En metablogg

eller, "Hvor jeg blogger om blogging":

Det lave aktivitetsnivået akkurat nå skyldes sommerferie - har knapt skrudd på data'n på nærmere en månte.

Sånn rent bortsett fra det: Jeg skriver for å finne ut hva jeg tenker. (Tanken stammer fra en eller annen reflektert amerikaner(?) som jeg ikke husker navnet på. Velvel: PWN!!!1 ...slagordet er herved mitt).

Essayet er uten sammenligning det beste verktøyet i så måte; men å skrive essays er mye jobb. Nå er riktignok mye av "mye jobb" nettop den læringsprosessen jeg ønsker å oppnå; men med mindre jeg begynner å skrive profesjonelt og spesialiserer meg på ett tema, kommer jeg aldri til å produsere mer enn en håndfull gode essays i året. Jeg ække Isaac Asimov, heller.

Det er helt klart noe patetisk over å skrive på denne måten, "bare mene ting ut i det store intet". Men det har hatt stor verdi for meg så langt. Læringsverdien er allerede nevnt: jeg tenker på den, grovt, som splittet i to deler, den "tekniske" og den "kognitive".

Den "tekniske" er effekten av å tvinges til å skaffe referanser, jakte opp sitater og tallmateriale. Det er helt forbausende (skremmende egentlig) hvor mange feil og unøyaktigheter jeg oppdager hver gang jeg setter meg ned med den jobben. En uvurderlig korreksjon, og langt lettere å akseptere følelsesmessig enn en korreksjon utenfra.

Det "kognitive" bidraget er mer subtilt men minst like viktig. Det bør sikkert deles i mange undermekanismer, men for å gi et eksempel på en mulig type mekanisme:

[...]the practice of asking oneself questions could arise as a natural side effect of asking questions of others, and its utility would be similar: it would be a behavior that could be recognized to enhance one's prospects by promoting better-informed action-guidance. All that has to be the case for this practice to have this utility is for the preexisting access-relations within the the brain of an individual to be less than optimal. Suppose, in other words, that although the right information for some purpose is already in the brain, it is in the hands of the wrong specialist; the subsystem in the brain that needs the information cannot obtain it directly from the specialist -- because evolution has simply not got around to providing such a "wire". Provoking the specialist to "broadcast" the information into the environment, however, and then relying on an existing pair of ears (and an auditory system) to pick it up, would be a way of building a "virtual wire" between the relevant subsystems.

Such an act of autostimulation could blaze a valuable new trail between one's internal components. Crudely put, pushing some information through one's ears and auditory system may well happen to stimulate just the sorts of connections one is seeking, may trip just the right associative mechanism, tease just the right mental morsel to the tip of one's tongue.

(Daniel C. Dennett, Consciousness Explained, s. 195 f)

"An act of autostimulation" altså. Merk at Dennetts eksempel virker like godt om koblingen er fingre -> tastatur -> skjerm -> øye.

På norsk kan vi kanskje kalle det "tastaturonani"?

(En digresjon i parangtes: Jeg har i årevis tenkt på forfattere som elsker å vise frem hvor litterære de er ved å bruke mange og "vanskelige" ord, men som kanskje ikke egentlig har så mye til budskap å komme med, som "tastaturronkere". Sml. begrepet "gitarronker" fra musikkverdenen).

Nei -- det er noe langt mer enn onani som fåregår her. Det er ikke snakk om, som Onan, å la sæden flyte ut på marken.

Det det er snakk om her, er en form for selvbefruktning. Nærmest som Set: "Jeg har skapt meg selv, da jeg er utgått fra mine egne lender".

Vel, nok om det.

En annen måte bloggen har vært / er verdifull på, er som oppslagsverk. En glimrende måte å ta vare på linker på; det er langt lettere å finne dem igjen når de er vevd inn i en historie. Browserens bokmerkefunksjon er ikke bryet verd etter min mening: dersom du sitter på en annen maskin enn din vanlige, eller må reinstallere systemet, eller... Nettbaserte bokmerker løser det problemet, men godt resultat krever likevel mye omtanke ved arkiveringen. Mye jobb, og et enkelt søk finner ofte det du lette etter uansett. Det er ikke noe særlig mer jobb å lage et blogginnlegg med tittel "linker [ukedag dato]", med linker, representative utdrag fra hver artikkel og en setning eller tre om hvorfor den var interessant. Jeg skal bli mye flinkere til å gjøre det.

Kors på halsen.

Tilbake til saken

Long time no blog.

Flere grunner til det, Dragon Age kanskje den viktigste av dem... jeg er svak for sånt.

En annen grunn er at jeg har passert et knekkpunkt på læringskurven min når det gjelder de temaene som har vært fremherskende på denne bloggen så langt; ting har ikke lenger nyhetenes interesse, jeg snubler sjelden over nye spennende tanker lenger, og å videreutvikle mine egne tanker krever mere jobb.

Men det er på tide med en ny oppsummering av hvor min vurdering av situasjonen står hen pr. nå.

Først økonomisk: Jeg er nå helt overbevist om at MMTerne har den beste forståelsen av hvordan penger virker; MMT er alle andre rammeverk for forståelse av penger LANGT overlegent. Grunnprinsippene er veldig enkle; konklusjonene subtile og konterintuitive. Det lukter av sannhet. Og, som Steve Keen fremholdt rundt juletider, MMTerne er de eneste som både forutså finanskrisen og verdensøkonomiens respons på de mange redningspakkene.

Så jeg leser Bill Mitchells blog med interesse. Ikke alt og ikke daglig - stilen hans er litt slitsom, han skriver alt for mye, og temaet er for vanskelig til det - men jevnlig.

De viktigste gjengangspunktene er (terminologien er stunt-oversatt av meg og vil for alt jeg vet få det til å gå kaldt nedover ryggen på fagfolk):

1. Valuta-kontrollerende stater er ikke finansielt begrenset. De kan ikke gå tom for penger, og de trenger heller ikke låne penger av/på "finansmarkedene".
2. Det er ikke sånn at statlig pengebruk "fortrenger" privat og setter i gang en unødvendig budkrig. Den kan gjøre det, men det er bare dersom summen av offentlig og privat etterspørsel overstiger summen av varer og tjenester som tilbys.
3. I en finanskrise som den vi er inne i, er et av problemene at etterspørselen plutselig faller bort. At stater går inn og erstatter privat etterspørsel vil ikke føre til budkrig.
4. At stater "trykker penger" for å finansiere dette vil heller ikke gi inflasjon. Glem de skremmende grafene over pengemengde - de har ikke egentlig noe med saken å gjøre. Inflasjon er først og fremst et resultat av den budkrigen som oppstår når etterspørselen (forsøker å) overstige(r) tilbudet.
5. EMU er dysfunksjonell og kan ikke overleve i sin nåværende form. Jo før den reformeres eller avskaffes, jo bedre, spesielt for... alle andre enn Tyskland.

Det store spørsmålet som melder seg er: Dersom stater ikke trenger å låne penger for å kjøre underskuddsbudsjetter... hvorfor gjør de det da?

Det er flere svar på det; de to jeg finner mest opplysende (de utfyller hverandre) er:

• De har ikke tatt konsekvensene av fiat-valuta inn over seg; sitter så å si fast i en gullstandard-mentalitet.
• Statlige lån = pengeutdeling til finansindustrien. Finansindustrien er veldig interessert i at stater skal fortsette å "låne" penger av dem, og den har makt. Lobbyvirksomhet, ideologisk favorisering, propaganda...

En god Mitcell fra forrige uke er Doublethink, hvor han kommenterer et essay av Noam Chomsky (som han i det store og hele er enig med). Mitchell skriver

I wrote several papers some years back (2002) about the pressure the big financial market institutions (particularly the Sydney Futures Exchange) were placing on the then federal government to continue issuing public debt despite the government running increasing surpluses. Nowhere did we read the contradiction of this position.

Which is: according to all the logic that the government and these institutions continually pumped out that the government was financially constrained and had to issue debt to “finance” itself – so if they are running surpluses, they should not be issuing debt! Of-course, the beginning logic is nonsense in the first place but they don’t know that or at least, admit to it publicly.

So the bottom line in this debate (which led to a Treasury Inquiry) was that the demand for continued public debt-issuance even though the federal government was running increasing surpluses appeared to be special pleading by an industry sector for public assistance in the form of risk-free public securities for investors as well as opportunities for trading profits, commissions, management fees, and consulting service and research fees.

In a Submission to Debt Review, that I wrote with my friend and sometime co-author Warren Mosler, we observed that:

Furthermore, and ironically, their arguments are inconsistent with rhetoric forthcoming from the same financial sector interests in general about the urgency for less government intervention, more privatisation (for example, Telstra), more welfare cutbacks, and the deregulation of markets in general, including various utilities and labour markets.

In other words, that is, in blog language, they were just self-serving greedy hypocrites.

Men det som virkelig skremmer meg er at Mitchell stadig gjentar at velferdsstater - hele pakka med sosial liket og mulighet - avhenger av økonomisk vekst.

Og som vi husker fra før, i et større perspektiv så er vekst problemet.

Staniford om mat

Stuart Staniford kommenterer på Food Security: The Challenge of Feeding 9 Billion People.

Jeg hadde skannet den noen dager før og funnet den uinteressant -- den er holdt i svært generelle termer, så generelle at det hele blir nærmest meningsløst. Men Stanifords kommentarer er interessante; det er også hans to år gamle TOD-essay The Fallacy of Reversibility (som han linker til i en kommentar).

"Food Security:..." refererer til Forecasting Agriculturally Driven Global Environmental Change (Science / Tilman et al.)
som har litt mer kjøtt på beina...

During the first 35 years of the Green Revolution, global grain production doubled, greatly reducing food shortages, but at high environmental cost (1-5). In addition to its effects on greenhouse gases (1, 6, 7), agriculture affects ecosystems by the use and release of limiting resources that influence ecosystem functioning (nitrogen, phosphorus, and water), release of pesticides, and conversion of natural ecosystems to agriculture. These sources of global change may rival climate change in environmental and societal impacts (2, 8). Population size and per capita consumption are assumed to be the two greatest drivers of global environmental change. Humans currently appropriate more than a third of the production of terrestrial ecosystems and about half of usable freshwaters, have doubled terrestrial nitrogen supply and phosphorus liberation, have manufactured and released globally significant quantities of pesticides, and have initiated a major extinction event (2-4, 8-10).

.

Welling intervjuer Koo

via Zero Hedge (pdf direkte), langt og veldig bra intervju med den garva (sentral)bankieren Richard Koo.

Koo har, som det går fram i intervjuet, førstehåndskjennskap både til Feds håndtering av den latinamerikanske bankkrisen på åttitallet og til japanernes håndtering av sin krise. Som han sier, han prøvde å forklare hva som faktisk skjedde i Japan med de konvensjonelle verktøyene, uten større hell...

...Koos syn på saken føles som en syntese av teoriene til Steve Keen og Bill Mitchell, men Keen og Mitchell er teoretikere, Koo er empiriker. Koos budskap er heller ikke ulikt James Galbraiths, men med (minst) en viktig forskjell: Koo er bankmann, og tro mot sin stand bagatelliserer han bankenes rolle i å legge til rette for krisene, og sukker oppgitt over dem som vil legge skyld på dem... Galbraith er en "politisk økonom" og en sterk kritiker av bankene spesielt og finanssystemet generelt.

Utdrag fra intervjuet (Welling i fet, Koo i normal skrift):

Maybe. But with its massive store of savings, Japan didn’t have to worry about depending on the kindness of creditors in China and the Mideast as its bond rates scraped along at zero. The U.S. does.

The truth is that Japan was actually in that same precarious position, a decade ago. With Japanese government debt skyrocketing because of massive fiscal deficits, all of the ratings agencies, the IMF, the OECD — they all issued horrendous warnings against Japan. Japanese bond investors remember very well that JGBs were downgraded repeatedly, to the point where Japan’s debt was rated lower than that of Botswana, because the ratings agencies were so sure that at some point the whole thing would come crashing down and that interest rates would soar. But it never happened. And the reason is easy to understand, once you grasp the concept of a balance sheet recession. The amount of money that the government has to
borrow and spend to sustain GDP is exactly equal to the amount of excess savings generated within the private sector of the economy. So that money is actually available within the private sector, even in the U.S., even in the U.K.
And the U.S. is no longer a low savings rate country; the last statistic was over 6%, higher than Japan. What’s more, with companies also increasing their savings, there’s no “crowding out” and banks are only too happy to lend to the government, as the last borrower standing — and also because they don’t have to keep as much capital against loans to the government as they would against private sector loans, allowing the banks to rebuild their profits and balance sheets.

It sounds almost too good to be true —

It’s not. I believe that as more and more people in the U.S. realize that this is the mechanism at work, the fear of interest rates rising will be increasingly reduced, and I won’t be surprised to see long bond rates in the U.S. falling from
where they are now. In any event, whether you start with a high savings rate or a low savings rate, once a country enters a balance sheet recession because the private sector is paying down debts, you end up having excess savings in the private sector and it is those excess savings that the government has to borrow and spend. It doesn’t have to borrow externally. So the U.S. doesn’t have to borrow from China or anywhere else. But because that’s contrary to the mind set
for the last 10 or 20 years, it’s very hard for people to come around to that realization.

You spend quite a few pages of your book discussing why so many economists
haven’t seen what you see —

Well, I think it is because so-called neo-classical economics starts from the very premise that the private sector is maximizing profits and everything
is built off that premise. Besides, it was also a question of what data they have been looking at. For most of the post-war period, people were maximizing profits in the West, so no one had to look for other possibilities. But
during the Depression, and in the 1990s in Japan, the private sector was actually minimizing debt, not maximizing profits. As I wrote, people minimizing debt are never anxious to advertise that they’re effectively bankrupt. As a result, the true nature of a balance sheet recession was invisible, inaudible. Companies working
to minimize debt are the least likely to share that fact with the outside world.

Det er en ganske stor kontrast mellom dette og den hyperventileringen som får så mye spalteplass... Her er Niall Ferguson, f.eks.:

What we in the western world are about to learn is that there is no such thing as a Keynesian free lunch. Deficits did not “save” us half so much as monetary policy – zero interest rates plus quantitative easing – did. First, the impact of government spending (the hallowed “multiplier”) has been much less than the proponents of stimulus hoped. [Koo derimot sier: So we have a situation where fiscal policy is actually controlling the effectiveness of monetary policy. It’s a complete reversal of what almost everyone alive today learned in school — that monetary policy is the way to go.]Second, there is a good deal of “leakage” from open economies in a globalised world. Last, crucially, explosions of public debt incur bills that fall due much sooner than we expect

For the world’s biggest economy, the US, the day of reckoning still seems reassuringly remote. The worse things get in the eurozone, the more the US dollar rallies as nervous investors park their cash in the “safe haven” of American government debt. This effect may persist for some months, just as the dollar and Treasuries rallied in the depths of the banking panic in late 2008.

Yet even a casual look at the fiscal position of the federal government (not to mention the states) makes a nonsense of the phrase “safe haven”. US government debt is a safe haven the way Pearl Harbor was a safe haven in 1941.

(A Greek crisis is coming to America, Niall Ferguson/Financial Times, min utheving)

...stort mer 180° fra Koos synspkt er det vel ikke mulig å komme...

To ting her: En, jeg er overbevist om at Koos versjon av hvordan systemet virker er riktig... vel, riktigST i det minste... To, Ferguson er en god talsmann for den "konvensjonelle visdom"... og på kort sikt er det den saueflokken, eh, "investorene" styrer etter... og det er den vestlige politikere må gi inntrykk av å styre etter, dersom de ønsker å bli gjenvalgt...

Men kanskje den viktigste tingen å ta med seg fra Koo er at å fikse det underliggende problemet -- for mye gjeld i privat sektor-- vil og må ta tid.

.

Jamie Galbraith snakker ut

i et intervju med Lars Schall på det tyske nettstedet MMNews:

There is no return to self-sustaining growth

(Takk til Gail the Actuary på TOD for fangsten -- finnes også på new deal 2.0)

Galbraiths kunnskaper utmerker seg både med sin bredde og sin dybde, samtidig som han ikke er redd for å si "vet ikke" når han ikke vet.

Artikkelen oppgir også masse referanser, se feks lister over Galbraith-materiale ved University of Texas Unequality Project og Lyndon B. Johnson School of Public Affairs

Mind the Gap

... sier Pimco-sjefen El-Erian, som føyer seg inn i rekken av observatører som påpeker at dette, iaf for USA sin del, er like mye en politisk sykdom som en økonomisk en:

I am not a political expert but I respect and listen to the insights of many who are. Their messages are eerily consistent, and quite concerning.

The political atmosphere in Washington is tense and increasingly polarized. Bipartisan backing for measures is harder. With the political center shrinking, the ability to “manage to the middle” is growing more elusive while the more partisan wings don’t command sufficient broad-based support.

The situation isn’t helped by the diminished trust in key institutions, both public and private

[...]

These are consequential political and economic questions. They speak to a more protracted post-crisis resetting of the U.S. economy -- what Pimco labeled last year as a bumpy multiyear journey to a new normal.

All this is consistent with the academic literature on post-crisis periods. Such research reminds us of the extent to which massive disruptions -- such as the one experienced in 2007-09 -- expose structural cracks that, at best, can only be masked temporarily by a massive cyclical policy response.

Resetting the U.S.

To make things even more complex, the resetting of the U.S. is occurring in the context of secular shifts in global growth and wealth dynamics -- principally on account of some systemically important emerging economies (such as Brazil, China and India) having reached development breakout stages.

The evidence is overwhelming: Economic and political indicators are urging us to adopt a forward-looking structural mindset. Yet too many markets -- and, I would also argue, too many private and public institutions -- seem hostage to cyclical forces.

Bull Market Can’t Last If You Mind the Gap: Mohamed A. El-Erian (El-Erian / Bloomberg News; gjengitt på ZH; mine uthevinger)

Raringer

Det er mange raringer der ute, men de her tar faen meg kaka så langt:

Libertarian National Socialist Green Party

Libertarianere: Høyre-anarkister, motstandere av all form for stat, tilbedere av personlig frihet og initiativ;

Nazister: Godt ut til høyre, og deler vel med libertarianere disses forakt for fagforeninger, men har vel ikke akkurat noe imot en sterk stat, og deler vel heller ikke libertarianernes syn på dette med personlig frihtet o.l.;

Grønne: Jobber for et bærekraftig samfunn og miljøvennlige løsninger.


OK, det ser ut som det har vært dårlig med aktivitet der siden i fjor høst, men... jeg plukker ikke opp det minste hint av ironi. Ikke virker de dumme heller, snarere tvert i mot: observante og veltalende.

Men... Libertarianske. Grønne. Nazister. Jeg kunne ikke funnet på noe bedre om jeg skulle diktet opp det ultimate skrulling-partiet for en Monty Python - sketsj.

Virkeligheten ikke bare etterligner kunsten; den overgår den