves, and especially in a world that is full, this course is not feasible (nor was it ever permanently succesful). The capital and technology available must be directed instead toward some new and more abundant source of energy. Technological innovation and increasing productivity can forestall declining marginal returns only so long. A new energy subsidy will at some point be essential.

A new energy subsidy will at some point be essential...

Verdensøkonomiens tilstand kan tyde på at "some point" er sånn ca. nå.

Så fint at vi har Peak Oil, da.